Morten Viskum: En normal fyr som maler med en død hånd

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 9-2006: Jeg gjør ikke noe for å provosere, det er overhodet ikke interessant. De som har fulgt prosjektene mine over en tid ser at dette handler om alt annet enn å sjokkere. Å bruke blod som maling gjorde allerede de første huleboerne. Det er dessuten en gammel tradisjon at kunstnere oppsøker likhus for å tegne legemsdeler. Jeg bare videreutvikler disse kunsthistoriske tradisjonene.

Morten Viskum er en overraskende normal fyr. Et kors rundt halsen og røde sko er det eneste som skiller han litt ut, der han møter Aktuell Kunst på Vestfossen kunstlaboratorium. At denne mannen har stilt ut døde rotter på olivenglass, hunde- og kattefostre på Norgesglass, korsfestet rotter, stjålet tusenvis av gravlys fra Vestre Gravlund, gått med maske i mange år og nesten daglig bruker en død mannshånd som pensel, står i stor kontrast til hans roller som tvillingfar og daglig leder på Vestfossen. Viskum er fascinert av døden, men understreker at å jobbe med døden også minner oss på å leve.

- Det er ofte de som ikke har sett kunsten min som skriker høyest og skriver sinte leserinnlegg. De forstår ikke hva jeg holder på med. At jeg nylig fikk stille ut i Bragernes kirke i Drammen, viser at kunsten min aksepteres av stadig flere. Den trenger en tilvenning, kan du si. Jeg er ingen mainstream kunstner, og må lage det som er riktig for meg. Derfor unngår jeg passasjekunst; kunst som kun skal behage øyet. Jeg ønsker å sette i gang helt andre tankeprosesser. Det er så mye elendighet i verden, sier mange, men jeg vil vise virkeligheten man ikke ønsker å forholde seg til. Ofte bruker jeg kreftceller og blod. Er det vakkert eller ikke? Spillet mellom det estetiske og frastøtende er spennende.

Viskum blir avbrutt av mobilen. En lastebil fra Aass bryggeri kommer innom kafeen på Vestfossen for å hente restene av sesongens drikkevarer. En annen mann dukker opp for å sjekke måleren i kjelleren. Vestfossen kunstlaboratoriums fjerde sesong er over, med internasjonal samtidskunst fra Finlands Nasjonalmuseum.

- Da kan jeg male med den døde hånden på atelieret mitt etterpå, smiler Viskum til journalisten og fotografen som gjør store øyne, før han setter i gang å fortelle om det som har blitt en av Norges viktigste kunstinstitusjoner. - Dette prosjektet var egentlig totalt urealistisk å gjennomføre for én person. Lokalsamfunnet har vært enestående. Det viste seg at kommunen ønsket å satse på Vestfossen som kultursentrum. De hadde bare ventet på at en større fisk skulle svømme forbi. Det ble meg. For det var et dristig prosjekt, dømt nord og ned av mange, å dra folk hit på dagstur. Men det har blitt en suksess, og 16.000 besøkte oss i sommer.

- Hadde du tilknytning til Vestfossen fra før?

- Nei, og jeg tror det var bra. Jeg var overrasket over at kommunen tok så godt imot meg. Jeg hadde jo akkurat fått drapstrusler etter en utstilling i Seljord kunstforening!

Mannen fra Aass bryggeri er ferdig med sine bruskasser.

- Sees til våren, sier Viskum til ham, før vi låser kunstlaboratoriet og går mot atelieret og den døde hånden. På veien hilser vi på en eldre dame fra menigheten Viskum hadde på omvisning dagen før.

- Jeg har blitt en offentlig person, selv om jeg aldri har hatt et ønske om å bli kjendis. Her på Vestfossen må jeg alltid legge inn ekstra tid på postkontoret, innrømmer Viskum før han tar oss med inn i utstillingslokalet knyttet til hans atelier.

- Min bestefar kjente mange Lillehammerkunstnere og var med å starte Kunst i skolen. Han sa til oss barnebarna at vi måtte få et skikkelig yrke å leve av. Derfor startet jeg på veterinærhøyskolen, og fikk leseplass ved siden av en halv kalv. Etter hvert skjønte jeg at det var kunst jeg skulle drive med, ikke pugge latinske navn. Brikkene falt på plass. Jeg fullførte 18 av 21 eksamener, og lot tre stå igjen med vilje. Dermed kunne jeg ikke jobbe på siden som veterinær dersom kunstyrket skulle gi lite avkastning, forteller Viskum, mens han loser oss inn i Arena Vestfossen hvor unge kinesiske kunstnere har fått låne atelierer for høsten. Han legger til at han er for dyreforsøk, og hver helg jobber han på et forskningssenter.

- Men jeg syntes det er flott at folk er mot. Min far døde av kreft før han fylte femti, så for meg er forskningen viktig. Jeg husker en debatt på TV3 mot en dyrevernsforkjemper. Etter en time skiftet hun mening om kunsten min. Hun skjønte at vi hadde samme agenda. Som da jeg jobbet på veterinærklinikken, og det kom inn en mann som ville avlive fostrene til hunden sin, fordi de var av en blandingsrase. Jeg stilte ut fostrene på Norgesglass under tittelen Feil Rase, og fikk voldsomme reaksjoner. Men det var jo ikke jeg som hadde gjort noe galt!

- Men kunne du jobbet med døde dyr dersom du ikke hadde studert til veterinær?

- Du tør å holde en død fisk, gjør du ikke? Det handler om tilvenning, repliserer Viskum med et smil.

Viskum vakte oppsikt allerede på opptaksprøvene til kunstakademiet. Det var første gang vaktmesteren kom for å se. I mange år brukte Viskum ansiktsbind. Kunsten skulle tale alene uten et fjes å henge den på. Plutselig en dag tok han det av.

- Det er for eksempel vanskelig å drive Vestfossen med et bind for ansiktet, ler Viskum mens hans tar oss med til sitt nyeste prosjekt fra Kambodsja. Han peker på to bilder av soldater som spidder og slår i hjel barn mot en trestamme.

- Dette er de sterkeste maleriene jeg noen gang har sett. Det er en grusomhet man ikke kan forestille seg. Jeg fant bildene på museet på Killing fields i Kambodsja. Det viste seg at kunstneren var én av få fanger som fikk spart livet sitt for å male propagandakunst for Pol Pot. Jeg kjøpte to bilder av kunstneren, og fikk vite at han fikk råd til en livsviktig operasjon. I midten av rommet har jeg hentet hjem aske, ben- og tøyrester fra Killing fields. Jeg hadde et bryllup på omvisning her i sommer. Det ble en litt for tøff kontrast.

2. februar hvert år drar Viskum til Paris og lager en avstøpning av seg selv. Han har vært prest og vitenskapsmann. I år er han Jesus som holder en hodeskalle og et skrumpehode.

- Det holdt på å gå galt en gang: Jeg ble helt blå og mistet bevisstheten, så gipsmakeren fikk reddet meg ut. Jesus-statuen ble tilfeldigvis stilt ut samtidig som dramatikken rundt Muhammed-tegningene. Slik ble dette et bidrag i debatten uten at det var meningen, sier Viskum, mens han peker videre på plakaten fra sitt siste prosjekt.

- Jeg deltok på biennalen i Havanna med en installasjon. Jeg sendte av gårde 350 nye skopar i trekasser, men fikk 350 brukte, ukjente par i retur. Det viste seg at de ansatte på flyplassen hadde byttet ut sine slitte sko, og på biennalen ble også installasjonen rene byttesentralen. Nå består hele kunstverket av 350 brukte cubanske sko. Prosjektet er jo mye mer spennende nå!

Viskum viser oss inn i vinteratelieret sitt, der hans far, bestefar og oldefar henger på veggen og passer på at han ikke "gjør noe gærent". Vi går videre inn i det som tidligere var en skateboardhall, og som kommunen ønsket å gjøre om til kirke, men som til slutt endte som Viskums sommeratelier. Langs veggen står hans bilder malt med den døde hånden stablet. Et har fått tagget SYND over hele seg, etter at en dansk mann fant bildet for provoserende på en utstilling i København og snek seg inn på galleriet for å utrykke sin reaksjon. Flere bamser sitter på små pulter. Morten forteller.

- Jeg kjørte alle Statoilstasjoner rundt for å få kjøpt 11 av disse bamsene. De er dynket i okseblod og lakk. I installasjonen Hvorfor er ikke Thomas på skolen i dag?, stod én pult tom. Jeg hadde "flaks" igjen; verket ble stilt ut samtidig som tsnumanien, da mange barnepulter stod tomme etter juleferien. Slik får samtidskunst plutselig en helt annen aktualitet enn den man intenderer som kunstner.

- Jeg er ingen maler, men kaller det jeg gjør rest etter performance. Det er handlingen bak som er viktig. Da jeg så Yves Kleins blå malerier for første gang ga de meg ingenting. Senere så jeg en film om hvordan de ble laget, ved at han halte nakne damer med blåmaling over lerretene. Bildene fikk en helt ny aura for meg. På samme måte tror jeg at historien til bildene mine blir enda mer spennende når folk får høre håndens historie.

Det sies at Viskum hadde en levende alligator på loftet på Kunstakademiet. Etter politianmeldelser og utradisjonelle prosjekter med døde dyr, var han eneste kunststudent på skulpturlinjen som fikk atelier utenfor skolens område på den gamle Vestbanen. Og dermed startet historien om den døde hånden, Marilyn-bildene og flere andre prosjekter.

- Som en del av Høstutstillingen fikk jeg besøk av skoleelever på atelieret. Jeg husker en elev spurte: Hvorfor bruker du bare døde dyr? - Fordi det er uaktuelt å bruke døde mennesker, svarte jeg, men i hodet mitt var det plantet en tanke. Fra den dagen var jeg på jakt etter menneskeorganer, og fikk til slutt tak i den berømte hånden. Å få den i atelieret var en rar opplevelse. Det tok et halvt år før jeg orket å ta i den. Jeg kan røpe såpass at den tilhører en mann over 60 år. Resten vil jeg avsløre en vakker dag, og det er ikke i dag, smiler Morten mens han finner frem en gul plastdunk, tar på seg plasthansker og gassmaske og fisker opp den døde hånden til en stikkende lukt av formalin.

De første bildene med den døde hånden fikk tittelen Hånden som aldri sluttet å male. De ble stilt ut i Galleri Christian Dam i København. Hånden lå i en metalleske med lokk, så folk kunne bestemme om de ønsket å se eller ikke. Utstillingen fikk naturligvis mye oppmerksomhet, og etter et innslag på et kulturprogram på TV, ble hånden stjålet.

- Jeg ønsket å anmelde dette, men advokaten mente jeg umulig kunne fått tak i hånden på lovlig vis. Vi anmeldte den likevel som en kunstgjenstand, og snart dukket hånden opp hos kirkeministeren med anmodning om å gi den en kristen begravelse. Etter et halvt år fikk jeg en medtatt hånd tilbake, forteller Morten mens han drypper litt okseblod fra en sprøyte på et rosa Marilyn-bilde og begynner å skrape med den døde håndens negler på bildet til Andy Warhol.

- Du skjønner, det er ikke så mange som vil spise lunsj hos meg, ler han, mens arbeidet fortsetter.

Hånden har inngått i mange av Mortens prosjekter siden den vendte hjem til sin "eier". I Finland laget Morten 20 skisser hver dag i tre måneder. Resultatet ble en amøbelignende form som ble til glassvasen Alvar Aalto. Hånden ble så med til Sverige og prosjektet Olof Palmes døde hånd. På et bilde av Christer Petterson skrev Viskum med hånden på ulike språk: Det var han. Under Momentum kunstfestival 2004 i Moss plasserte Morten hånden på et orgel som spilte rumbatakt med teksten Immortal på veggen. Det sies at vaktene holdt ut kun én arbeidsdag i rommet. Samme året malte også kunstneren en hel Saab med hånden som pensel.

- Enten tar jeg en dråpe maling på en av håndens fingre og drar den utover. Den andre metoden er å helle fargen på underlaget og pensle utover med hånden. I 2004 begynte jeg å jobbe med døde kunstneres verk, som Andy Warhols Marilyn, Mao og Flowers; kjente ikoner i kunsten. Jeg tilfører bildene en slags ny dimensjon, og tror nok Warhol ville vært begeistret. Han var ikke akkurat en helt ordinær kunstner selv.

Morten demonstrerer teknikken på Marilyn, mens fotografen jobber i høyt tempo for å bli ferdig med det skrekkinngytende motivet og spør forsiktig Hva sier barna dine til alt du gjør?

- De fikk tilbudet om å prøve å male med hånden. Datteren min ville, men sønnen min avslo. De er normale tenåringer som er flaue over foreldrene sine. Jeg har fått streng beskjed om å ikke hente de på skolen i den malte Saaben. Men de syntes også noe av det jeg gjør er kult. En gang løp det en rotte over veien foran bilen. En venn av sønnen min sa: Se, der løper det kunst.

- Men koser du deg når du står med den døde hånden?

Morten tar av seg plasthanskene og gassmasken og ler.

- Det er ikke akkurat behagelig å stå med gassmaske å jobbe. Men jeg koser meg over resultatet.