Morten Krogvold
Morten Krogvold - Det vakre er det levde liv; det som er angrepet, tært og slipt
26. september åpnet dronning Sonja Morten Krogvolds separatutstilling Luoghi a Roma/Steder i Roma i Palazzo Braschi i Roma med 45 fotoer i store formater i sort/hvitt. Samtidig lanseres boken Roma, syv vandringer med Thomas Thiis-Evensens guiding gjennom byen og Krogvolds fotoer. Aktuell Kunst har vært så heldig å få egne opplag fra noen av bildene på utstillingen og en lang prat om Krogvolds Roma. Han avslører en svært uromantisk hverdag som fotograf i kampen mot været og det italienske byråkratiet. Med tillatelse fra paven kom han endelig innenfor glassveggen i Peterskirken og helt innpå Michelangelos Pieta.
- Dette er det verste prosjektet jeg har hatt. Det har vært den kaldeste vinteren i Roma, og med prolaps i ryggen har jeg båret rundt på gardintrappen min i kulde, regn og tåke. Jeg har sponset paraplyselgerne i Roma, da det er fatalt å få regn i kamera! Vi har stått pp klokken seks om morgenen, før turistene kommer og byen våkner. Eller vi har fotografert midt på natten. Jeg har ringt meteorlogisk institutt og Gislefoss fem ganger daglig for en oppdatert værmelding. Gislefoss har faktisk vært utrolig viktig for prosjektet. Det blir sol, det er bra, sier Gislefoss, men jeg ville jo ha regn! Sol er fotografens fiende. I tillegg har det vært en kamp mot byråkratiet. I Roma må man ha tillatelse til å fotografere overalt, og vi ble jaget bort flere steder. Og vi måtte jage bort mennesker. Jeg så misunnelig på filmteamet som fikk stengt Pantheon i tre dager. Selv måtte vi ringe på i en ukjent leilighet med utsikt over Pantheon. Kvinnen som bodde der, viste seg å være sekretæren til utenriksministeren, og svært positiv. Å være fotograf er å være dønn alene. Man er ikke akkurat en maestro. Man må ta det samme bildet som filmteamet, og uten deres story.
Vi møter Morten Krogvold i hans studio i Akersgaten i Oslo. Han går for det meste rundt på gulvet. Ryggen er ennå ikke helt bra, men han biter tennene sammen. Dag og natt. Om to dager er alle bildene klare til utstillingen i Roma. Noen ble ferdige i natt. De siste motivene ble tatt for en uke siden, på den siste turen til Roma for å vise Roma med sommerlyset, ikke bare i tåke og regn.
- Neste tur skal jeg reise uten kamera, og bare oppleve Roma som den første gangen da jeg var 20 år. Det var grensesprengende. Tenk deg, da Nidarsdomen ble bygget, hadde Pantheon stått der i 1100 år, forteller Krogvold og skjenker Farris.
Bilder som kunne vært tatt for 100 år siden og om 50 år
I fire år har det ligget et lager med finkornet film i fryseren til Krogvold. Der har de ligget i vente på et særskilt prosjekt, etter at han kjøpte opp de siste filmene til Agfa da de sluttet å produsere film. Roma-prosjektet var endelig den virkelig store "special occasion".
- I dette prosjektet ønsket jeg å bruke 40 års erfaring og fagkunnskap som fotograf; alt jeg har lært. Jeg ville gjøre det mest utrendy; nemlig å fotografere så detaljert som mulig og fjerne meg fra alt som heter idé, men kun jobbe med håndverket og utførelsen. Bildene kunne vært tatt for 100 år siden og om 50 år. Alle bildene er også i store formater, så man virkelig skal føle at man kan gå inn i motivene. Du skal nærmest kunne se hva de har i butikkvinduene. Dermed får fotoene enda en ny dimensjon. For hvordan fotograferer man en by som er fotografert en million ganger før? Jens Bjørneboe skrev en gang at i Roma kan selv amatører få gode bilder. Jeg er så absolutt ikke enig. Hvis man skal gjøre noe middelmådig, ja, så er det mange gode motiver. Det letteste er å gjøre det ordinært, og man inngår lett kompromisser med seg selv om man ikke holder disiplinen oppe. Men skal du løfte det opp, er dette den største utfordringen jeg noen gang har hatt. Det er lett å nøye seg med det som er greit, men jeg vil ha det i en superliga. For hvor skal du starte, når du står foran den vakreste arkitekturen og kun har et bestemt format å sette det inn i? Jeg ville vise det ekte Roma og Roma uten postkortene og turistene, en slags mystisisme. Jeg vil vise hovedgrunnen til at det er tre fulle fly til Roma hver dag fra Norge; Roma med Michelangelo, Bramante og Bernini, men også de ultramoderne bygningene og bilder fra Romas Zoo. Jeg har enormt stor respekt og ærbødighet for Romas arkitektur og byplanlegging. Visste du at 1/3 av verdens kunstskatter sies å befinne seg i Roma, og byen har 800 kirker? Jeg bruker å si til studentene mine at de må ha en base av kunst, de må se god kunst for selv å skape god kunst. Man må ha noen referanser, noe å strekke seg etter.
Men selv om Krogvold har 40 års fagkunnskap i ryggen, hjelper det lite når vær, vind og praktiske utfordringer hele tiden bremset prosjektet.
- 99 % av tiden møtte vi motstand, men man må ikke gi opp. Man må se på tvilen som sin venn. Forfatteren Tove Nilsen er en god kollega. Hun fortalte meg at hun alltid pyntet seg når hun skulle skrive en bok, det var jo en stor begivenhet. Hver dag skrives det tusener av bøker, men bare hun kunne skrive denne boka. Roma er jo gjennomfotografert, men det er også friskt stoff i byen!
Siden 1970-tallet har han jobbet i sort/hvitt. Han viser oss et bilde fra Rhodin-museet i Paris.
- Dette er noe av det første jeg gjorde i serien Lys og stille rom. Roma-serien handler jo også om dette. I 1973 så jeg en utstilling med Weidemann på Henie-Onstad Kunstsenter. Jeg tenkte at farger får disse gutta holde på med. I tillegg blir farger veldig fortellende og straight. Jeg ønsker å abstrahere, ikke skape noe ferdigtygget. Dessuten passer mitt temperament inn i en gråtoneskala. Sort/hvitt-fotografiet har dessuten lengre holdbarhet enn et fargefotografi.
Med tillatelse fra paven
Fotoet fra Piazza Navona ble tatt klokken to om natten, en plass innhyllet i tåke. Tidløs.
- Jeg våknet og så at hele plassen lå i tåke. Jeg måtte bare ut og fotografere. Øverst i bildet lyser det i to vinduer. Noen andre er også våkne. Det føltes som et breakthrough, og at Vårherre var med meg. Jeg visste det ville bli spesielt.
Et av fotoene viser tvillingkirkene Santa Maria dei Miracoli og Santa Maria di Montesanto som flankerer begynnelsen på shoppinggata Via del Corso. På den andre siden befinner kirken Santa Maria del Popolo seg med de to Caravaggio-mesterverkene som viser konverteringen og korsfestelsen av St. Peter. Den brosteinbelagte plassen er som hentet ut av impresjonistenes malerier. Tre kilometer innover i bildet har Krogvold lykkes å fange Monumento Nazionale a Vittorio Emanuele II, eller "bløtkaken", som er et monument til ære for Viktor Emanuel II av Italia; det forente Italias første konge. Monumentet ble tegnet av Giuseppe Sacconi i 1895, men påbegynt først i 1911 og fullført under Mussolini i 1935. Det er bygd i hvit marmor fra Botticino i Brescia, og består av et enormt trappearrangement, gigantiske korintiske søyler, springvann, en rytterstatue av Viktor Emanuel i kolossalformat og to statuer av gudinnen Victoria.
- Her har jeg benyttet en lukkertid på 30-40 minutter. Jeg ville vise hvordan bygningene står der monumentale og tunge, mens været og omgivelsene skifter. Her har du to bastante kirker, med sine utrolige historier. Rundt har jeg ønsket å sette Krogvolds typiske signatur, med de urolige elementene. I Roma er ingenting av byplanleggingen overlatt til tilfeldighetene. Når du runder et hjørne, er det bestemt hva du skal se. Tre veier fører inn til Roma, det er disse tre veiene i dette fotoet. Midt mellom disse kirkene skimter du nemlig monumentet "bløtkaken" Det er faktisk tre kilometer dit fra denne piazzaen, og du ser den likevel i fotoet. Jeg hadde ikke klart å fange dette uten 40 års fagkunnskap.
Et annet bilde av et kirkeinteriør er lagt helt opp i hvitt, som et smykke ifølge Krogvold. En nærmest vektløs Bernini-engel kikker frem fra den nedre kanten på et motiv. En kirkedetalj er dratt opp i en overdimensjonert størrelse, og man kan studere de bitte små delene fra en fantastisk helhet. En skulptur Per Ung elsket, har nærmest blitt abstrakt, der form, lys, skygge og vann blir til et mønster i sort og hvitt. Et motiv er tatt fra en skjult kuriositet i Roma: kapusinerkrypten i Via Veneto. Her er skjeletter sirlig dandert i flere tablåer i små nisjer. Noen av skjelettene har fått munkekutter på seg. Enkelte henger fremover på nippet til å ramle ut som om de er trette av all oppmerksomheten. Andre ligger stille mumifiserte på en seng av brune hoftebein. Sirlige knokkelformasjoner fungerer som takdekorasjoner og kandelabere.
- Her satt Alba i krypten. Det var hennes livsoppgave å passe på de døde, forteller Krogvold med energien og entusiasmen han er kjent for.
Krogvolds største triumf over byråkratiet var å komme innenfor glasset til Michelangelos Pieta i Peterskirken. Statuen ble plassert i sikkerhet da en lærer gikk amok med en øks på den for noen år siden. - Veldig få mennesker får mulighet til å ta på dette mesterverk, ja et guddommelig ikon. Med dette bildet kan jeg nettopp tilby det. Jeg ville gi Maria og den døende Kristus en følelse av å være inne i en grotte, og har derfor bearbeidet bakgrunnen. Vi hadde prøvd i evigheter å få lov til å komme innenfor glasset; men fikk beskjed om at det var tatt så mange fine postkortbilder. Til slutt fikk vi kontakt med den sveitsiske ambassadøren som hadde en link til den norske ambassadøren, som skulle ha sin første audiens hos paven. Han la frem saken vår for sekretæren, og dermed fikk vi tillatelse! Men det var fire vakter som voktet oss nøye! I Peterskirken tok vi også bilder av baldakinen over Peters grav. Da vi kom hjem, så jeg plutselig fantastiske detaljer i fotoet som jeg aldri før hadde sett; en hånd som kom ut av veggen, og noen utrolige dødsskulpturer. Slik fanger kameraet opp det ikke alltid øyet ser, selv om jeg sikkert har vært i Peterskirken et 20-talls ganger.
I leiligheten til utenriksministerens sekretær foran Pantheon
I en annen kirke derimot fikk Krogvold nøkkelen og kunne bruke tre timer foran et maleri av Caravaggio. - Vi var helt inne på strøkene, det var utrolig!
Krogvold slår ut med armene.
I Scala Santa hadde også Krogvold en stor opplevelse og fikk til en teknisk oppnåelse. Scala Santa, den hellige trapp, som ligger like ved kirken Sane Giovanni in Laterano, skal være den trappen Jesus gikk opp før han ble forhørt av Pontius Pilatus. Pilegrimene kryper på kne opp og ser på flekkene i marmoren, som ifølge de troende er dråper fra Jesu blod.
- Øverst i trappen ser man et gitter hvor levningene etter Jesus skal ligge. Et hav av folk beveget seg oppover. Plutselig kom det tre nonner inn. Jeg fikk også med dette gitteret øverst i bildet. Det var hard jobbing, som ga belønning, en teknisk triumf. Dessuten ser jeg på bildet hvordan jeg har fått med dette rustikke, og kirken som nærmest tærer bort. Men dette er et hellig og viktig øyeblikk for mange som besøker stedet. Min oppgave er også å være usynlig. I tillegg kom alle disse tiggerne som vi måtte holde borte med penger. Det er ikke bare-bare å være fotograf, ler Krogvold, før han forteller om en annen komisk fotosession i Santa Maria Maggiore. - For å få lys over alteret her måtte man legge på penger på en myntautomat. Jeg klatret opp på stigen min og basket meg klar med kamera og prolaps, og etter to minutter slokket lyset. Jeg spurte vakten om han kunne slå på lyset, men han bare pekte på automaten. Jeg hadde ingen flere småpenger, og spurte kortdamen om hun kunne veksle, men hun henviste meg til baren utenfor. Der måtte jeg kjøpe en kopp kaffe for å få vekslet. Så tilslutt kunne jeg løpe tilbake til myntautomaten, la på penger, jobbet i to minutter, klatret ned av gardintrappen osv.
Motivet av Pantheon bød også på en rekke utfordringer. Når Krogvold stod opp klokken seks om morgenen, var plassen fylt opp av biler som skulle levere varer frem til sju. Bildet han først tok, var greit, men ikke eminent, som han ville.
- Etter hvert fikk jeg låne et hotellrom, men det fikk jeg kun lov til å låne et par timer på dagen. Da stemte sjelden lyset. Jeg søkte overgangslyset, rett før det blir mørkt, og du kan se en lysstripe inne i Pantheon. Å komme i den posisjonen var nesten umulig. Til slutt så jeg et vindu jeg tenkte ville være perfekt, og ringte på. Vi fikk låne leiligheten til kvinnen, og fikk endelig tatt bildet.
Krogvold forteller også hvordan en fotograf ikke kan vente. Man må handle impulsivt.
- En maler kan ta en skisse på stedet og bearbeide den i atelieret. Men en fotograf må være der! Og man må ikke vente. Dagen etter at vi hadde tatt et bilde, var plassen fylt av brannbiler da alle barna i Roma skulle ha brannøvelser. En annen dag var deler av bygningen dekket i plast for å restaureres. Da vi skulle ta bilde av Santa Maria in Trastevre en sen kveld, så vi et vindu som lyste. Det var et arkitektkontor hvor de jobbet sent. Vi fikk lov til å komme inn, og jeg løp bort for å hente utstyret i bilen. Vi hadde fem minutter på oss før det siste dagslyset ville være borte. Sånn må man hive seg på muligheten!
Å sitte i slagskyggen av et mueum
Krogvold er uten tvil en av våre mest lidenskapelige fotografer, og han har en forkjærlighet for Roma og den sydeuropeiske kunsten. Han jobber faktisk i dialog med to tradisjoner; den store kunsthistorien og fotohistorien: - Jeg har kanskje et sterkere forhold til billedkunst, skulptur, arkitektur og litteratur enn fotografi. På workshopene mine snakker jeg kanskje kun 20 % om foto. Resten er kunsthistorie. Alle våre store kunstnere har vendt seg til historien. Når jeg tar med elevene mine i Det Sixtinske kapell, er det faktisk få som skjønner at dette er mulig i dag. Mange kunstnere , ja, dette er jeg svært opptatt av, understreker Krogvold og peker på meg, før han fortsetter:
- ser det meste av kunsten og får sin kunnskap på Internett. Det er vanskelig å bli original og ikke en kopist. Jeg husker jeg møtte billedhuggeren Arnold Haukeland. Han nektet å reise ut av Norge og sa så fort jeg setter foten min i Amsterdam eller andre byer, ser jeg bare min skulptur være gjort av en annen. Mang en kritiker i Norge har prøvd å knekke meg for det uttrykket jeg har, og at jeg ikke er trendy. Men jeg dyrker det jeg gjør. Dette er min oppfatning av å se verden. Og jeg hater trender. Så snart alle andre gjør det samme, er det passé. Norge er så lite sjenerøs mot kunstnere. Ferdinand Finne trakk 200 000 på sin utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter, men fikk ingen oppbacking som kunstner. Han bød på seg selv, og det elsker jeg.
Før vi skal gå, forteller Krogvold om sin gode venn og nabo, kunstneren Carl Nesjar, og Picasso. - Det var jo Nesjar som fikk Picasso til Aktuell Kunst på 1950-tallet. Nesjar fortalte meg hvordan han kviet seg til å spørre verden største kunstner om han kunne signere et opplag på 250! Picasso hadde derimot spurt hvilke farger som var i det norske flagget, og hver signatur er en lek med disse fargene!
Assistenten Ola kommer inn. Han var med på Mortens første tur til Roma for å ta bilder.
- He he, jeg husker du stod på en stige ved Colosseum, og en forretningsmann var på vei til jobben og krøp under stigen! Det er typisk italienerne, de er vant til slikt i gatene.
- Hva er det beste med Roma for deg?
- Å sitte i slagskyggen av et museum og vente på lunsj etter at jeg har oppdaget noen kunstskatter, er det beste med Roma for meg. Jeg anbefaler alle å besøke Roma i januar og februar, utenom turistsesongen i juni og juli. Å spise grønnsaksuppe ved peisen på en restaurant er også Roma. Og stå opp klokken seks! Ta heller en siesta etter lunsj. Villa Borghese må alle få med seg, og ta av i sidegatene og lysløypa i Trastevre. Eller besøk jødeghettoen. Spis ikke der det er engelsk meny og livré. Dessuten er det viktig å stille seg spørsmålet om man har vært en god gjest når du spiser i Roma. Byr du på deg selv og viser begeistring, får du bedre service. Setter du deg mutt ned med ryggsekken og går like mutt, er du ingen god gjest. Italia er et læreland i å by på seg selv og det mellommenneskelige.
Krogvold setter seg endelig ned og legger til:
- Og du må besøke kirkegården! Jeg husker vi møtte kelneren vår der, og spurte: Er du her? Mamma er jo her, svarte han.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Ola Sæther