Inn i hula

Av Gry Hartvigsen / Foto Anne Vesaas.

Billedkunstner og illustratør Monica Egeli (40) ønsker velkommen til en beskyttende kokong hvor betrakterne kan krype inn og bli så lenge de vil.

Inn i hula

- Jeg er mest kreativ når jeg er ute på reise. Hverdagen gjør ikke så mye for meg , sier Monica Egeli der hun sitter vever, usminket og med blonde krøller holdt tilbake av et hårbånd i en koselig, fargerik toromsleilighet i Oslo.

- Jeg liker sånn mormorstil , forklarer hun og kaster et blikk på sofaen og lenestolen fra 50-tallet, alle putene og skinnfeller.

Hun har lagt frem flere verk på stuegulvet fra en nylig avsluttet utstilling, og avslører at hun elsker å ligge på gulvet med tepper og puter, for å lese, for eksempel, før hun tripper blidt ut på kjøkkenet for å lage te som hun serverer i nydelige tekopper laget av Tanya Kuiters.

- Kopper er et av temaene som går igjen i bildene mine. Jeg forbinder dem med kos, hygge og ro. En pause fra jaget i hverdagen, en liten oase midt i alt som skal skje. Det kan være hjemme, i en hage eller på en rolig kafé , sier hun med et direkte og oppmerksomt blikk gjennom brilleglassene.

Utgangspunktet for bildene hennes er foto som er urørte eller bearbeidet mer eller mindre i Photoshop, og siden lagt lag på lag. Hun bruker kobberplater til dyptrykk, som lamineres med fotopolymerfilm. Deler av prosessen foregår i et mørkerom, og ellers ved grafiske trykk.

- Jeg startet med foto, men gikk lei fordi jeg følte at jeg ikke klarte å uttrykke det jeg ville, så jeg ble utrolig glad da jeg kom over denne teknikken. Den passer for meg fordi jeg jobber mer stofflig og kan skape mine helt egne, nye bilder og dermed lage mine egne historier. Det er et håndverk hvor jeg jobber fysisk, samtidig er det utfordrende for meg fordi teknikken setter begrensninger, og det er bare en viss type fotografier jeg kan bruke til denne teknikken.

Monica liker det tredimensjonale - at man kan forsvinne inn i bildene, at det skal føles som en trygg hule hvor man kan finne ro.

- Jeg har prøvd å lage mer ekspressive bilder, men det bare funker ikke. Jeg har alltid vært veldig opptatt av estetikk og liker roen, vakre farger og former. Jeg vil lage vakre ting, små smykker til å ha på veggen, så det maskuline uttrykket får jeg ikke til , ler hun.

Verket Trekkfugler i brunt er et unntak, hvor kunstneren har tatt bilde av menn ovenifra som sykler i samme retning, og lagt et annet lag med trekkfugler over. Hun sier det er mer dynamisk enn andre verk. Spesielt menn liker dette, og det er veldig populært når jeg stiller ut, smiler hun.

På jakt etter paradis

Monica blir inspirert av farger og har måttet jobbe med seg selv for å bruke andre enn blåtoner siden hun forelsket seg i turkis for noen år siden.

- Jeg ble så glad da jeg oppdaget den fargen, og det var nesten litt trist da den ble moderne. Jeg følte at det var min farge , sier hun spøkefullt og betrakter bildene på gulvet. De uttrykker dybde og tredimensjonalitet. Alle foto er tatt fra hendelser og steder som har betydd noe for henne, og hun er svært kresen på motiver.

- Det er mye natur, og selv om jeg bor i Oslo, er jeg helt klart mer et naturbarn enn bybarn. Jeg vil skape stille rom, kanskje fordi jeg trenger det selv. Jeg er på jakt etter det paradisiske, en oase. Jeg liker å lage virkeligheten vakrere enn den er, fordi jeg ser det som en verdi i seg selv - å ha noe vakkert å se på. Og også fordi jeg har opplevd mye som er vanskelig i livet , sier hun på innpust.

Det har vært en kronglete vei frem til kunstnergjerningen. Så lenge hun kan huske, har hun vært kreativ og elsket å skape, men siden hun også var skoleflink, valgte hun den akademiske veien.

- Jeg tror de fleste gjør valg basert på hva de er gode på og føler at de behersker. Jeg var ikke modig nok til å stole på mine kreative evner, og begynte å studere realfag ved Universitetet i Bergen etter gymnaset, hvor jeg tok tegning, form og farge og allmenne fag, en studieretning som ikke finnes lenger.

Hun hoppet av studiene og utdannet seg som lærer, men etter kort tid i jobben oppdaget hun at det ikke passet for henne, og tok ett år illustrasjon ved Merkantilt Institutt. Innen foto er hun autodidakt.

- Jeg har gått en del runder med meg selv og kjent mye på hva som er riktig for meg, og det har vært tunge stunder. Det føles rart å treffe tidligere medstudenter som har tatt doktorgrad og gjør karriere innen sitt fag. Kunstnerprosessen er en pågående prosess, som krever mye av meg og gjør meg litt til en ensom ulv. I dag har jeg anerkjent at jeg både trenger ensomhet og samtidig frykter den. Det er noe i denne motsetningen i meg ... , sier hun uten å fullføre tankerekken.

Skæringspunkt

Hun vokste opp i Egersund, og her hadde hun sine første dansetimer, men det var først som voksen at hun brukte tid på dans.

- Klassisk ballett handler om kontroll og disiplin. Jeg husker lærerinnen knipset meg på magen for å holde den strammere inne. Alltid skulle strekke seg lenger og presse grenser. Jeg er nok kontrollert som menneske, men samtidig veldig utålmodig og følsom, så jeg kan bli fryktelig frustrert i verkstedet når resultatet ikke blir som jeg hadde sett for meg, eller det bare blir grøtete. Det blir ofte lange kvelder siden selve teknikken er så tidkrevende. Kjæresten min sier at jeg ikke må få det til på første forsøk, og at det er lov å dra hjem.

I dette skjæringspunktet skaper Monica bilder fulle av lengsel, melankoli og nostalgi gjennom forlatte hus, storbyarkitektur og ikoner, ofte rammet inn av grener.

- I dette skjæringspunktet skaper Monica bilder fulle av lengsel, melankoli og nostalgi gjennom forlatte hus, storbyarkitektur og ikoner, ofte rammet inn av grener.

Monica avslører at hun til tross for lengselen etter naturen og ensomheten trenger å bryne seg på storbyens arkitektur, yrende menneskeliv og tempo, men at hun tar seg i å søke til de rolige lommene.

- Kjæresten min og jeg var nylig i Marrakech, og jeg opplevde selve byen som veldig masete og slitsom med innpåslitne selgere, støy og mye mennesker. Da vi endelig dro ut og besøkte fjellområdene rundt, var jeg helt over meg av begeistring, og det føltes så befriende å puste ren luft og finne stillheten. Er ikke dette fantastisk? spurte jeg kjæresten min entusiastisk, og der og da satte jeg så utrolig pris på ytterpunktene - fra det intense, larmete bylivet til roen i fjellandskapet.

En indre verden

Motsetninger ser ut til å skape en god balanse for kunstneren, som har funnet en fin motvekt til den strenge og nøyaktige teknikken hun arbeider med - samtidsdans. Her får hun utløp for det å uttrykke seg kraftfullt og umiddelbart.

- Kjæresten min kaller meg Tålmonica fordi jeg er så utålmodig. Kreativitet har så mange uttrykksformer, og dansen har virkelig gitt meg masse. Det er utrolig deilig å bruke kroppen og ikke bare hodet. Jobben som illustratør er også formidlingsdrevet, og jeg har nok en tendens til å tenke mye. Jeg er veldig visuell av meg, og når jeg lager bilder, er det på mange måter en reise i meg selv – jeg skaper en indre verden, en kontrast til vanskelige tanker, som medisin. Grumset er der uansett, jeg trenger ikke å sitte og se på det i tillegg , flirer hun.

Monica kan til tider bli lei av seg selv, spesielt etter en utstilling, hvor hun opplever at det blir mye av henne. Og hennes største frykt er å ikke skulle utvikle seg som kunstner, men bli stående fast i ett spor.

- Jeg har nok alltid hatt en tanke om at Jeg er det jeg gjør, og har derfor et sterkt behov for å være produktiv. Og jeg prøver stadig nye uttrykk, men jeg ender alltid opp med den samme stemningen – lengselen, roen, de vakre fargene.

Verket Vårfornemmelser i rosa ble til ved at kunstneren så japanske kirsebærtrær i full blomstring på Tøyen, av alle steder, og hun ble så begeistret over de vakre blomstene. Som endte med å bli en innrammende, nydelig kontrast til en bakgrunn av en stille, norsk elv idet vinteren er i ferd med å slippe taket. Andre verk handler om noe velkjent, som for eksempel ikoner, som hun ønsker å vise frem på sin egen måte.

- Jeg liker å oppsøke kirkerom, mest når jeg reiser, siden jeg tiltrekkes av sakrale, stille rom. Men jeg har en helt bestemt idé om hvordan det skal være der for at jeg skal finne den stemningen jeg vil ha. Det skal være varmt, masse tente lys, gjerne duft av røkelse, kanskje litt enkel servering. Men sånn er det jo aldri , ler hun og ser at hun stadig ønsker og leter etter noe som antakelig ikke eksisterer andre steder enn i henne, og i bildene hennes.