Menneskene som mangler

Forrige

Neste

En anonym giver valgte Nico Widerberg som kunstner for et minnemonument han ville gi norske kommuner etter 22. juli.  

Av Gry Hartvigsen/Foto Bjørn Wad.

KUNST 4-2012: Nico Widerberg fikk i oppdrag av en anonym velgjører å skape et minnesmerke for alle de berørte kommunene etter terroren 22.juli. Det skapte mye mer bråk enn han var forberedt på. KUNST ønsket å finne ut hva kunsten dreiet seg om, mindre enn å fokusere på debatten.

Menneskene som mangler

AKERSELVA (KUNST): - Har dere fått tatt dere en runde og kikket litt? Jeg må bare ordne noe, går det bra? Kommer snart tilbake, sier billedhuggeren mens han legger fra seg en mikser til gitar og en ny iPhone på arbeidsbordet.

Greit når elektronikken fungerer. Han overlater oss til den svært sympatiske assistenten og alt-mulig-damen, Monika. Hun viser oss rundt i de ulike rommene av atelieret hans på Myrens Verksted, forteller hvordan mye er bevart fra det opprinnelige verkstedet, at Nico er så stolt over å kunne kjøre truck og hvordan prosessen fra steinblokk til ferdig skulptur foregår sånn grovt sett. De karakteristiske menneskeformene står oppstilt og ligger i ulike materialer og størrelser i et slags ryddig kaos, og redskapene er sirlig stilt opp og klare til bruk.

Nico Widerberg er kjent for sin høye produktivitet, og det preger rommene. På kontoret samles vi rundt nevnte arbeidsbord, og Nico er på plass og forteller hvordan han ble kontaktet av den anonyme giveren, at han ba kunstneren komme med et forslag om et minnesmerke i bronse – giveren så for seg at kommunene skulle stille med sokkel selv. Han ønsket at det skulle være samme kunstverket i alle kommunene, slik at man ved plassering skulle skape et nytt uttrykk, men med samme tanke. Da hadde giveren allerede vært i kontakt med KS, AUF og støttegruppen for de etterlatte, som stilte seg positive til ideen.

- Jeg var nok en av mange som hadde lyst til å bidra med noe etter tragedien som skjedde den 22. juli, den rammet så mange mennesker, og da jeg fikk muligheten gjennom denne forespørselen, ble jeg veldig glad. Som alltid når jeg får et oppdrag, fikk jeg visse begrensninger og rammer å forholde meg til, men jeg kjente at jeg heller ville jobbe med stein, og kom tilbake til ham med forslaget i Iddefjordgranitt, som nå er i full produksjon. Noen minnesmerker har allerede blitt levert til kommunene, forteller han.

Sorg med håp

Iddefjordgranitt er den samme steinen som er brukt i Vigelandsparken, og kunstneren syntes den lysegrå steinen svarte til det han ønsket å skape - sorg med håp i seg. Det ville blitt feil med en tung, mørk stein. Figurene representerer menneskene som mangler, siden det er menneskene det i aller høyeste grad handler om.

- Jeg er glad i mennesket som et uttrykksmiddel, som en form. Mann og kvinne sammen lager et rom - møtet mellom mann og kvinne, som er hele grunnlaget for vår eksistens. Jeg følte også at det manglet et element til, og valgte diktet av Lars Saabye Christensen, både fordi vi har samarbeidet tidligere og fordi jeg ble veldig grepet da diktet ble lest opp i minnestunden. Minnesmerket trengte ord i seg, og diktet sammenfalt med det jeg allerede hadde laget - det å være samlet, å stå sammen, sier han.

Det har blitt nevnt at han bruker for mye av seg selv i kunsten sin, men kunstneren understreker at han fikk engasjementet nettopp for det uttrykket han har.

- Jeg ville lage noe som føltes ærlig, som kommer fra hjertet, og da må jeg bruke meg selv. Dette er min form, og jeg løste oppgaven som jeg følte at jeg måtte løse den, ut ifra hvem jeg er. Jeg forventet ikke at alle skulle like det, men at de berørte skulle kunne ha noe å samles rundt hvor det synes at bare det å være født og hvilke handlinger vi gjør skaper tråder og ringvirkninger, at det sender strømninger ut i verden og berører den. Selv om man er ung. Rett og slett et bilde av menneskene som mangler.

Tok all kritikk alene

Kort tid etter at dette ble kjent kom det kraftig kritikk fra ulike hold innenfor kunstfeltet, og spesielt Widerbergs eget forbund, Norsk Billedhoggerforening, reagerte kraftig på hvordan hele prosessen hadde foregått og gikk ut og anbefalte kommunene å takke nei til tilbudet. Kritikken handlet om at prosessen var udemokratisk fordi det ikke hadde vært utlyst en konkurranse med en sakkyndig jury som kunne vurdere forslag fra ulike kunstnere og ut i fra disse velge den beste kandidaten, siden oppdraget er av en så stor betydning. Med en anonym giver sto Widerberg alene i front og tok hele skyllebøtta.

- Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli så mye bråk. Selv om jeg hadde et stort budsjett å forholde meg til, er det ikke stort i forhold til antall skulpturer og hvordan utførelsen skulle løses. Så for alle de som tror at jeg tok på meg oppgaven for å bli rik, så stemmer ikke det. Dette har vært et samarbeid med Johansen monumenthuggeri, som jeg har jobbet sammen med i mange år, og som jeg fikk en bra avtale med. Vanligvis ønsker man å sitte igjen med en viss sum som lønn, men det gjør jeg ikke med dette oppdraget, sier han.

Kunstneren forteller at han har opplevd at kritikken er rettet mot ham som person mer enn som fagmann, og sier at det ikke er første gang det har skortet på støtte fra kunstfeltet.

- Allerede da jeg var hospitant ved Kunst- og håndverkskolen, var det krefter som mente at jeg ikke kunne være der, selv om det ikke sto noe i vedtektene om dette og jeg allerede hadde fått tillatelse fra en professor å hospitere. Han fikk beskjed om å nekte meg undervisning, og det er en av flere episoder jeg har opplevd. Flere utenfor kunstmiljøet har kommet med støtteerklæringer og ristet på hodet over mangel på raushet, og det har varmet.

Widerberg understreker at han fremdeles er medlem av Norsk Billedhoggerforening, men har fremdeles ikke snakket med styreleder, Gisle Harr, som målførte den kraftige kritikken.

Anonym kunstner?

- Da de første angrepene kom, hadde selv ikke jeg sett det ferdige resultatet, så de kritiserte et prosjekt og en skisse.

- Har du angret på at du takket ja til oppdraget?

- Nei, ikke et sekund, sier han bastant. - Hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo ikke gjort noe galt, jeg har ønsket å bidra med noe positivt og med noe som kan bety mye for alle som er berørte, og nå regner jeg med at den verste stormen er over og at alle ankepunktene har kommet frem i lyset.

Kunstneren reiser seg og går litt rastløst rundt, det er tydelig at han blir påvirket av temaet.

- Jeg kan ikke lage noe som er så bra at det skal oppveie for alt det jævlige som har skjedd, det kunne ikke være utgangspunktet mitt for denne oppgaven. Men jeg har vært bevisst på at dette minnesmerket vil bety mye for veldig mange mennesker, og jeg har ønsket å hjelpe og bidra med et møtested. Dette er ikke laget for kunstmiljøet, sier billedhuggeren med et intenst blikk.

Man kan ane en viss irritasjon over spørsmålet, som handlet om hvordan man forholder seg til en oppgave av en slik dimensjon etter en hendelse som har rystet hele Norges befolkning.

- Kanskje kunstneren også burde ha vært anonym? Det kan tenkes at hele prosjektet hadde blitt bedre mottatt om man ikke visste at det var jeg som skulle utføre det. Hvem vet, spør Nico seg selv.

Til tross for krasse meningsytringer og advarsler, var det svært få kommuner som valgte å takke nei til minnesmerket. Av 56 berørte var det kun Oslo, Trondheim, Hole og Ringerike som valgte å finne andre løsninger, av disse er Oslo og Hole de mest berørte kommunene som får egne minnesmerker i statlig regi. Drammen har valgt å vente med avgjørelsen til etter rettssaken.

- Hva skjer med Vestby, ville de ha minnesmerke, sier du? Ok, det har vi ikke fått beskjed om. Det har vært veldig viktig at de pårørende har vært positive til dette prosjektet, og jeg vet at det i de ulike kommunene har blitt lyttet til deres ønsker og at det har veid tungt. I Oslo kommune bor det flere etterlatte som kanskje gjerne ville satt pris på denne gesten, så vi har sagt at om man finner et egnet sted for plassering, får de minnesmerket, utdyper Nico.

Handler ikke om kunstneren

I løpet av disse årene med hardt arbeid og skapertrang har Widerberg blitt trykket til publikums bryst og er en svært folkekjær kunstner. Det synes han er litt vrient å kommentere og vrir seg i stolen når han skal si noe om hvordan han tror denne oppgaven vil påvirke hans omdømme.

- I tiden etter Mozell-oppdraget, der jeg designet flasken, ble jeg forbundet med det, og det er vel sannsynlig at mange kommer til å forbinde meg med minnesmerket. Men det har vært viktig for meg at dette ikke handler om meg. Jeg har blitt invitert til avduking av skulpturen, men føler at det blir feil, sier han og tenker seg om.

Han setter seg igjen.

- En av skulpturene mine sto tilfeldigvis på utsiden av Stortinget i fjor sommer, og selv om jeg var bortreist da alt skjedde, kunne vi se TV-bilder der folk la ned blomster rundt den i tiden etter terroren. Og da tenker jeg at det handler om formen, menneskeformen, som har en gjenklang. Det handler ikke om meg.

- Hvordan har dette året vært for deg?

- Det har vært fint, det. Jeg har jobbet hardt, som vanlig, og det har vært veldig meningsfullt å utføre dette oppdraget. Jeg tenker også at livet må gå videre etter en slik katastrofe, men vi skal ta det med oss og huske essensen av tiden rett etterpå. At vi samler oss, at vi står sammen i tiden fremover.

En fin gest

- Vi i støttegruppen stilte oss positive til henvendelsen vi fikk om et minnesmerke i privat regi og opplevde det som en fin gest, sier styreleder i støttegruppen for de etterlatte etter 22. juli, Trond Blattmann.

Styrelederen forklarer i en lunsjpause fra rettssaken mot Anders Behring Breivik at de fikk vite at minnesmerket var en gave fra en anonym giver, og at det var Nico Widerberg som var kunstneren som skulle utføre oppdraget. Det var viktig for støttegruppen å understreke at det var opp til den enkelte kommune å ta stilling til om de ønsket et minnesmerke, og at de ville være i dialog med og bidra med det de kunne i kommunene som var positive. Trond Blattmann er også en av dem som mistet et barn på Utøya.

- Jeg opplevde henvendelsen om et minnesmerke som en fin gest både som styreleder og som far og etterlatt. Jeg regner med at den enkelte kommune har tatt kontakt med sin lokale støttegruppe og undersøkt hva de etterlatte her mener om et minnesmerke, slik ble det i hvert fall løst i Kristiansand, som er min hjemkommune, sier han.

Vise vei fremover

Blattmann satt i gruppen som fant lokalitet for minnesmerket i Kristiansand og sitter også i styringsgruppen for nasjonalt minnesmerke, ledet av Åse Kleveland.

- Dette med minnesmerker er viktige avgjørelser for dem som ønsker å ha et sted å besøke i årene fremover, og jeg ser det som noe flott for mange mennesker. Som far tenker jeg at de kan vise oss veien fremover. Jeg ser for meg at når jeg en gang i fremtiden forhåpentligvis får barnebarn, kan gå tur med dem, stoppe ved minnesmerket og snakke om 22. juli og hva det handlet om, sier Blattmann.

Han snakker om det historiske perspektivet, at minnesmerkene blir en påminnelse og en legemliggjøring av alle de flotte, umistelige barna som ble drept fordi de trodde på noe.

- Det er en viktig lærdom å ta med seg at de trodde på noe som massemorderen var uenig i, og det er vår oppgave som samfunn å gjøre alt vi kan for at dette ikke skal skje igjen. På den måten vil minnesmerkene gjøre vondt å se, men også få oss til å tenke på de gode minnene om dem vi mistet.