Diego Velázquez
Gruppeportrettet Las Meninas er Diego Velázquez (1599–1660) mest kjente verk, gruppeportrettet, og et av de kunstneriske høydepunktene i den europeiske barokken. Det blir også av mange ansett å være en av de mest fullendte og komplekse figurkomposisjonene i den vestlige kunsten, til alle tider. Las Meninas har blitt omtalt som en komposisjon like kompleks og presis som et urverk. Alle tilsynelatende tilfeldige elementer sys sammen i en komplisert utforming av ulike perspektiver, geometrier og bildelinjer. Betrakterens blikk blir slik ført rundt i bildet heller enn å være fiksert på ett bestemt punkt.
Den franske filosofen Michel Foucault viet et helt kapittel til dette bildet i boken Ordene og Tingene (1966). Der hevder han at Las Meninas betydde et paradigmeskifte (eller et nytt episteme i Foucaults terminologi) i vestens kunst, idet det forsøker å gjøre betrakteren til bildets hovedperson. Kjente 1900-tallskunstnere som Picasso, Salvador Dalí og Francis Bacon har også laget egne versjoner av Velázquez' bilder. Las Meninas, kalles også Hoffpikene, eller Kong Filip IV og Hans Familie ble malt i 1656. Bildet måler 318 × 276 cm og henger til daglig i Museo del Prado i Madrid.
I persongalleri finner vi fra venstre mot høyre:
- Diego Velázquez.
- Isabel Velasco og María Agustina Sarmiento (Margarets tjenestepiker - bildets egentlige «Las Meninas») står på hver sin side av Margaret.
- I speilet på veggen i bakgrunnen skimtes kongeparet, Filip og Mariana.
- José Nieto, dronningens kammertjener, står i døråpningen i bildets bakgrunn.
- I mellomgrunnen står guvernanten Marcela de Ulloa og en uidentifisert tjener i halvmørke.
- Lengst til høyre dvergene María Barbola og Nicolas Pertusato.
|
Nøyaktig hva bildet er ment å fremstille har vært gjenstand for ulike tolkninger og teorier opp gjennom tiden. På overflaten beskriver Las Meninas en hverdagslig scene fra slottet Alcázar, den spanske kongefamiliens tidligere residens i Madrid. Bildet presenterer en løst oppstilt gruppe mennesker i en stor sal med bilder på veggene. I maleriets sentrale forgrunn står en opplyst, lyshåret liten jente omgitt av ulike karakterer. Den lille jenta er fem år gamle Margaret (Margarita Teresa), nest yngste datter av kong Filip IV og hans andre kone, dronning Mariana. Persongalleriet rundt viser ulike tjenere fra kongens hoff, i tillegg til kunstneren selv til venstre i bildet, stående foran et stort lerret vi bare ser baksiden av. Kunstneren er i gang med arbeidet på et stort maleri. Muligens er det et portrett av Margaret, kongens øyensten og Velázquez' favorittmodell, og prinsessen tar en pause fra poseringen for å bli stelt av tjenerne mens Velázquez fortsetter arbeidet. Muligens er det et dobbeltportrett av kongen og dronningen, hvis refleksjon vi kan skimte i speilet på veggen i bakgrunnen. I så fall poserer kongeparet omtrent hvor vi som betraktere er plassert i forhold til perspektivet, og slik blir vi gjort til bildets hovedpersoner.
Hva kan vi kalle bildet?
Selve Las Meninas inneholder flere ulike bildekonvensjoner i seg, i tillegg til portrettene av de kongelige. Det er et selvportrett - et av kunstnerens ytterst få sådanne. Det er også et sjangermaleri; en hverdagsrapport fra livet på slottet. Men fremfor alt er det et bilde av et bilde, eller rettere sagt et bilde av flere bilder, og av måten vi forholder oss til bilder på. Det er her mye av Las Meninas' banebrytende og gåtefulle lag av mening ligger, og hva som fikk den franske forfatteren Théophile Gautier til å spørre hvor bildet var, da han første gang så maleriet i Museo del Prado i Madrid i 1840.
Bildene i bildet vi ser i Las Meninas er først og fremst det fravendte lerretet, og portrettet av Filip og Mariana i speilet på bakveggen. Både synsvinkelen og størrelsen på figurene i speilet tilsier at dette mest sannsynlig er refleksjonen av motivet på lerretet foran Velázquez. Veggene i rommet ellers er dekket av malerier. På bakveggen, over speilet og bildet av kongeparet, kan skimtes to kopier av Peter Paul Rubens scener fra Ovids Metamorfoser (fablene om Arachne og Marsyas), som begge kan sies å referere til kunstens guddommelige opprinnelse.
Velázquez ser ut til å overlate til oss å finne ut av hva som egentlig skjer i Las Meninas. Men viktigere er det at han gjør oss oppmerksomme på at vi faktisk ser. Las Meninas «ser tilbake» på deg. Filip ga maleren tilnærmet frie tøyler, og det sies at han fulgte arbeidet på Las Meninas med den største interesse, og besøkte Velázquez i hans ateliér nærmest daglig. Det kan også forklare hvordan Velázquez kunne fremstille seg selv i samme bilde som de kongelige, bokstavelig talt skulder ved skulder til Filip og Mariana.
Et samtidsmaleri
Den monumentale komposisjonen har også blitt tolket som en refleksjon over samfunnsmessige forhold i 1600-tallets Spania, som frem til da var å regne som Europas politiske, økonomiske og militære stormakt. I løpet av det syttende århundre tiltok Spanias problemer. Sosial urettferdighet, økende inflasjon og en økonomi som i stor grad var avhengig av tilførsel av gull fra koloniene i Amerika bidro etter hvert til politisk og økonomisk ustabilitet under Filip IVs trone. Under trettiårskrigen var det et redusert Spania som måtte se den portugisiske delen av imperiet løsrive seg i 1640, og i 1648 måtte kongen også akseptere Den nederlandske republikkens uavhengighetserklæring. Det spanske riket skulle strekke seg over store deler av verden ennå i over hundre år, men de enorme landmassene ble i stadig større grad en byrde enn en kilde til velstand. Før Filip døde i 1665 ytret han ønske om at sønnen, Karl II måtte se et styrket Spania som konge, men under hans regenttid reduseres Spania til en annenrangs makt i Europa, og Karl skal bli den siste av habsburgerne som regjerer det spanske verdensriket.
Fremdeles er det en mektig hersker som inntar rommet i Las Meninas, og kongens blotte nærvær inngir ærefrykt i den lille forsamlingen. Likevel antyder Velázquez at kanskje ikke alt er som det skal være bak Alcázars tykke murer. Kunsthistorikeren Dale Brown hevdet i boken The World of Velázquez at gjennom å presentere kongeparet som et unnseelig lite, nærmest falmet portrett på bakveggen, forutså han det spanske habsburg-dynastiets fall noen tiår senere. Rommet forsvinner inn i mørke skygger, brutt av den opplyste døråpningen bakerst, hvor en tjener ser ut til å ankomme - kanskje med dårlige nyheter fra en av kongens mange fjerne kolonier. Hunden i forgrunnen, plaget av dvergen Pertusato, kan bryte ut av slumringen og angripe hvert øyeblikk, og gir en følelse av potensiell fare.
Flere tolkninger av Las Meninas vektlegger betydningen av at kunstneren har plassert seg selv i bildet. I det sosiale hierarkiet i 1600-tallets Spania betød det å befatte seg med et håndverk å stå blant de laveste på samfunnets rangstige. Kunstnerne strevde med å oppnå status innenfor denne samfunnsordenen, og Velázquez brukte etterhvert mer tid på å arbeide for en høyere sosial stilling innenfor hoffet enn på å male. I dag virker det absurd; kunsthistoriens kanskje største maler skjøttet en parallell og tidkrevende karriere ved hoffet, for å oppnå titler som «Garderobemester», og til slutt «Hoffsjef ved det Kongelige Slott». Denne rangen ga Velázquez muligheten til å bli slått til ridder av Santiago-ordenen, noe han oppnådde i 1659, året før han døde. I Las Meninas bærer han ordenens symbol på brystet, et rødt Jakobskors (Cruz Roja), som nødvendigvis må ha blitt påført noen år etter at bildet ble malt. Tradisjonen skal ha det til at det var kong Filip selv som egenhendig malte korset på Velázquez' bryst, men dette er heller vanskelig å verifisere.
Les om Diego Velázquez