Morten Krogvold
![]() |
- Mine bilder består minst av alt av et klikk. De er et resultat av flere års informasjon, konsentrasjon og tanker. Jeg er alltid spent på hvordan det blir. Det er ikke virkeligheten jeg fotograferer, men min måte å se verden på, akkurat som en maler. Forskjellen er at jeg maler med lyset og kjemikaler og skaper temperaturer i sort/hvitt. 50 % skjer i mørkerommet. Selve fotograferingen kan sammenlignes med de siste fem kilometerne på 5-mila. Det er et helvete, med frysing, sult og tørst og kanskje 16 timers dager med én vannflaske. Mørkerommet er som restitusjonen i badstuen etter løpet, der jeg kan kose meg med et glass rødvin.
Morten Krogvold trenger ikke å fores med spørsmål. En av Norges mest kjente fotografer vet nøyaktig hva han vil snakke om, der vi sitter i hagen i kunstnerboligen på Bøler i Oslo, som han overtok etter billedhuggeren Fritz Røed i 1990. På bordet surrer en hissig veps over melon og eplesaft i keramikk fra Positano i Italia, og slipper til stadighet unna døden i Krogvolds kjøkkenhåndkle. Men det forstyrrer ikke Krogvold. Han fascinerer og trollbinder med sin kunnskap om europeisk kultur og betraktninger på livet og kunsten. Det er bare å holde tunga rett i munnen og henge med på den imponerende assosiasjonsrekken. På to timer har vi vært innom flere temaer innen kunst og kultur enn hva norsk presse har skrevet om det siste året. Nettopp det opprører Krogvold. For som han presiserer:
- Andre må ha fem om dagen av frukt, jeg må ha fem om dagen inn her.
Han peker på pannen sin, og fortsetter samtalen og vepsejakten med stor glød:
- Jeg avskyr vår tids glatte underholdning og gladkunst. Jeg blir mest trist av et gladmaleri, og glad av langsomme satser av Gustav Mahler. Og jeg avskyr trender. Trend er alltid passé, alltid en toer. Det er dessuten ingen kunst som provoserer meg lenger. Det er hundre år siden Duchamp plasserte et urinal på en utstilling. Konseptkunsten i dag blir kun etterligninger. Innen foto skal for eksempel alt være konseptuelt, og får innpass som kunst selv om bestemoren din kunne ha tatt bildene. Dagens kunstnere får alt servert på sølvfat. Men jeg syntes synd på dem siden de blir styrt inn i et formspråk de ikke alltid velger selv. For 30 år siden sloss kunstnerne kompromissløst her i landet. Jeg bruker å si på foredragene mine at Mozart avsluttet nok ikke sitt Requiem for å hente barna i barnehagen. Vår tid kan aldri fostre en Erik Bye.
Forbruker av høykultur og motstander av norsk kulturpolitikk
Krogvold understreker at folk ikke er dumme, og at mange velger såkalt lavkultur fordi de ikke vet om annet, eller hvor de skal finne det. Han forteller historier om norske ledere i næringslivet som ikke kan gjøre rede for Jostein Gaarder og Molière når de møter internasjonale forbindelser, og at det ikke kan stikkes under en stol at Jan Garbarek går lenger inn i musikken enn Rune Rudberg.
- Jeg elsker europeisk kultur og må til Roma 3-4 ganger i året. Det er trist med det norske kunstmiljøet. For det første er det et usjenerøst kunstmiljø her, og noen få bestemmer hvordan tingene skal gjøres. Det at man er livredd for å bli tatt for å være gammel og konservativ, avsporer hele kunstdebatten. I litteraturen er for eksempel Halvbroren av Lars Saabye Christensen i en tradisjonell fortellerteknikk kåret til en av våre beste romaner. Det er bare i billedkunsten man må ha stadig fornyelse, og det tradisjonelle er tabu. Jeg er lite opptatt av fornyelse, men fortsettelse. Jeg er altså ikke redd for å kopiere meg selv. Hvis du kan skape kunst som folk gjenkjenner uten en signatur, da har du kommet langt.
Krogvold tar en kaffeslurk og løper for å ta en telefon under de afrikanske maskene og bildet av prinsesse Märtha Louise, før han setter seg igjen.
- For det andre skriver media alt for lite om kunst. Det er strafferunde å være norsk. Programmet mitt Ansikt til Ansikt er det eneste kulturprogrammet i prime time på NRK. Når sluttet NRK å være kulturkanal? Vi er en ski-nasjon, ikke en kulturnasjon. Behandlingen av Munchmuseet er en hån, og på Nasjonalgalleriet var det 35 grader i sommer! Folk vil ha kvalitet hvis de fikk det presentert skikkelig. Jeg sa til min datter at de lærte lite om kultur på skolen. Hun svarte: Du overdriver, vi lærer ingenting. For et par år siden satt jeg i en komité med Kristin Clemet. Tidligere skulle elevene lære om tre store kunstnere. Nå er tanken: Ingen nevnt, ingen glemt. Hva gir du meg?
Krogvold slår oppgitt ut med armene og prøver for tredje gang å drepe vepsen.
- Vi er en nasjon oppdratt uten forhold til Ibsen, Hamsun og Munch. Jeg husker jeg tok med noen elever for å fotografere en tidlig morgen i Venezia. Gatefeierne nynnet på La Traviata! Og i Portugal visste vinarbeiderne om Hamsun! På et foredrag i et privat selskap snakket jeg om Goethe. Til slutt spurte en mann: Hvem var Goethe? Jeg ble så glad for at han spurte. Etter en forklaring sa han: Hvordan skulle jeg visst det? Og han hadde så rett. Kultur er et samfunnsoppdragende ansvar!
- Hva er ditt forhold til Ibsen?
- Det er voldsomt. Det nytter ikke å se et Ibsenstykke på Nasjonalteateret og ta en øl etterpå. Man må dykke ned i lagene. De som syntes Ibsen er kjedelig har ikke åpnet seg. Men nok engang svikter kultur-Norge: Vi fikk 35 millioner til Ibsenjubileet, H.C. Andersen i Danmark fikk 400 millioner! I en tysk bok om Dannelse står det "hva man bør kunne av kultur". Der har Ibsen faktisk fått seks sider. H.C. Andersen er ikke nevnt. Og her i Norge har man kjempet i 16 år for å bygge opp Ibsenmuseet. Det hadde kostet 2 sekunder på en oljerigg.
Kameraet er fotografens begrensning
Det var fotografiet som inspirerte Krogvold som barn, spesielt lyset han så i bilder fra 1939-40 fra Warzawa. Selv mener han at hans bilder alltid har en kontakt med barndommens lys. Krogvold lener seg over bordet og dikterer:
- Dette må du skrive: Jeg er ikke spesielt begavet eller et stort talent, men arbeidsom og elsker det jeg holder på med. Hardt arbeid frigjør talent. Det er lett å bli en brukbar fotograf, men det neste steget er vanskelig. Kameraet er faktisk fotografens begrensning. På workshopene mine ber jeg elevene tegne etter et maleri av Rembrandt. Det viser seg at alle har sin personlig strek. Hadde de fotografert, ville alle fått like gjengivelser. Det er lett å registrere virkeligheten, men vanskelig å gripe stemningen og pulsen med en mekanisk innretning.
Over 3000 mennesker har vært med på Krogvolds etter hvert så kjente workshops. Alle kan komme, uansett fotoerfaring. Entusiasme er eneste kriterium.
- Kursene mine skal også virke som en renselse. Kursene har fire satser: Overkjørsel - Dyp depresjon - Smerte med gryende håp og - en Gedigen opptur. Vi skrur av telefonene og jobber intenst i fem dager. Jeg har opplevd at folk har brutt sammen, men kommet styrket ut. En ga meg et bilde av Mussolini etter et kurs, ler Krogvold og tar frem en skinninnbundet bok fra Italia.
- Denne boken har jeg alltid med meg og noterer noe hver dag. Skriving er viktig. Så ofte som mulig har jeg også et styremøte med meg selv. En dialog med min egen innenriksminister: Er jeg en allright fyr? Hvorfor tar jeg de bildene jeg gjør? Som et skapende menneske må man hele tiden forholde seg til seg selv. Det vil jeg lære elevene mine.
- Hvorfor ble det egentlig sort/hvitt som ble ditt varemerke?
- Det er flere grunner. I 1973 så jeg en utstilling med Weidemann på Henie Onstad kunstsenter. Jeg tenkte at farger får disse gutta holde på med. I tilegg blir farger veldig fortellende og straight. Jeg ønsker å abstrahere, ikke skape noe ferdigtygget. Dessuten passer mitt temperament inn i en gråtoneskala. Sort/hvitt fotografiet har dessuten lengre holdbarhet enn et fargefotografi.
Fra Liv Ullmann til afrikanske kvinner
- Mine begrep om det som er vakkert er nokså ulike den jevne borgers. Et ansikt uten lidelse eller tegn på et levd liv er ikke vakkert for meg. Motefotografiet er kjønnsløst. Jeg ser også skjønnheten i en vakker høstdag, men jeg tror jeg kan ta vakrere bilder fra et forfallent skipsverft i Polen enn fra Jotunheimen. Jeg er ikke redd for å ta tak i de store tingene, og jeg jobber for eksempel med døden. Jeg husker en anmeldelse der det stod: Krogvold er modig som tar opp banaliteter som død, lengsel og kjærligheten. Banaliteter? Jeg tror ikke alvor har noe med fravær av humor å gjøre. Man må våge å la ting synke, ikke bedøve seg med TV og Internett og løpe fra de store tingene. Jeg elsker å se, det øker livskvaliteten. Ofte er man blind for det man omgir seg med.
Å se er noe Krogvold er like opptatt av som at allmennutdannelsen er likegyldig til kultur. Så er han også en av Norges fremste portrettfotografer, og har med varme og innlevelse dokumentert livene til utallige kvinner i Afrika og mennesker kloden over.
- Wenche Foss er en kvinne som ser og som ikke lar livet fare forbi. Hun fortalte meg at hun hver dag tok forskjellige veier til teateret. En dag passerte hun veiarbeidere svettende i en grøft. Ingen andre la merke til de. Wenche kjøpte fire Gul Enke og kløv ned.
- Kan et godt portrett erstatte, eller fortelle mer om mennesket enn ord?
- Jeg sier som Roland Barth: Fotografiet er større enn livet. De muntlige historiene om din oldemor kan overleve i hundre år, men et bilde varer mye lenger. Derfor må man alltid avbildes alvorlig, smiler Krogvold.
- Er det annerledes å fotografere kvinner som Liv Ullmann kontra kvinnene du møter i Afrika?
- Det er mer krevende for intellektet å fotografere Liv, hun krever en å spille på lag med. I Afrika må man krype innpå, bruke varme og kroppsspråk og vise stor respekt; forsiktig komme inn i en verden der man ikke er invitert. Fotografi er invitasjon, timing og empati, sier jeg til elevene mine. Jeg jakter på magiske øyeblikk, som da det plutselig dukket opp fire dansende kvinner på en støvete vei i Tanzania. Man må gå utenfor, dukke inn i smugene. Der møter man menneskene og det ekte.
- Du er en god psykolog?
- Det er det fotografi handler om.
Tekst Mette Torstensen / Foto Morten Krogvold