Utfordringen er å få til det man ser for sitt indre øye

Av Toril S Kojan.

KUNST 4-2012: Visste du at det går an å fotografere med en skoeske med et bittelite hull i? Fotograf Morten M. Løberg har gjort pinholefotografi til kunst.

Kunstnersenteret ved Frysja, hvor Akerselva slynger seg forbi, huser mange kunstnere. En av dem er Morten Løberg, kunstfotograf, med mange års fartstid. KUNST ønskes velkommen inn i et strøkent lokale, nytt gulv, pent og ryddig. Det nye mørkerommet består av datamaskiner og annet digitalt utstyr, mens det gamle, med fremkallingskar og klyper til å henge opp kopier, faktisk fortsatt er intakt. Mens Morten serverer te, spør jeg:

- Hva er den største utfordringen ved å være fotograf i dag?

- Tja, den digitale biten - den er både en utfordring og en gave. Fotografer kjempet lenge for at fotografi skulle aksepteres som et kunstnerisk uttrykk. Det skjedde på 1970-tallet med Forbundet Frie Fotografer. Det het seg at fotografi kun var et reproduksjonsmedium, ergo ikke kunst, men vi overvant det. Før var vi i mørkerommet og laget hvert enkelt bilde for hånd - et unikat - mens i dag blir bildene printet ut på blekkskrivere. Printene er helt forutsigbare, 1-50 -alle er helt like. Før i tiden var det ikke sånn!

- Lengter du tilbake?

Jeg sporer en ørliten lengt.

- Ja og nei. Digital fototeknikk gir så utrolig mange muligheter. Den omfavnes av fotokunstnere. Det kan bli en påtatt nostalgi å holde seg kun til film. Morten Krogvold jobber fortsatt i mørkerom med film, men utstillingsbildene hans blir jo likevel printet ut. De helt konservative er vel mer inne i nerdeverdenen. Selv om det er en utfordring med digitalt fotografi som kunst, så er vi inne i mulighetens verden. Det var større utfordringer før, da vi jobbet med film og for eksempel lengtet etter en spesiell gråfarge, og vi lyktes i 1 av 10 tilfeller. Nå lykkes vi i 10 av 10 tilfeller. På print. Men mørkeromserfaringen kommer godt med når man jobber på skjerm.

- Alle kan jo trykke på utløserknappen på et digitalkamera og få bra bilder. Det finnes så mange muligheter og hjelpemidler i dag. Er det en utfordring for den profesjonelle fotografen?

- Nei, jeg er ikke redd for konkurranse. Alle må jo finne sitt uttrykk. Det er en lav økonomisk investering i det å være forfatter, men det er ikke alle som kan skrive en roman. Utfordringen er å få til det man ser for sitt indre øye.

Det magiske øyeblikket

Morten Løberg, født 1953, er født og oppvokst på Hamar. Når jeg spør når han begynte å fotografere, svarer han at han har gjort det siden fødselen!

- Det er kanskje å overdrive litt, men det føles slik, sier han med en liten latter. - Far hadde et gammelt kamera med rullefilm som han brukte til familiefotografering, mimrer han. J- eg tok mine første bilder på 1960-tallet og meldte meg inn i den lokale kameraklubben på Hamar. På ungdomsskolen hadde jeg eldre kamerater som hadde begynt å fotografere, de hadde til og med kjøpt seg speilreflekskamera og fått seg eget mørkerom i kjelleren. Jeg ble dratt med, og det fanget interessen min. Jeg husker det første besøket i mørkerommet som noe magisk. Å se bildet sakte komme frem fra intet. Det var mørkerom på de fleste ungdomsskoler og i fritidsklubber, så foto som valgfag ble det naturlige valget for meg.

- Hva er det du vil uttrykke med bildene dine?

- Det er alltid det visuelle. Først var jeg opptatt av komposisjon og fengende bilder i god tradisjonell fotoklubbstil. Der var det regler for komposisjon, man skulle fortelle en historie. Jeg ble etter hvert mer interessert i selve kunstuttrykket og avsto fra fotokonkurranser. Det var ikke så populært, så jeg trakk meg ut og orienterte meg i en annen retning.

- Hvor fant du inspirasjonen du trengte?

- Jeg kom tidlig inn i Forbundet Frie Fotografer, det var vel i 1977. Jeg gikk på fotolinjen på yrkesskolen på Strømmen i 1972-1973, og fra 1975 gjorde jeg egne ting. Via Facebook har jeg nå fått kontakt med de gamle kompisene fra fotoklubben på Hamar, og av dem er det bare jeg som er blitt fotograf. De andre har alle slags yrker. Nå møtes vi en gang i året.

Løberg var aktiv i Forbundet Frie Fotografer frem til tidlig på 1980-tallet. Han likte miljøet, som var et eksperimenterende fotokunstmiljø. Han hadde også verv som sekretær, nestleder og juryleder, og ett år som styreleder. Han forlot imidlertid forbundet på 1980-tallet, da det oppsto to fløyer blant medlemmene; en retning mot det fagpolitiske og en annen som var mest opptatt av galleridrift. Det ble etter hvert Fotogalleriet i Oslo.

- Forbundet hadde en utvikling mot konseptuell kunst og var helt lukket for klassisk fotokunst. Det skulle være nytt og hipt og brandingorientert. Dette var ikke min gate, så jeg skilte lag med dem.

Landskapsfotograf

Morten Løberg er en landskapsfotograf innen kunstfotografi. Svalbard og karrige landskap i nord finner han spesielt interessante.

- Jeg vil uttrykke en ødslig, karrig stemning, men likevel et åpent landskap. Jeg får ofte kommentarer om at disse landskapene berører noe helt personlig i betrakteren, en opplevelse man har når man er ute i naturen. Jeg tror mine bilder forteller noe om menneskelige erfaringer, følelser, opplevelser, relasjoner og mangel på det. I tillegg har de et dekorativt element, det er sjelden det viktigste, men er ofte med i helheten. Håper det ikke blir klisjéfylt, sier han beskjedent.

Nei, klisjeer er ikke noe vi ser i bildene hans.

- Man sier ofte at bildene forteller en historie om kunstneren bak. Ensomme landskaper, er du en ensom person?

- Nei, men jeg trenger å være alene også. Den kunstneriske prosessen er jo på mange måter ensom og må være det, frikoblet fra sosialt liv, familie og venner. Det er i en kontemplativ alenesituasjon det personlige uttrykket i kunsten formes, og i dette er man ensom. Kanskje mange av landskapsbildene mine får betrakteren til å kjenne på den melankolske, eksistensielle ensomheten? Jeg ser også en viss tristesse i det tomme landskapet. Jeg opplever ofte at jeg vil skape noe vakkert, men det må være noe mer, ellers er man tilbake i kameraklubben.

Og Løberg har mange baller i luften. Han får ofte større reportasjeoppdrag, fotografering av kunst og i tillegg er han redaktør for nettstedet Fotografi.no. Han har fartstid som fotoanmelder i Dagbladet og skriver artikler i magasinet Fotografi. Han har også startet og driver Kursfabrikken. Den tilbyr fotokurs med forskjellig innhold. KUNST har vært så heldig å få ham med på høstens kursprogram.

- Jeg ser at mange av dine fotografier er fra Svalbard.

- Ja, jeg fikk et Svalbardstipend i 2005. Og senere har jeg vært der flere ganger. Det endte med en separatutstilling på Galleri Svalbard. Den ble vist senere i Barentsburg. Sysselmannen hjalp oss med helikoptertransport. Det var stor stas i Kulturhuset i Barentsburg, masse vodka på banketten etterpå og mange gode ord. Etter en uke var utstillingen over og ble fløyet tilbake til Longyearbyen. Alle bildene i denne utstillingen var såkalte pinholebilder.

- Fortell litt mer om dette. Hva er det?

- Bilder fotografert med en eske eller kasse med et bittelite hull i stedet for objektiv. Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an, lys er litt abstrakt for meg. Jeg vet godt at det kan forklares med fysikk, men jeg fatter ikke helt hva det er likevel. En kineser oppdaget for 6 000 år siden at når lyset passerer gjennom et bittelite hull, dannes et bilde. Naturen har altså skapt sine egne flyktige bilder lenge før mennesket hugget figurer i svabergene, før minoene malte sine fresker i palassene på Knossos, før Tidemand og Gude malte folk i robåt – og lenge før vi kunne fotografere. Kunnskapen har blitt benyttet i avanserte solur og innretninger for astronomiske studier. Den italienske astronomen og matematikeren Paolo Toscanelli monterte i 1468 et pinhole 68 meter over kirkegulvet i katedralen St. Maria del Fiore i Firenze. Klokken er 12 når bildet av solskiven vises i en sirkel på marmorgulvet.

- Så dette ville du prøve selv?

- Ja, og det er ganske enkelt. Du kan lage ditt eget pinholekamera ved hjelp av en lystett pappeske, en tynn synål og litt sølvpapir. Esken lades med et lysfølsomt materiale (film eller fotopapir). Jeg har fotografert mye med dette i Nord-Norge og på Svalbard. Bildene blir tidløse og duse med en nesten eventyraktig stemning. (Men for å få det til trengs vindstille, og det er en utfordring i disse områdene). Hver gang et pinholefotografi kommer langsomt til syne i fremkallerkaret i mørkerommet, blir jeg mer fascinert enn klok på at det virkelig går an å fotografere med en pappeske med et lite hull. Lys forblir mer eller mindre ubegripelig for meg.

- Hva er det morsomste du har opplevd som fotograf?

- Kanskje da jeg drev langsomt av gårde på et isflak utenfor den massive Bråsvellbreen langt nord på Svalbard, med et av mine selvlagde pinholekameraer på stativ. Du trenger jo bare en Zodiak, en båtfører, en flytevest og ei isbjørnrifle - så er du i gang!

- Og hva er det du drømmer om å få oppleve som fotograf?

- Å fotografere Sydpolen og Antarktis. Nå er jeg nok en av dem som har det nordligste pinholefotografiet som er fotografert, på 80 grader nord. Det var 40 mil til Nordpolen. Så bilder fra Antarktis ville gjøre samlingen komplett. Og meg veldig tilfreds.