Viskums gjenbruk av døden

Forrige
Neste
 

Av Frøydis Hågvar.

KUNST 2-2013: Morten Viskum er aktuell med ny rotteutstilling. Denne gangen poserer dyrelikene foran kjente kunstverk, med munnvikene dratt ut som i et Munch-skrik.

Med tanke på at han stiller ut menneskeorganer og maler med avkappede hender, ser Morten Viskum forbausende straight ut. Han er konservativt kledd og hilser med et høflig håndtrykk. Så takker han nei til kaffe, han har allerede drukket nok, setter seg med rett rygg på kaféstolen og er

Det er 18 år siden Viskum slo igjennom ved å bruke rotter i kunsten. Etter sitt rotte/oliven-prosjekt hvor han fylte olivenglass med døde rotteunger og snikplasserte dem ut i matbutikker, haglet det med oppmerksomhet. Nå er han klar med en splitter ny rotteutstilling, som en del av Munchs 150-årsjubileum.

I Hate Art

- Den todelte serien heter I Hate Art og I Hate Museums og er egentlig et gammelt prosjekt som begynte på Kunstakademiet, forklarer Viskum. - Vi reiste mye utenlands i skolens regi, og hver gang jeg kom til en storby, besøkte jeg museer. Derfra plukket jeg med meg postkort som viste museumsbygningen og / eller kunstverkene. Da jeg kom hjem, fant jeg frem rottene jeg hadde liggende på formalin og formet et Munchskrik-uttrykk på dem. Så satte jeg rotta foran postkortet, tok bilde og lagde en fotocollage. Ett av bildene viser for eksempel ei død rotte foran et van Gogh-maleri, mens andre viser rotta foran kjente bygninger. Men som fattig kunststudent hadde jeg ikke råd til å fullføre dette prosjektet, salgspotensialet var jo litt begrenset, så fotoslidesene ble pakket bort og lagt i arkivet mitt. Så, i fjor, ble jeg kontaktet av Haugar Vestfold Kunstmuseum og spurt om å være med på utstillingen Munch by others til sommeren. Jeg viste slidesene til museets kurator, og hun ble veldig begeistret for serien. Bildene skal også trykkes i store opplag og selges via Fineart, slik at mange har råd til å kjøpe dem.

Hvorfor valgte du å bruke Skrik som referanse i denne serien? Skrik er jo et verdenskjent ikon, og det er minst like aktuelt i dag som da Munch malte det. Men egentlig handler det ikke så mye om budskap. Det handler om å ta et element fra et kjent kunstverk og putte det inn i en ny setting. Og det handler i hvert fall ikke om provokasjon. Ikke et snev engang. For å si det sånn: Jeg hater verken kunst eller museer, men jeg har likevel valgt den tittelen fordi det ser sånn ut på motivene. At man står der og føler seg liten og overveldet.

Å bekjempe død med død

Viskum har flere ganger fått tyn for å belyse dyremishandling ved selv å vise frem døde dyr. Han har hengt rotter på kors og stilt ut døde katter, hunder og et grisehode. Selv mener han kritikken er feiladressert, at den heller burde rettes mot dem som avliver dyrene.

- Jeg tar ikke livet av dyrene selv, det er forsøksdyr som allerede er døde, sier Viskum med rolig stemme. - Siden jeg studerte på Veterinærhøyskolen i seks år før jeg hoppet over til Kunstakademiet, har jeg lett tilgang på dem. Så jeg tar vare på dyrene og bruker dem, istedenfor at de blir destruert, brent og glemt. Rotter er enklere å bruke enn kjæledyr som hund og katt. Folk misliker dem som regel, men like fullt representerer de et liv. Det eneste jeg gjør er å vise virkeligheten slik den allerede er, og den er jo ganske brutal. Som veterinærstudent var jeg selv med på å avlive katter fordi eieren hadde glemt å gi dem p-piller og ikke ønsket kattunger. Det er bedre å avlive dem på en human måte enn å la dem sulte i hjel, men det er heller ikke helt uproblematisk.

Men må det så ekstreme virkemidler til for at folk skal våkne? Ja, det er min erfaring. Det å skrive ting har ikke den samme effekten som å se det. Jeg begynte med plastrotter, men det skapte ikke den typen diskusjon som jeg var interessert i. Folk bare lo.

Gir døden en ny funksjon

Helt fra Viskum var liten har han vært fascinert av både dyr og døden. Hvorfor, det aner han ikke. Men han husker godt sitt første kunstverk.

- Jeg var seks år og vi bodde i et hus nær skogen, med kjempestore vinduer. Fugler fløy stadig på vinduene og brakk nakken, så jeg tok dem med ut i skogen og lagde en fin kirkegård til dem, med trekors og steingjerde. Det var min måte å pynte på som liten.

Og derfra har det bare eskalert. Nå omgir han seg ikke bare med dyrelik, men stiller også ut menneskeorganer. I tillegg eier han flere avhugde hender som fungerer som malerpensel.

- Ideen med hånda kom på Kunstakademiet da en skoleklasse besøkte atelieret mitt, forklarer Viskum. - Det var en som lurte på hvorfor jeg bare brukte døde dyr i kunsten min. Fordi det er uaktuelt å bruke mennesker, svarte jeg automatisk. Men akkurat da jeg sa de ordene, tenkte jeg: Oi, kanskje det ikke er uaktuelt likevel? Så jeg begynte å jakte på et menneskeorgan og kom over denne hånda på en veldig spesiell måte. Det tok et halvt år før jeg klarte å male med den, den bare lå i en gul plastbøtte på formalin uten at jeg orket å forholde meg til den. Men en vakker dag tok jeg den frem og skjønte at dette ville gi bildene mine en ekstra dimensjon. Det er jo umulig for publikum å se på maleriene mine uten å dvele ved den døde hånda. Men det handler ikke om provokasjon. Jeg ønsker bare at folk skal titte bak det åpenbare i maleriet.

Viskum har imidlertid vært ute i hardt vær for å beholde de avkappede hendene. I forbindelse med en utstilling i Venezia fikk han politiet på nakken. De ville vite hvor hånda kom fra og se rettighetspapirer.

- Men det har jeg ikke, sier Viskum rolig. - Og etter noen runder ga de seg heldigvis. De visste nok ikke hvordan de skulle forholde seg til saken.

Kunst av døde mennesker

I 2011 bød Viskum 7000 kroner på en auksjon, og vant. Det var imidlertid ingen antikvitet han dro med seg hjem, men retten til å se en fange bli henrettet.

- Travis Runnels sitter med en dødsdom i et fengsel i Texas, sier Viskum og senker blikket. - Via en jusstudent ble det loddet ut et publikumsete for å skape blest. Planen min er å lage et kunstprosjekt av det.

Når finner henrettelsen sted? Jeg vet ikke, han sitter fortsatt på cella og venter.

Kommer du virkelig til å dra? Eeeeh ... Du, det må jeg ta endelig stilling til den dagen jeg får beskjed om at datoen er satt. Håpet mitt er jo at den dagen aldri skal komme.

Å? Ja, fordi jeg tror ikke at dødsstraff hører hjemme i dagens samfunn, og at den sakte men sikkert vil avskaffes. Så jo mer fokus man kan sette på slike enkeltsaker, jo vanskeligere blir det å gjennomføre dem. Det er jo det hele kunstprosjektet vil handle om.

Så bytter Viskum elegant tema. Sier at han heller vil fortelle om en utstilling som er rett rundt hjørnet. Den heter Absolut Viskum II og vises på Blomquist.

- For noen år siden ble jeg kontaktet av en mann med en leversykdom. Han skulle ha en levertransplantasjon og ville donere den syke leveren til meg. Vi ble gode venner, men i desember døde han, rett før transplantasjonen skulle finne sted. Jeg fikk likevel organet hans, eller det vil si, sykehuset gjorde en feil. De tok ut milten i stedet for leveren. Så, fra å skulle stille ut en syk lever sitter jeg nå med en milt, og det var jo ikke avtalen. Så jeg har måttet forandre på hele kunstprosjektet. Det blir til at jeg stiller ut milten i en lukket plastbøtte, sammen med noen av klærne hans og dyr han selv stoppet ut. Mannen ville forresten donere hånda si til meg også, men det rakk vi ikke å få skriftlig.

Hvordan er det å lage kunstverk av en venn? Det er veldig sterkt og rart. Særlig hadde det vært rart med hånden, den har jeg hilst på flere ganger. Men milten blir litt mer abstrakt. Det verste er egentlig å se på genesen5 hans, som skal henges opp i installasjonen. Den forbinder jeg veldig med ham.

Morten Viskum (f. 1965)

- Norsk kunstner som jobber med abstrakt billedkunst, fotografi, performance og installasjoner.

- Aktuell med utstillingen Munch by others sommeren 2013.

- Avbrøt en nesten ferdig veterinærutdannelse i 1993 for å starte på Statens kunstakademi.

- I 2003 etablerte han Vestfossen Kunstlaboratorium.

- Ble kjent gjennom sitt rotte / oliven-prosjekt i 1995.

- Bruker døde dyr i kunsten sin og maler med en avkappet menneskehånd.

- Hvert år tar han avstøpning av seg selv og iscenesetter statuen som en kjent person.

- Er kjøpt inn av blant andre kronprinsparet, Christen Sveaas, Rolf A. Hoff og Malmö kunstmuseum.