Den andre Melgaard

Forrige

Melgaards roman A New Novel kom ut på Ascheoug i 2012, og var også utgangspunktet for Melgaards fem etasjers utstilling på galleriet Luxembourg

Snøhetta og Bjarne Melgaard har samarbeidet om Melgaards visjonære hus: A House to Die in som skal stå klar i Jarlsborgveien 2, like ved Edvard Munchs gamle atelier på Ekely i 2014. Foto: Steven White

I 2011 stilte Melgaard ut BATON SINISTER på Venezia-biennalen. På åpningen sikret Sparebankstiftelsen DNB NOR seg installasjonen med henblikk på å deponere den i Haugars samling. Foto: Giulio Squillaciottu / OCA

I den siste utstillingen i New York samarbeidet Melgaard tett med det berømte motehuset Prouenza Schouler og designerne Jack McCollough og Lazaro Hernandez.

Neste

Foto Nils Jørgensen.

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 1-2013: Bjarne Melgaard har det siste året designet tepper og tapeter, samarbeidet med ledende motehus, tegnet et hus å dø i, skrevet en roman om en mann i et brutalt homsemiljø i New York og skapt en installasjon av en utstilling over fem etasjer i New York. Men aller helst vil han sitte hjemme i New York og tegne Pink Panter.

Bjarne Melgaard var like før jul i Oslo for å snakke om sin nye roman A New Novel som kom ut høsten 2012. KUNST ringte ham en sen fredagskveld, samtidig som de første grusomme nyhetene om skoledrapene i Newton tikket inn. Plutselig føltes det nærmest banalt å snakke om kunst, eller var det kanskje rett kunstner å snakke med i en slik stund?

- Det er så mye grusomt i verden, samfunnet er voldsinfisert, volden presser seg på fra alle kanter sier Melgaard, tydelig preget, i den andre enden da jeg spør om han følger med på nyhetene.

Men vi skal snakke om hans to siste store prosjekter: A House to Die in og romanen A New Novel og utstillingen med samme tittel, som kan sies å springe ut av handlingen i romanen, men som stod som et selvstendig prosjekt i galleriet Luxembourg & Dayan i New York.

Du sa sist, da vi møttes, at du jobbet som en regissør? Gjør ikke alle kunstnere det? Jo, jeg iscenesetter fiktive hendelser og problemstillinger som jeg inviterer folk inn i.

Blir du ikke da irritert på at publikum, spesielt her i Norge, alltid vil stemple innholdet som biografisk? Det har jeg nok en stor skyld i selv. I de første verkene mine spilte jeg bevisst på hva som er virkelig og ikke virkelig, hva som er selvbiografisk og hva som er fiktivt. Romanen min er derimot ikke autobiografisk beskrivende eller personlig. Den handler om en jeg-person som påfører andre en smerte for selv å kunne føle denne smerten, ja, for å kunne føle. Han er overveldet av det onde og stygge, men klarer å leve med det jævlige som skjer. Romanen beskriver en tilstand. Ikke en løsning. På slutten av fortellingen blir jeg-personens virkelighet snudd opp-ned når andre beskriver hans virkelighet – og da på en helt annen måte.

Hva er sannhet og ikke ? Ja, hva er godt og vondt

Men du jobber hele tiden ut fra en verden som er ganske fremmed og skremmende for mange? Er det likevel vår verden du beskriver? Det vakre og pene interesserer meg ikke. Vi lever i en grusom verden. Jeg er ingen kunstner som går til atelieret som et drømmested og skaper vakre ting. Som jeg har sagt før; jeg forteller heller en interessant historie enn en kjedelig sannhet.

Hva slags kunst anser du for å være bra? Det som engasjerer meg, det som har en form utenom det vanlige, enten det er Edvard Munch, impresjonisten Pierre Bonnard eller rokokkokunstneren Francois Boucher. Klær inspirerer meg mer enn kunst. Eller mennesker, hva folk velger av klær og uttrykk. Jeg samarbeider nå med stylister og supermodeller og fotograferer disse inn i kunstverkene. Fordi det interesserer meg.

Før har nebbdyret og snuffmonsteret vært karakterer i din verden. Hvorfor har du i den siste utstillingen og maleriene valgt å trekke frem historier og personer som den norske popstjernen Annie, Pink Panter og den avdøde pornostjernen Savannah? Pink Panter har jeg jobbet med lenge. Han fulgte meg gjennom barndommen nærmest som et ikon. Han er både en agent og en slags taper. Da Wall Paper ba meg lage et cover, tegnet jeg et nytt trykk av Pink Panter. Historien om Peter Sellers, som spilte Pink Panter i filmene om den franske detektiven Jacques Clouseau på 1970-tallet, og Britt Ekland interesserte meg – også ikonografisk. Det var et ekteskap der Sellers var alkoholisert, og Ekland forsøkte å leve med dette. Hun valgte å gå. Den norske sangeren Annie og jeg hadde et slags samarbeid. Og historien om Savannah grep meg; en pornostjerne med et rusmisbruk som tok over livet hennes. Utseendet forfalt, kroppen forfalt og tilstanden ble et helvete for henne, så hun valgte å ta livet sitt, 24 år gammel.

Er det smertefullt eller forløsende å jobbe med kunst for deg? Begge deler. Smerte kan være forløsende. Det vonde og vanskelige kan jeg gjenkjenne i meg selv.

Men finnes det noe vakkert i din verden i det hele tatt? Er det håp? Ja. Jeg vil påstå at jeg er svært opptatt av estetikk. Som i linjene, fargene og for eksempel det svartbrente treet i modellen til huset i prosjektet A House to Die in, i samarbeid med Snøhetta. Jeg jobber også med Røros Tweeds tepper og lager mønstrene på tapetene. I den siste utstillingen i London var flere av maleriene laget kun med tanke på skjønnhet som problemstilling. Det er kanskje ikke opplagt, men jeg ønsker å male vakre bilder. Det estetiske interesserer meg, bare det ikke blir for søtt. Det er en nerve du må finne. Det vakre alene er kjedelig. Du kan si at jeg speiler det vakre i det andre ikke oppfatter som vakkert. Jeg er opptatt av at mange ikke ser det vakre i seg selv når de ser i speilet, men det vakre er der.

Du har vært en av våre fremste samtidskunstnere lenge. Føler du et forventningspress på å alltid levere et fremragende neste-prosjekt? Det har vært en voldsom oppgang og interesse rundt kunsten min – spesielt i USA. Jeg har tenkt at jeg må gripe muligheten og sjansen min så lenge den varer. Det kommer stadig nye spennende kunstnere inn på banen. Jeg må bruke mine fem minutter i lyset vel. Men jeg må si at jeg hadde noe prestasjonsangst i høst. Det var mye jeg ville si, uttrykke og så mange jeg ønsket å samarbeide med. Men man kan ikke være mer enn det man er, svarer Melgaard ydmykt, og fortsetter etter en, endelig, liten latter i sin intellektuelle, men knappe måte å formulere seg på:

- Jeg tenker ikke på dette som en jobb, det er en del av meg. Jeg er ingen kunstner som er i atelieret fra klokka åtte til fire, men jobber når jeg har lyst. Ideene og formuleringene kommer hele tiden, og noen ganger lurer jeg på hvor de kommer fra ...

Mange så på deg som en slags rebell da du entret kunstscenen, men nå har du gitt ut bok på Aschehoug, du skal profilere DNB NOR og bildene dine henger i stua hos et bredere lag av folket – er du blitt konservativ og akseptert? Jeg har aldri sett på meg selv som en rebell. Jeg er ikke en rebelsk type. Jeg jobber med ting som interesserer meg og er egentlig en utrolig lite kul fyr, det var jeg også i oppveksten. Men man forandrer seg med årene, og jeg kan ikke late som om det ikke skjer. Du kan si at jeg nå er mer opptatt av den indre verdenen enn den ytre; fra sex til farge og komposisjon og tegning.

Du treffer jo likevel bredt og når mange som er helt fremmede for motivene du ofte før har vist oss, fra en homofil, sadomasochistisk undergrunnsverden med mye råskap. Du må ha truffet et behov, en nerve? Ja.

Hva trives du best med? Jeg liker faktisk best å sitte og tegne alene, hjemme, om kvelden. Da kan jeg bruke syv, åtte, ni timer på en tegning, og oftest en Pink Panter. Jeg satser på å bli to år til i New York, men det er en slitsom by å leve i. Hverdagen går med til ting jeg ikke har lyst til; møter om ditt og datt, et hav av management og alt det komplekse rundt meg. Sier jeg ja til en utstilling, sier jeg også ja til utallige intervjuer. Det virker forstyrrende på det jeg egentlig vil mest: Sitte og tegne, male en verden og være i fred.

Det blir en pause. Jeg velger å avslutte samtalen. Identiteten til gjerningsmannen bak skolemassakren har blitt lansert på de fleste nettstedene. Ondskapen og det uforståelige har fått nok et nytt ansikt, ja, i den voldsinfiserte verdenen Melgaard viser oss.

A NEW NOVEL

Melgaards roman A New Novel kom ut på Aschehoug i 2012, og var også utgangspunktet for Melgaards fem etasjers utstilling på galleriet Luxembourg & Dayan i New York frem til 22. desember 2012. Hver etasje tok for seg de ulike åstedene i teksten. Galleriet kalte utstillingen et surrealistisk garasjesalg. I bokas første halvdel trekkes hovedpersonens tanker tilbake mot én sentral hendelse i Brussel som også utgjorde hovedmotivet i utstillingen i New York; et kjellerrom der sadomasochistiske handlinger har funnet sted med en mann hengt opp på veggen. Utstillingen begynte med en installasjon med dukker produsert av Gabe Bartalos og små scener med sadomasochistiske tablåer. Mer enn 150 dukker i klær fra Lazaro Hernandez og Jack McCollough i motehuset Proenza Schouler i samarbeid med Melgaard inngikk i utstillingen. Veggen var dekket av tapet i Melgaards eget design, møbler laget i samarbeid med Billy Cotton og tegninger av Pink Panter hang på veggene. I neste etasje var veggene malt i oransje, og en serie fargerike malerier av abstraherte tigre var utstilt. Melgaard begynte å male sine tigre til en stor utstilling i The Institute of Contemporary Arts (ICA) i London da han samarbeidet med Bellevue Survivors, en gruppe mennesker som jobber med oppbygning etter mentale eller følelsesmessige utfordringer som politisk tortur. I fjerde etasje bygget Melgaard opp en midlertidig butikk med t-skjorter og kjoler fra motehuset Proenza Schouler. Teksten på t-skjortene refererer til pornostjernen Savannah som begikk selvmord i 1994. Hun er også en ny karakter i Melgaards verden.

Romanen handler om sex og vold i en verden på grensen mellom fantasi og virkelighet, og om kunstneren B som er en del av et homsemiljø i New York med voldelige og seksuelle møter. Melgaard omtaler boken som beskrivelse av en tilstand av monotomi. Bokens oppdeling er som Melgaards installasjoner: uten regler. Noen kapitler består av én setning, andre av lange tekster, rekkefølgen er utenom det vanlige og teksten har ulike fonter.

A HOUSE TO DIE IN

Snøhetta og Bjarne Melgaard har samarbeidet om Melgaards visjonære hus, A House to Die in, som skal stå klart i Jarlsborgveien 2, like ved Edvard Munchs gamle atelier på Ekely, i 2014. Frem til 18. november 2012 ble prosjektet med skisser og modeller i fullskala vist i Institute of Contemporary Arts (ICA) i London. Utstillingen beskrives i katalogteksten som et prosjekt utenfor komfortsonen. Snøhetta har prosjektert huset ut fra Melgaards tegninger. Narkotisk arkitektur var et av stikkordene han ga Snøhetta, og han så for seg et hus bebodd og innredet av en narkobaron. Resultatet er fallosformede dørhåndtak, latekstrukne møbler, et rom som heter Helvete og er fullstendig mørkt, et kontor med innlagt spa, en spisestue med badekar og et kjøkken med svømmebasseng.

DNB NOR OG VENEZIABIENNALEN

I 2011 stilte Melgaard ut BATON SINISTER på Venezia-biennalen. På åpningen sikret Sparebankstiftelsen DNB NOR seg installasjonen med henblikk på å deponere den i Haugars samling. I Venezia var Melgaard en del av den norske biennale-arrangøren OCAs program, der han som gjesteprofessor ved Università IUAV di Venezia gjennomførte et undervisningsopplegg som kretset omkring AIDS og kunstens mulighet til å forandre verden. Som avslutning på prosjektet leide han Palazzo Contarini Corfù, og sammen med sine 12 studenter trashet han det ærverdige palasset med ulike installasjoner. Melgaards eget verk inkluderte et 20-talls malerier, hvorav flere slo fast at 1960- og 70-årenes Black Panther- terrorister ikke var til stede på Venezia-biennalen. Her var det også en flatskjerm der Melgaard samtalte med gay-teoretikeren og tidligere Berkeley-professor Leo Bersani om homofobi og mot-terror fra homoseksuelle aktivister. Mottoet for BATON SINISTER var da også: ART DOESN´T CHANGE ANYTHING!

DNB NOR gjorde også en større avtale med Melgaard om utsmykning, noe som har blitt kritisert. Hvordan skal DNB gå i takt med kunstneren Melgaard, inn hans univers av seriemordere, selvmord, selvskading, sadomasochisme, snuff, krig, voldtekt, massakrer, narkotika og kvelningssex? spurte blant annet kommentator Kjetil Rolness i Aftenposten. KUNST har fått banken i tale:

- Bjarne Melgaard er valgt som kunstner av en kunstkomité bestående av interne representanter og eksterne kunstfaglige eksperter, fordi han representerer noe av det fremste vi har av norsk samtidskunst. Samtidig har han en internasjonal appell gjennom å være representert i en rekke gallerier og samlinger. Oppdraget til Melgaard bestod i å lage en utsmykning / installasjon til resepsjonen i vårt nye hovedkontor i Bjørvika. Mange kunstnere har skapt debatt og vært provoserende gjennom sine verker. Slik er det også med Melgaard, men ikke av en slik karakter at vi ikke ønsket at han skulle være representert i vår ellers store og brede kunstsamling. Vi vil at vår kunstsamling være et bilde av vår historie helt tilbake fra 1820-årene og frem til i dag, representert ved de ulike tiders spennende samtidskunstnere, kommenterer divisjonsdirektør Dag Arne Kristensen til KUNST.

SAMARBEID MED MOTESKAPERE

I den siste utstillingen i New York samarbeidet Melgaard tett med det berømte motehuset Proenza Schouler og designerne Jack McCollough og Lazaro Hernandez. I installasjonen i New York var det en paljettkjole fra designerne, inspirert av farger og former fra noen av Melgaards abstrakte malerier. Man kunne også se materialer fra motehusets tidligere kolleksjoner i andre deler av installasjonen.