Mestermøte i Napoli og Roma

Forrige

Neste

 

Av Torgrim Eggen Foto Bork og Øde Nerdrum.

KUNST 6-2013: Alt som er av verdi, minner om antikken, pleier Odd Nerdrum å si. Så la oss ta riktig gamle dager i litt nærmere øyesyn.

NAPOLI / ROMA (KUNST): Titus Flavius roses av historikerne for sin human­itære innsats for 2000 år siden. Han hadde vært romersk keiser i to måneder da vulkanen Vesuv hadde sitt store utbrudd i august år 79 e. Kr. Vulkanutbruddet, som varte i to døgn, utløste en termisk energi som var hundre tusen ganger så kraftig som Hiroshima-bomben. Askeskyen sto 33 kilometer høy. Den nærliggende byen Pompeii, en velstående provinsby, hadde rundt 20 000 innbyggere. De ble begravd under fire til seks meter aske og lava eller drept av hete.

Innbyggernes tragedie var på samme tid arkeologenes griseflaks. Under asken lå det romerske hverdagslivet begravd, nesten intakt. Veggmalerier og mosaikker var praktisk talt hele, redskaper og kunstgjenstander.

Den største museumssamlingen av kunstgjenstander fra Pompeii og nabobyen Herculaneum befinner seg i det nasjonale arkeologimuseet i Napoli. Man får unektelig en følelse av historiens nærvær når man går ut etter å ha sett samlingen og ser synderen, lunefulle Vesuv, tegne seg mot horisonten. Men Neapolis (som byen het da) lå så langt nord for utbruddet at den ble skånt.

Da vi kommer hit - Odd Nerdrum og Turid Spildo, sønnene deres, Bork og Øde, Mette Dybwad Torstensen (redaktør i KUNST) og Tonje Buer fra Fineart, og undertegnede - foregår et merkelig opptrinn foran museet. Politi og brannvesen står utenfor, og oppstyret dreier seg om et vindu i tredje etasje. Står det ikke en mann der oppe og truer med å hoppe? Eller er det et filmopptak eller annen form for stunt? Det er Italia.

Innenfor portene forsvinner to tusen år. Det verdens­berømte portrettet av bakeren Terentius Neo og hans kone skotter mot oss. De ser ut som moderne intellektuelle, som et ungt hipster-par fra New York eller Berlin, tydelig multietniske og avbildet med skriveredskaper. De ser likestilte ut.

På en annen vegg en mosaikkfremstilling av et klassisk gresk maleri: slaget ved Issus i 333 f.Kr. Det er en dramatisk, dynamisk slagscene med mye bevegelse og handling. Aleksander den store er på hesteryggen, i rustning, men uten hjelm. Han rir rett mot stridsvognen til perserkongen Darius, som Aleksander prøver å drepe eller ta til fange. Det ble funnet som gulvmosaikk i et hus i Pompeii, men ifølge Odd Nerdrum skal originalbildet ha vært i Parthenon-tempelet i Athen. Opprinnelig ble det malt av Philoxenus fra Eretria.

Bildet Nerdrum har tenkt å vise oss, ble funnet i et hus i Pompeii som blir kalt Den tragiske poetens hus. Huset var ikke stort eller bemerkelsesverdig luksuriøst, men utsmykningene var av en kvalitet som overgår det meste man har funnet i ruinbyen. Mange av motivene er fra Homers Iliaden, også denne fresken. Man regner med at de er malt like før Pompeii ble ødelagt, rundt 75 e.Kr.

I det kanskje flotteste maleriet som er bevart fra antikken, ser vi hvordan Akilles skilles fra Briseis, kvinnen han har forelsket seg i. Hun er krigsbytte fra slaget om Lyrnessos, men nå krever Agamemnon, Akilles' konge og hersker, å få henne fordi han har mistet sin egen slavinne. Det fører til at Akilles nekter å kjempe i slaget om Troja. To tusen år har utslettet den nederste delen av bildet, men ansiktene og uttrykkene er bevart. Også Briseis' følelser, idet hun løfter sløret for å tørke bort tårene.

- Det er bestefaren til hele renessansen, det vi ser her, sier Odd Nerdrum. – Det er fryktelig mye fint i disse samlingene, men dette bildet synes jeg har en helt spesiell skjønnhet, noe som taler til oss fremdeles. Det er et utrolig uttrykk i figurene her.

- – Motivene kommer først og fremst fra gresk historie og mytologi. Regner man med at greske hjem var utsmykket på omtrent samme måte?

Jo, men alt sammen ble ødelagt. Det er mange grunner til det, men den viktigste er antakelig ikonoklasmen på 800-tallet, da nesten alle menneskeavbildninger i det østromerske riket ble ødelagt.Nerdrum stopper opp.

– Man må nesten prøve å forestille seg en verden som vrimlet av slike fremstillinger. Noen gode og noen dårlige, selvfølgelig. Denne av Agamemnon er spesielt flott, synes jeg, da. Vi må også ta høyde for at mye av dette er kopier av store malere fra Hellas, som Apelles eller Lysippos. De var klassisismens klassikere. Da Pompeii ble ødelagt, var bildene deres tre hundre år gamle, og de var blitt kopiert igjen og igjen. Kopiers kopiers kopier, ofte.

- Gir det noen mening å skille mellom gresk og romersk kunst på dette tidspunktet?

- Nei, de glir over i hverandre, litt som forholdet mellom engelsk og amerikansk filmtradisjon i sin tid. Men alle visste at grekerne var de beste. Ikke fordi de var først, for slike begreper opererte man ikke med, men fordi de var de edleste og frembrakte den edleste kroppsoppfatningen.

- Og apropos kroppsidealer. Odd Nerdrum har en stund villet vise oss samlinger av greske og romerske miniatyrstatuer fra antikken, 20 til 30 cm høye. Kanskje ikke det første man studerer i store museer. Han begynte allerede under vårt første felles mestermøte, i Altes-museet i Berlin. De er funnet i private hjem, og må ha vært vanlige som dekorasjoner. Man kjenner ikke navn på skulptørene, men enkelte av figurene er sannsynligvis kopier av datidens populære skulpturer. Den fineste samlingen finner vi i Vinterpalasset i St. Petersburg.

- For noen fantastiske figurer! sier Nerdrum. – De er 2300 til 2400 år gamle, altså fra den gang Aristoteles levde, og de har ofte klart seg bedre enn de store skulpturene. De var lette å skjule, selvfølgelig, og det er kanskje derfor de er reddet unna ikonoklastene. De fleste store skulpturene ble knust og er limt sammen igjen. Hvis man fant alt, da … Og se på fargene! Her finner du beviset på hvordan de klassiske skulpturene var malt. De var nemlig ikke hvite, men malt i forsiktige, enkle farger. Noen burde ha lagd en bok om disse miniatyrene, som kunsthistorien så overraskende har oversett. Så vidt jeg vet, finnes det ingenting om dem.

Han har et poeng. Antikkens nips – for det er det de må ha vært, pyntegjenstander som ble omsatt på markedene – forteller om en tid av ynde og verdighet. Noen er guder og gudinner eller muser, eller skuespillere som fremstiller guddommer, men enkelte figurer må også ha forestilt kurtisaner eller prostituerte, uten at dette automatisk gjør dem mer verdslige eller mindre verdige.

Veien til kapellet.

Vatikanmuseene i Roma, eller egentlig i Vatikanstaten, med sine evige køer og endeløse sikkerhetskontroller, er altfor mye å ta inn på en eneste formiddag. Vi gjør imidlertid et hederlig forsøk.

Målet for vandringen er Rafaels fresker, stanzaene, og Michelangelos utsmykninger i Det sixtinske kapell, selve museets hovedattraksjon. Uten å ha sett Det sixtinske kapell har man ingen målbar oppfatning av hva mennesket er i stand til å prestere, skrev Goethe etter sitt besøk i 1787, et markedsføringsslagord som det fremdeles er en viss smell i.

Det er bare vanvittig langt dit. Vandringen går ikke gjennom grå, intetsigende korridorer heller, men forbi en slik ufattelig demonstrasjon av prakt, kunstskatter og forgylling at man må verge øynene for ikke å bli slått i svime. Vatikanet var - og er - Pavens palass, offisielle mottakelsesrom og selskapslokaler, og i mange hundre år representerte disse salene den største konsentrasjon av politisk, økonomisk og religiøs makt på vår halvkule. Det synes, for å si det forsiktig.

Det fins fire Rafael-saler. De ligger i palassets tredje etasje og utgjør en suite av offisielle mottakelsesrom. Dekorasjonene ble bestilt av pave Julius II, en av de intrigante og amoralske renessansepavene. Rafael har malt hans illegitime datter, Felicia della Rovere, på fresken som forestiller messen i Bolsena. Hun var en såkalt offentlig hemmelighet, side om side med ryktene om at paven var praktiserende homofil.

Hovedattraksjonen er Skolen i Athen, den store fresken som nesten kroppsliggjør hele renessansens idé. Den klassiske tenkningens klassebilde, kunne man si. I midten går Platon og konverserer med Aristoteles, og de er omgitt av tenkere og skjønnånder fra for- og nåtid. Rafael har plassert seg selv diskret i bildet, nesten helt ute på høyre hånd.

Her har han samarbeidet med Bramante, Peters­kirkens første arkitekt, for å skape den arkitekturen figurene er plassert i, forteller Nerdrum. – Man kan også se at han begynner å komme under sterk påvirkning av Michelangelo. De kraftige knærne på mannen helt i forgrunnen skal vi se igjen når vi kommer til kapellet. Det er forresten enda mer uttalt på Brannen i Borgo i det neste rommet, der et par av figurene nesten er rene anatomiforelesninger.

- Skolen i Athen ser ut til å være fullkomment symmetrisk?

- Nja, med visse variasjoner. Man kan se at perspektivet brettes kraftig ned. Dette var de dyktige til på denne tiden. Du oppdager at figurene i forgrunnen nesten blir sett litt ovenfra, men når blikket flyttes bakover, er vi mer i normalperspektiv. Det buer seg oppover. Egentlig er det ganske fantastisk fått til. Fotografiapparatet kan ikke klare dette, å skape den typen perspektiver.

- Nei, men filmkameraet kan gjøre det. Og gjør det ofte?

- Ja, hvis man benytter seg av bevegelig kamera og slikt. Betrakteren befinner seg flere steder samtidig. Det er typisk for de store renessansemalerne – når de skal skildre en borg på en fjelltopp, for eksempel, vrir de borgen tilbake til oss slik at vi ser den i normalperspektiv, mens toppen er sett nedenfra. Fotografiets objektivitet fantes ikke.

Når man langt om lenge kommer til Det sixtinske kapell, er det som om man har havnet i en Disney-attraksjon snarere enn det aller helligste i den katolske verden. Det er her det såkalte konklavet finner sted, der kardinalene møtes for å velge den nye paven. Turistflokken står plutselig bom stille, og det er bygd en form for sluser for å få folk gjennom. Det store rommet har en egen vaktstyrke, det himmelske politi kaller Nerdrum dem. Skingrende høyttalerstemmer på engelsk, fransk og italiensk forteller at vi skal være stille og ikke ta fotografier eller gjøre videoopptak. Vi klarer ikke å overholde noe av dette.

- Pass på, det er fort gjort å få kink i nakken her inne! sier Odd Nerdrum, som ikke har vært i kapellet siden restaureringsarbeidet var ferdig på 1990-tallet. Han er ikke vilt begeistret for det han ser.

- Det som har skjedd, er jo at lyset er blitt borte i bildet. I gamle dager var det et slikt eiendommelig lys i det. Jeg synes særlig det har gått hardt utover Dommedagen.

Tonje Buer er enig: - Jeg er veldig glad for at jeg fikk se det før det ble renset. Her er det noe som har gått tapt.

- Det som er det verste, sier Nerdrum, - er at det ser ut som de har tatt bort en hel masse som var maling og ikke skitt. Det har rett og slett blitt flatt.

- Det var nok bedre å rense det med brød, slik de gjorde i gamle dager, og ikke med kjemikalier, sier Tonje.

- Var det brød de brukte i gamle dager?

- Ja, de svampet med loff, rett og slett.

- Det er nå fryktelig fint malt likevel, sier Odd Nerdrum. - Jeg må nesten få sagt det også, før vaktene legger oss i jern.

- For øvrig var det ingen selvfølge at Michelangelos bilder skulle bli stående. Han hadde selv malt over eldre bilder, og motene skifter. De var temmelig tøffe den gangen. El Greco kom til paven med utkast til et enda frommere og mer religiøst preget bilde enn Michelangelo, der folk ikke skulle være nakne og så videre. Så det var snakk om å ta ned alt sammen og lage nytt. Det fikk El Greco avslag på, og det skal vi kanskje være glade for? Odd Nerdrum har dog stor kjærlighet for El Greco, og ønsker ham lykke til videre.