Bevegelsesenergi

Forrige

Neste

Av Torgrim Eggen.

Møt Morten Andersen, fotografen som aldri lærte å stå stille.

I loftsetasjen i en gammel bygård sentralt i Oslo ligger et slags overvintret gutteværelse. Morten Andersen serverer kaffe i kopper med VG-logo. Det er over 20 år siden han arbeidet der.

Musikksmaken hans oversvømmer leiligheten, og den er prikkfri. Lou Reed snerrer mykt over stereoanlegget, omslaget til det første Roxy Music-albumet (på vinyl, selvfølgelig) står prominent utstilt, og på veggen henger et bilde av Iggy Pop, muligens verdens mest fotogene nålevende person. Det pussige her er at Morten selv har tatt bedre bilder av Iggy enn det han har hengt opp hjemme.

Det neste blikket faller på, er alle fotobøkene. Han har en gedigen samling, selv uten å regne med de 18 han selv har utgitt. Når han skal vise frem noe fra samlingen, faller valget på to bøker av Daido Moriyama (født 1938). Et ukjent navn for meg, men et av Mortens aller største forbilder. Moriyama henger også på veggen, på et gruppebilde av flere japanere som Morten mener er selve A-laget, fotografiets Velvet Underground tror jeg han kalte dem. Han har aldri sluttet å være fan, og det er i grunnen en fin ting å kunne si om en 50-åring som utmerket står på egne bein som kunstner.

Da Andersen var et år i Tokyo på kunststipend, møtte han Moriyama og tok sjansen på å vise ham bildene sine. «Jeg var spent på om han ville peke på de stedene hvor inspirasjonen var mest åpenbar, men det er visst ikke japaneres vis. Han bladde sakte, og så sa han ‘Hååååå!!’, og noen sekunder etter kom det et ‘Hååååå!!’ igjen.»

Moriyama står for et slags rockfotografi uten rockmusikk, en form for ufullkommenhetens estetikk som er umiskjennelig japansk. Der kalles stilen are, bure, bokeh, som røft oversatt blir noe sånt som «kornete/knudrete, uskarpt, ute av fokus». Man kan gjenkjenne Morten Andersens metode i dette, men ikke uten å tilsette en viktig ingrediens: punk. Punkestetikk og -energi har drevet ham siden han tok de første bildene sine for 35 år siden, og dersom den tynnes ut med årene, går det svært sakte.

Her er det på sin plass å fortelle at undertegnede i noen år var Morten Andersens redaktør. Han var fast fotograf for rockmagasinet BEAT 1986–90, ble sendt ut på klubbkonserter, festivaler og intervjuer og kom tilbake med bilder av folk som til tider var absurd opptatt av hvordan de tok seg ut. Bladet vårt var sponset av Levi’s, og få tok sitt ansvar som vandrende reklameplakat for dongeri så alvorlig som Morten. Han gjør det fremdeles.

Dermed har jeg også sett bunker av Morten Andersens mislykkede bilder, de som aldri kom så langt som på trykk, langt mindre på utstilling. Alle så ut som om de var tatt av Morten Andersen, unntatt de gangene vi tvang ham til å bruke farger. Da gikk det helt galt.

Morten sto aldri stille når han arbeidet. Med mindre bandet var episk dårlig var det alltid bevegelse i ham, og alltid et lite smil når han hadde fått det han ville og kunne konsentrere seg om musikken resten av kvelden. En mann som står og gynger, fotograferer mennesker i tilsvarende rytmisk bevegelse – er det rart det blir uskarpt av og til?

Men det kunne være et usannsynlig trøkk i disse bildene. Morten var god til å være der akkurat idet kvelden gikk av skaftet, da forestillingen endte i en kaotisk mølje av armer, bein, ølsprut og anarki. Når Morten hadde fanget anarki på film, pleide Cheshire Cat-smilet å gå hele veien rundt.

Eventyret begynte på Jessheim rundt 1980, da Morten var 14 og gikk på ungdomsskolen. Han hadde tatt modellflybygging som valgfag (!), og der de satt og limte sammen flymodeller kastet han lengselsfulle blikk mot den gjengen som i stedet hadde valgt foto, for de fikk fly rundt i skolegården og ta bilder av folk. Så han skiftet beite, til foto/maskinskriving, et slags fotoreporter-fag. Så kjøpte han kamera for konfirmasjonspengene.

Ikke lenge etter begynte Morten å publisere bildene sine. Ny rockmusikk var den store lidenskapen, så han startet en punkfanzine som het Riot, tok bilder og klakket på skrivemaskin. Eirik Mosveen, nåværende politisk kommentator i VG, var også fra Jessheim og interessert i punk og postpunk. Han og Morten ble et slags team, ikke minst fordi Morten var et par år eldre og fikk sertifikat før. For å kunne gå på konsert inne i Oslo tre ganger i uka trengte man bil. Sammen begynte de å levere stoff til musikkavisen Puls mens Eirik fortsatt bare var 16.Da nittitallet begynte, var Morten ubestridt kretsmester i øvelsen «mann med gitar». Mye av dette er samlet i boka White Nights, som han ga ut i 2006. Artistene la merke til det og begynte å bruke ham til presse- og omslagsbilder. Ingen har tatt flere bilder av Backstreet Girls enn Morten Andersen (Andersen og jeg har faktisk vært på nachspiel i selveste Lönneberget i Småland – altså der Emil bor – sammen med Backstreet Girls). Etter hvert begynte han å levere de samme tjenestene til Turboneger og Madrugada. Bildene du husker av Sivert Høyem, er tatt av Morten.

Det var på tide å gjøre noe nytt.

Morten søkte fotoskoler, og i 1990 endte han opp i New York. Han bodde på 105. gate i Spanish Harlem og gikk på ICP, International Center of Photography. Utdannelsen var orientert mot dokumentarfoto og større prosjekter, selv om Morten påstår at han er altfor ufokusert til å jobbe med ett prosjekt over lang tid. Han fikk et interessant knippe lærere og forelesere, blant dem Joan Liftin, Larry Clark, Ken Schles og Nan Goldin, den sjokkerende intimitetens mester.

Nan Goldin lærte meg å åpne meg og prate om det jeg drev med», sier Morten. «Jeg har aldri vært noe særlig til å prate. Men hun var en fin lærer. Da jeg hadde kurset med henne, var hun nettopp kommet ut fra rehab, og satt og tviholdt på Diet Coke-flaska under workshoptimene.»

- Klarer du å se noe slektskap mellom fotokunsten din og hennes?

Jo, kanskje estetisk sett. Men jeg er langt fra like tett på menneskene som hun er; grunnleggende er det jo vennene sine hun fotograferer.- Åpenbart var det et vel anvendt år i USA.Da han kom tilbake til Oslo, holdt Morten sin første separatutstilling (Fotogalleriet i 1992), og siden har det ballet på seg. Han har stilt ut solo eller som del av en gruppe i de fleste europeiske land, samt i USA og New Zealand.

Den viktigste delen av virksomheten hans må likevel være fotobøkene. Det har kommet 18 siden 1999, alle publisert og designet av ham selv. Alle disse bøkene er samleobjekter, helhetlige i uttrykket også når man betrakter dem som serie.

Motivene hans har derimot endret seg mye. Etter «mann med gitar»-perioden kom en lang rekke bilder som tematiserte ute- og natteliv i bredere forstand. Tittelen Jetlag and Alcohol, en bok han ga ut i 2009, oppsummerer ikke så verst. Herunder hører foto fra en tur til grensetraktene mellom USA og Mexico tidlig på 1990-tallet, et besøk i dårlighetens Shangri-La.

Deretter så Morten Andersen lyset. Dagslyset, mener jeg.

Dagslyset kryper inn i bildene hans gradvis, forsiktig, som hos et menneske som i årevis har bodd i kjelleren fordi han trodde han var en udød vampyr, og får vite at solstrålene ikke er livsfarlige likevel. Han velger selvfølgelig ikke en strålende maidag til debuten; det blir nok mer november.

Og farger. Morten forteller at han ikke begynte å ta fargebilder for alvor før han fikk tak i en svær pose med gammel, ueksponert fargefilm. Nå kunne han altså ta ferdig falmede fotografier. Mange av disse har fått plass i Color F, den andre boka med Oslo-bilder fra 2010.

I dag tar han like gjerne bilder av vegetasjon som av mennesker som røyker og drikker. Og merkelig nok har det ene tatt med seg noe av estetikken fra det andre. Naturbildene kan være veldig vakre, men det er ingen rolig og meditativ skjønnhet, det er simpelthen bilder av anarki. Det har gått av skaftet, det er ingen som holder orden der ute.

«Energi», sier Morten Andersen. «Det er energien jeg har med meg fra rocken, og du kan godt plusse på rytme. Jeg kan ikke helt se for meg hvordan det skulle vært uten disse årene jeg levde med og av rockmusikk. Ellers er vel en form for tilstedeværelse også en viktig del av bildene mine.»