Karine Munch
Karine Munch- Perler, pasjon og Paris
- Da jeg bodde i Paris hadde jeg en kjæreste som faktisk var sjalu på perlene mine. Sølv, glass, metall - og perler. Ferskvannsperler, glassperler, plastperler, treperler. Smykkene til Karine Munch er små kunstverk, hvert helt unikt med sitt eget navn, laget med ekte lidenskap.
Vi sitter på en livlig og passe trang lunsjkafé i Oslo. Karine Munch forteller om perler i Paris og om tilfeldighetene som førte til hennes første smykkesalg.
- Jeg har alltid holdt på å lage smykker, men det var da jeg bodde i Paris og studerte fransk som 19-åring at jeg begynte på alvor, og fikk solgt de første. Gamle gardinringer ble surret med tråd og ble til øredobber. Jeg brukte gamle ting jeg fant på loppemarked rundt omkring, pluss at jeg fant en perlebutikk jeg forelsket meg helt i. Så laget jeg en hjemmelaget koffert av to skuffer. Den malte jeg knallrød, skrev Karine Munch på lokket og bar smykkene i den rundt i Paris for å vise dem fram. Jeg fant en ganske stor butikk like ved Pompidou-senteret hvor jeg tror jeg mest av alt ville teste mine egne grenser og overkomme redselen for å skulle vise fram meg selv og arbeidet mitt. Så jeg tok mot til meg, gikk inn og spurte om de var interessert. Den sære franske damen bak disken så på meg, og så sa hun at hun måtte ha tre ganger så mange. Hun ville ha smykkene mine! Jeg holdt på å dåne.
Karine Munch ler. Da damen bak disken skulle vite navnet hennes, måtte imidlertid Karine fram med passet før hun ble trodd i å presentere seg som Munch, og at navnet faktisk stammet fra samme slekt som hennes svært berømte og perifere slektning, Edvard.
- Da hun skjønte at jeg snakket sant, telte det vel sikkert ikke negativt. En uke senere snek jeg meg forbi butikken, og da hadde de malt navnet mitt på det store utstillingsvinduet sammen med de andre kunstnerne de hadde arbeider av, og jeg var så stolt vet du. Det var der det begynte, da var det smykkekunstner jeg skulle bli.
|
Men Karine hadde også andre veier hun måtte utforske. Opprinnelig er hun utdannet skuespiller og har blant annet jobbet ved Svenska Riksteatern i Sverige. Også teaterutdanningen tok hun i Paris. Da hun fant seg selv på scenen i Peer Gynt på Nationalteateret i 1997 måtte hun imidlertid ta et lite oppgjør med seg selv.
- Jeg tenkte at jeg kan jo ikke toppe dette her, kan jeg vel? Så jeg slutta.
Karine ler igjen.
- Men det var flere grunner til at jeg sluttet. Jeg er nok litt for filosofisk anlagt til å stå på scenen, jeg tenker for mye hele tiden til å slippe meg nok løs. Dessuten fant jeg ut at jeg egentlig likte mye bedre å regissere enn å stå på scenen, å stå bak et kamera enn foran. Så i 1999 laget jeg filmen "Fiin aargang" hvor jeg intervjuet 12 mennesker på over hundre år, som ved overgangen til år 2000 hadde levd i tre ulike århundrer. Det var kjempemorsomt. Teatret er så forgjengelig. Når en forestiling er over er den borte for alltid, mens filmen er litt mer bestandig. Men også film er ganske flyktig og til tider ganske kaotisk å jobbe med. Det er derfor jeg liker så godt å kunne jobbe parallelt med smykkene, forklarer hun. - Perlene er dessuten så omgjengelige, de holder kjeft og diskuterer ikke alt mulig!
Perler er en stor lidenskap for Karine Munch, og da hun fant dem fram igjen i fjor etter nesten fem års atskillelse, var det et lykkelig gjensyn.
- Det var så deilig å ta dem fram igjen. Jeg har hundre tusen perler jeg har kjøpt over hele verden; i Paris, London, Afrika og Kina. I dag kan man jo kjøpe alt gjennom Internett, men det er noe eget med å kjøpe alt selv. Plukke på dem, ta på dem og etterpå huske hvor de kommer fra.
Alle unike
For et halvt år siden døde Karines far, Ebbe Munch, som også var smykkekunstner. Å lage smykker igjen blir derfor nytt på flere måter for Karine.
- Jeg arvet utstyret etter faren min når jeg startet opp igjen, og det er klart det er litt spesielt. Vi laget smykker sammen og hadde flere større utstillinger i samarbeid med glasskunstneren Camilla Prytz. Tre barn under skolealder er noe av grunnen til at perlene har fått ligge i ro en stund, men nå vil Karine kombinere barn, smykkekunst og manusarbeide.
- Jeg liker å veksle mellom det abstrakte i det å skrive en historie og det konkrete i å lage smykker. Dessuten henter jeg inspirasjon fra helt forskjellige ting når jeg lager film og når jeg lager smykker. En dialog på bussen, tv-debatter og mennesker er det som inspirerer meg i skrivingen, men når jeg lager smykker ser jeg på former og farger. Matretter, den lampa i vinduet der, fjellene og snøen i Stryn, alt blir analysert. Hva er det? Hvordan passer det sammen? Jeg merker at jeg blir mye mer oppmerksom på sånt når jeg nå holder på med smykker igjen. Alle smykkene mine får navn, og ingen blir helt like, heller ikke de som presenteres i Aktuell Kunst. Det er alltid en liten forskjell. Sammen med mannen, kunstneren Jøran Flo, har Karine Munch et hus i Stryn. Her har paret bodd i lengre perioder etter hvert som barna har kommet til. Jøran har også atelier her, og Karine har planer om å innrede et hjørne til smykkeverksted.
- Det er litt ensomt å leve av å skrive og lage smykker, perlene og datamaskinen prater jo ikke. Men så kommer de små kickene innimellom, de som gjør at det er verdt det. Livet blir mye her og nå, men det er slikt jeg har valgt å leve.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske