Nasjonalromantiske landskap

Det nasjonale landskapet har alltid stått sterkt i Norge. På 1800-tallet vokste det frem en nasjonalfølelse i mange land i Europa. I kjølevannet av denne identitetsjakten fulgte Nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken med den lille mannen mot den sublime, monumentale og dramatiske naturen oppstod først ved akademiene i Tyskland, der norske kunstnere tok med seg retningen hjem til Norge i første halvdel av 1800-tallet. Her holdt den stand fram til den ble avløst av realismen ca. 1870. Nasjonalromantikken var en videreføring av romantikken, men i tillegg var malere, forfatter og musikere opptatt av sitt eget folk, landets historie og unike tradisjoner; det som var spesielt norsk.

Mye av grunnen til at Norge omfavnet Nasjonalromantikken var vår union med Sverige. Kunsten styrket vår selvstendighetstanke og identitet, selv om flere fjell og landskap var mer tyske enn norske. Kunstnerne var hjemme om sommeren, vandret rundt i den heilnorske naturen, skisset, og malte bildene på høsten og vinteren på atelierene i Düsseldorf og München. I tillegg til å skryte av villskapen i den vakre, norske naturen, viste maleriene motiver både fra dagliglivet og fra viktige hendelser som avskjeder, skipsforlis og brylluper. Kunstnerne ønsket å gi et idealbilde av virkeligheten. Derfor pyntet de gjerne på det de malte eller gjorde bildene mer dramatiske enn i virkeligheten. Viktige kunstnere i nasjonalromantikken var J.C.Dahl og Hans Gude, som malte landskapsmalerier, og Adolph Tidemand som skildret det norske bondelivet. Det som regnes for nasjonalromantikkens høydepunkt i Norge er bildet "Brudeferden i Hardanger", som Tidemand og Gude malte sammen i 1848.