Den følsomme fotografen
Av Mette Dybwad Tortsensen / Foto Hans Haugstad.
KUNST 3-2012: Morten Haug er ikke helt som andre fotografer. Ikke er han helt som andre folk heller. Slikt blir det også annerledes fotokunst av.
Den følsomme fotografen
- Ikke drikker jeg kaffe, spiser kjøtt eller har lappen. Jeg liker meg best med dyrene mine, hjemme, og å gå fra sted til sted. Jeg kan ikke engang drepe en maur. Å være så følsom kan være smertefullt, jeg kan begynne å gråte i en samtale hvis vi kommer inn på et følsomt tema.
Morten Haug sitter i en rokokkostol i fotostudiet sitt på Nesodden under et gipsbilde av Jesus som har mistet den ene hånden. Den lange, tynne fotografen har et tørkle rundt hodet, posete grønne bukser, en rødspettet jakke og rosa sokker nedi tøflene og ser ut som en bohemsk globetrotter der han tvinner armer og ben til en smal figur på det broderte trekket på stolen. En engel titter ned fra døren, og på en lapp står det Jeg vil ha englene hos meg i alt jeg gjør. På selve døren henger et bilde av en naken, klassisk akt med Hitlers hode. Morten forteller at modellen gjorde det slutt med sin tyske kjæreste, og dermed kom bildet. Et annet bilde viser en collage av Mortens foto fra gatevegger i Oslo. I et skap står hans samling med hjemmelagde pinholekameraer gjennom 30 år. På veggen henger to gitarer. Gamle fototeknikker, moderne teknologi, humor, estetikk og det spirituelle har ingen problemer med å finne hverandre her, eller i fotografens bilder. Kona Randi kommer med kaffe, soyamelk og rawfoodsjokoladekake som ikke er stekt, men laget av nøtter og kakao. Utenfor tripper 22 høner. I annen etasje bjeffer fem hunder. Katten Kaktus, som ble funnet tre uker gammel på motorveien, vil ha kos. Assistenten Mike tusler rundt og skryter av sin lærermester Morten, som helst ikke vil snakke om seg selv i det hele tatt. Men det er for ham vi har kommet.
- Jeg må bare understreke hvor følsom Morten er, han kan sitte med Kaktus på fanget i timevis og kose, mens han instruerer meg. Morten kan nesten kjenne verdens smerte på kroppen. Dette følsomme kommer ut i bildene hans. Dessuten er han en guru i faget sitt og besitter en enorm teknisk kunnskap som er i ferd med å gå tapt. Kun en håndfull fotografer jobber slik Morten jobber. Han er som en gammel bibliotekar. Jeg kan spørre ham om noe, så tusler han bort til en hylle i hodet sitt, leter frem og ringer meg dagen etter.
Rumling i Mortens mage avbryter Mike, som spør om han vil ha en smoothie. Morten rister på hodet, men Mike sier Jeg kjenner det blikket der, og løper opp til sønnen til Morten som er familiens smoothie-mester. Morten og jeg blir endelig sittende alene.
- Hva pokker skal du skrive om meg?
sier Morten med en rolig stemme.
- Vi kan jo starte med hvorfor det ble foto?
Morten ler, og stirrer i veggen og utover før han svarer.
- Faren min var reklametegner på ettermiddagen og underviste halv dag på Kunst- og håndverkskolen på formiddagen. Mamma var en flink husmor. Jeg vokste egentlig opp med en liten Picasso, men far valgte en sikker vei fremfor å satse på kunsten. Som barn fikk jeg låne fars kamera, og da jeg var 14 år – eller hvor gammel er man når man konfirmerer seg? – jeg fikk i alle fall mitt eget utstyr i konfirmasjonsgave. Det ble mye mørkeromsarbeid, og jeg var i grunnen sjølvlært da jeg starta på yrkeskolen i 1976 på Sogn. På Sogn møtte jeg en som hadde studert i England, og jeg ble tent på hva som foregikk der borte og dro over til London. Der var det kun foto som gjaldt, i motsetning til i Norge, hvor ting gikk mer treigt. Mange dreiv med reklame- og motefoto, men jeg har alltid gjort min greie. Foto var hobbyen min, og det er det ennå. Jeg har aldri sett på meg selv som kunstner.
- Så uttrykket har vært der hele tiden?
- Det er så vanskelig å forklare. Det bare blir sånn. Jeg husker et intervju med Stein Mehren der han ble spurt om å forklare hva diktene hans handla om. Han stotret: Jeg observerer mye - og får noen ideer. Det er i etterarbeidet, altså mørkeromsarbeidet, at alt skjer.
Pinholekameraer
Mike kommer inn og begynner å romstere i noen skuffer. Så er Randi der med en stor rosa smoothie. Morten smiler takknemlig.
- Morten bruker en teknikk som heter gumoil
, skyter Mike inn, en fototeknikk Morten utviklet i 1984. - Men det er så komplisert at det letteste er å kalle det mørkeromsgreier med kjemi og olje, ikke sant, Morten?
- Jo, man blander oljepigment direkte i grunnen. Og jeg kan male med pensel på negativen når den ligger i vannbadet, for å få dette slørete uttrykket
, nikker Morten.
- Ja, jo ... jeg er ikke så opptatt av å være den første. Det er veldig vanskelig, så jeg er bare glad jeg har fått det til
, sier Morten, men Mike gir seg ikke.
- Gumprint ble oppfunnet på 1800-tallet og var populært frem til midten av 1920-tallet før det forsvant. Men gumoil er det du som har forsket deg frem til, Morten.
- Du er også pinholekameraets far i Norge?
spør jeg.
- Det er mitt hjertebarn gjennom 30 år. Mer foto kan det ikke bli!
Morten reiser seg for første gang i løpet av samtalen og tar frem et pinholekamera.
- Jeg har brukt en 120 film, en selvbygd eske og en snusboks med et hull som du kan vri fire ganger rundt for å få fire eksponeringer.
Han viser resultatet på Mac-en; et rundt bilde med fire motiver som flyter sammen i sirkelens 360 grader.
- Jeg har laget kameraer av alt; til og med et nesekamera og et rompekamera.
Han viser det siste på skjermen og resultatet av hva et rompekamera kan avstedkomme av motiv.
- Da fikk jeg vist det
, smiler han, og spør seg selv: - Hvorfor gjøre det så komplisert med å bygge alt selv når du kan kjøpe et slikt kamera? Jeg sammenligner det med disse gamle mennene som putter skip inn i flasker. Det er en slags meditasjon i det å bygge pinholekameraer.
- Og dem du kjøper har en soneplate og er ikke så skarpe som dine
, skyter Mike inn.
- Soneplate?
spør jeg.
- Jeg kan tegne det
, sier Morten, og skisser opp en runding med mange rundinger inni for å vise hvordan lyset brytes gjennom hullet i en soneplate sammenlignet med et pinholekamera.
Du må vise bildet av Morten Harket, så forstår man pinholefotografering godt-
, legger Randi til.
Morten finner frem nok et sirkulært bilde på Mac-en der en gitar er bygget om til et pinholekamera, og ut av det runde hullet i kassen er a-ha sin frontfigur fotografert i et speil der strengene, sett innenifra, danner et gitter i billedoverflaten. Morten henter frem fra glasskapet en annen hjemmebygd sak med tre hull, og forklarer:
- Med tre hull får man et langt bilde med tre eksponeringer. Man får bruke de åpningene man har,
ler han tørt.
- Men da faller jo ideen til fotografiet bort; om at et foto er tatt i et bestemt øyeblikk fra en bestemt vinkel?
- Ja, uten tvil. Her er det tre vinkler satt sammen til ett bilde. Du får en historie over tid i bildet.
Morten er varm i trøya nå og tar frem en rund boks som minner om en termos. Vi har truffet hans virkelige hjertebarn.
- Denne boksen har ligget ute i hagen i 17 dager nå, som en test.
Han tar frem et nytt, avlangt bilde på skjermen.
- Her ser du resultatet. Du ser sola har gått over himmelen med de stripene der i 17 dager.
- En film i ett stillbilde?
- Ja.
- Du må fortelle hvorfor dere gjør dette, nå,
skyter Randi inn.
Morten setter seg og hviler den spisse haken i hånden med en tynn giftering.
- Den tyske fotografen Michael Wesely hadde en utstilling i New York i fjor med flere bilder han mente hadde tre og fire års eksponeringstid. Vi har studert og studert disse, men vi tror ikke på det han sier om at dette er gjort med én teknikk. Det er rett og slett for bra. Så nå er målet å få til et halvt og ett års eksponeringstid. Så får vi finne en film og et papir som holder så lenge. Det er tungt manuelt håndarbeid, og på en prøvelapp kan vi bruke fem timer på fremkallingen. Mange av kjemikaliene mine er i ferd med å bli ødelagt, og det er vanskelig å få tak i nye. Men bilder er alltid mer spennende på en utgått film enn en ny. Det inkonsekvente resultatet er det beste.
- Hvor skal fotofortellingen være fra?
- Den får foregå et sted. Jeg må småtenke litt ...
Kjendiser
Morten Haug har gjennom alle år samlet flere kjendisportretter. Selv bryr han seg ikke så mye om det, men har nå fått samlet de unike bildene.
- Kona jobbet som sminkør og hadde Bryan Ferry i stolen. Jeg var hjemme med unga og kunne ikke ta bilde av ham. Han får ta et bilde av tv-en i stedet, sa Ferry, noe jeg gjorde, og sendte ham fotoene.
- Han skrev tilbake at du var en stor kunstner ...
smiler Randi.
- Ikke noe å skryte av
, rister Morten på hodet og fortsetter: - Jeg sendte ham tre pinholekameraer, og der ser du resultatet.
Han tar frem et brunlig bilde av artisten lent over et skrivebord.
- Det er jo dritkult,
sier Mike.
- Ja, jeg er enig. Jeg fant det i en skuff her. Jeg har ikke sett det på mange år.
- Morten rydder og kaster innimellom, skjønner du
, sier Randi. - Han har tatt bilder av Ozzy Osbourne, Fleetwood Mac og mange fler, men de har blitt borte.
Morten ser ikke ut til å bry seg om det, heiser på skuldrene og sier jaja. Selv om et originalverk og et av hans hovedbilder i gumoil fra 1980-tallet plutselig dukker opp i en roteskuff under intervjuet. Selv bruker han musikken som pauser, og spiller gitar for å bygge seg opp til å jobbe videre med bildene.
- Eric Clapton møtte jeg i Oslo i 1969. Jeg bodde på Oppsal på den tiden. Da jeg gikk av banen ved Hotel Viking, satt Clapton og tok en øl. Jeg fikk autografen og tok bilder. En kamerat jobbet i en pop-avis, og jeg fikk tatt mange bilder av artister før og etter at de var på scenen. Jeg har liksom aldri tenkt noe over det, men det er jo egentlig helt sjukt.
Oslo-bildene og livet etter døden
På veggene i studioet rundt oss henger flere digitale collager fra Oslos vegger med gatekunst. Mike forteller at Morten samarbeider nå med en kjent gatekunstner der de skal tegne på hverandres bilder.
- Jeg bryr meg egentlig bare om å lage bilder og om dyra mine, ikke alt dette sirkuset rundt. Jeg er en ensom ulv i bransjen.
- Ja, når det kommer til bildene dine og dyra øser du ut,
legger Mike til før han forsvinner ut.
- Hva tenker du rundt dette om at mange tror fotoet er en sannhet?
- Virkeligheten er én ting, hvordan jeg tolker den er en annen. Når jeg skaper, så tror jeg at jeg har litt hjelp. Bach sa det samme, det kom en kraft ovenifra, fra Gud, når han skrev musikk. Er jeg i en kreativ periode, har jeg ikke tid til å spise eller noe annet. Jeg må bare jobbe.
- Er du en tenker?
- Kona mener jeg skravler mye, men jeg liker å lytte – og tenke. Jeg tenker mye på livet, hva dette er for noe. Det er snedig. Jeg tror at vi er her for å lære, akkurat som man sjekker inn på Paradise Hotel for en periode før man skal tilbake et sted. Dette er et mellomstadium. Men det er komplisert, dette livet, med mye smerte. Men mye fint også.
- Har du alltid tenkt slik?
- Ja, jeg har alltid lurt på dette med livet og funnet ut en del greier. Jeg husker at faren min spurte meg som liten om hvem som har skapt alt, og jeg svarte Gud. Så spurte han hvem som skapte Gud. Det slo meg i brøstet. Det er et sjukt spørsmål som gjorde at jeg nesten mista pusten.
- Er du religiøs?
- Jeg tror på engler og hjelpere. Når alt kommer til alt så dreier det seg om noe religiøst, jeg veit jo ikke, men så veit jeg. Sjela mi dør aldri. Mange vil nok kalle meg buddhist, uten at jeg tenker det selv. Kona kan kommunisere med avdøde og dyr, selv får jeg bare tegn. Kall meg kanskje spirituell.
- Ja, dette 2012
, smiler Morten, og Mike legger til at de har litt karmiske tanker i studioet, og at Morten er så følsom at han plutselig kan hoppe opp, løpe ut og når han kommer tilbake, sier han at han fikk en følelse av at porten var åpen til hønene - en følelse som ofte stemmer.
- Jeg vil si at Morten har det man kaller divinity og er styrt av divine action. Ja, det er ærefult å være assistent for en med så mye kunnskap og som har forsket så mye på mørkeromsarbeid. I tillegg er det igjen dette følsomme. Morten lager ingen hard kunst, men kan godt bruke blomster som dekor
, sier Mike.
Morten rister litt på hodet.
- Jeg kan være ganske frisk i kjeften, men i bildene fremmer jeg nok liv og kjærlighet.
- Du er unik, du følger ikke oppskriften.
- Neida, jeg lager bilder, ikke noe mer.
Blikket til Morten trekker seg litt innover i ham selv igjen.
- Jeg kom til et punkt for noen år siden der jeg måtte satse alt på kunsten og fotoet eller bli vanlig og ha en stabil inntekt. Jeg får rett og slett dårlig samvittighet av å ta betalt for bildene mine, og jeg liker ikke å svinge glasset for meg selv på utstillinger. Men nå har jeg fått en agent og et galleri og mange hjelpere som passer på at det går riktig for seg. Det er tøffe greier dette her, å leve av egen kreativitet.
Morten følger meg til porten. Det er mange rever og hønsehauker som lurer, noe som bekymrer ham. Hunden Terje, som egentlig heter Emilio, men som er en terrier og ble omdøpt til Terje, kommer ut. Morten forteller at han ikke vil at dyr skal lide på grunn av ham. Selv en edderkopp er han redd for å tråkke i hjel, og vepsen gir han flere sjanser. Han vil beskytte skapningene som ikke kan beskytte seg selv.
- Egentlig veit jeg ikke hva jeg driver med, jeg. Det er flaut å ikke kunne tolke sine egne ting. Men ting bare kommer av seg sjøl. Jeg sa en gang at bildene er speilbilder av meg...det er jo nesten sant.
Gummitrykk / gumprint:
Det svarthvite fotografiet basert på sølv på 1800-tallet falmet gjerne over tid. Gummitrykk er en gammel fotografisk prosess fra 1855, utviklet etter oppdagelser av franskmannen Alphonse Poitevin, som gjorde at fargetonene holdt seg stabile. Teknikken ble gjenoppdaget i 1890 og mye brukt av piktoralistene. I moderne tid produseres nesten ikke gummitrykk. I Skandinavia regnes Morten Haug og Alf Edgar som guruene innen teknikken.
Gumoil:
Gumoil er en fotografisk prosess som Morten Haug var den første til å utvikle på 1980-tallet ved å eksperimentere med gummitrykk.
Pinholefotografering:
Pinhole er basert på camera obscura, der man bruker et kamera uten optikk, men med et lite hull som erstatning for optikken. Hullets størrelse avhenger av brennvidden til kameraet og bestemmer skarpheten i fotografiet.