Martine Linge i Jomfrulands randsoner

Forrige

Neste

Foto: Lars Petter Paulsen.  

Av Line Ruud Ørslien.

KUNST 3-2013: JOMFRULAND (KUNST): En søndag i november tar jeg ferja ut til Jomfruland for å besøke Martine Linge. Hun fikk årets Jomfrulandstipend, og har tilbrakt to måneder på øya. Tilfeldighetene vil ha det til at det er på oppholdets aller siste dag jeg besøker henne. Det fører til en oppsummerende og reflekterende vandring, og gir god anledning til å se oppholdet i perspektiv.

Oppholdet på Jomfruland skal resultere i en utstilling i Kragerø Kunstforening i juni 2013. Linge har tidligere stilt ut blant annet i Kunstnerforbundet, Vigeland-museet, Telemarksgalleriet og Ålesund Kunstforening. Arbeidene hennes er gjerne tredimensjonale og kan ofte karakteriseres som metamorfe. Hun former elementer i ulike materialer som for eksempel tre, gips eller fiber, og føyer disse varsomt sammen med objekter hun finner. Skulpturene gir gjerne uventede synsvinkler og sammenhenger.

Unntakstilstand og arbeidsro

Etter å ha møtt meg på brygga tar Martine meg med til atelieret i den gamle fyrmesterboligen og byr på en kopp te. Atelieret har tre lyse rom.

- Alt unødvendig er skrelt bort, og dagslyset faller fint inn her. Det gir konsentrasjon å bo og jobbe i det samme huset. Det er få forpliktelser her ute, en unntakstilstand fra hverdagen. Alt er opp til meg, og det føles bra.

Et vakkert atelier til tross; det var selve øya som trakk Martine utover.

- Jeg funderer ofte over hva et sted er. Hvilke karaktertrekk og situasjoner er med på å definere et sted?Jomfruland er en helt egenartet øy – som en hildring, har jeg tenkt noen ganger. Men der det bor folk, er det jo også en helt vanlig hverdag. Dette spennet er tiltrekkende. Da jeg søkte stipendet, var jeg opptatt av møtet mellom natur og kultur, og av kontrastene og sammenhengene mellom det menneskeskapte og det organiske. Slike overlappende randsoner hvor det er spor etter menneskers samspill med landskapet, opptar meg. Samspillet minner om krefter som hele tiden virker på hverandre, som vær og vind. Det er der kontinuerlig; i drivgods, steingjerder, stier, vekster og dyr, veier, jorder, bygninger, søppel, hager, maskiner, kuer, biler, brygger, forurensning og opprydning. Selv gjenglemt plast kan være vakkert på en måte, som fremmede fragmenter med uvanlige farger. Men tenker man på konsekvensen av all plasten, så er det jo ikke særlig vakkert. Jeg leste forleden at 98 % av all sjøfugl som blir funnet død, har mer enn 46 plastbiter i magen. Den setningen har blitt hengende igjen.

Innsanking av materialer

For Martine har oppholdet vært som en innsamlingsperiode. Hun har sanket treplater, fjær, beinrester, gjenglemte barneleker og pinner. Alt er organisert utover i atelierets vinduskarmer og på gulvet, og skal bearbeides videre i etterkant.

- Innimellom tenker jeg at jeg er en sanker som fyller opp forrådene. Etterpå sorterer, grupperer og systematiserer jeg materialet og reflekterer videre over innholdet og sammenstillingene. Den opprinnelige planen med å samle blant annet treplater var at jeg ville preparere dem og tegne på dem, men de har i stedet blitt til en del av Jomfrulandarkivet. Mye av materialet jeg har funnet, har kommet med havstrømmene og flytt i land langs strendene.

- Hva skal du bruke materialet du har funnet til?

- Jeg vet ikke helt hvilken retning dette tar. Hensikten var å gå bort fra å jobbe skulpturelt denne gangen, men min kjærlighet ligger jo der. Jeg har prøvd å styre unna ved å gi meg selv noen utfordringer for å unngå det tredimensjonale. Jeg har ikke helt greid å bestå den oppgaven, men jeg har gjort noen viktige valg.

Mye av tiden på øya har Linge brukt i sitt utendørsatelier. Hver dag har bestått av lange turer rundt på øya med skissebok, fotoapparat og noen ganger en tralle med store ark og utstyr for å trykke.

- Oppholdet har tatt en litt annen retning enn planlagt. Jeg hadde tenkt å tegne mye, men da datteren min var på besøk, satte hun meg i gang med å trykke. Under arbeidet på øya har jeg prøvd å ikke etterlate varige spor eller arrangere situasjoner. Ønsket mitt har vært å observere, registrere og samle noe av det jeg har sett.

Atelierets vegger er nå fylt opp av trykk og tegninger. Mens tegningene viser greiner og skog, er trykkene mer mangfoldige. Beinrester og stein, fisk og barns lekespader om hverandre. Det minner om en registreringsjobb og et forsøk på å kartlegge noe. En sammenstilling av naturlige og menneskelige elementer som har blitt liggende igjen ute.

- Atelierveggene har endret seg fra dag til dag, bekrefter Linge. - Ulike spor fra prosessen har gått opp og ned av veggene. Trykkingen er en nokså ny verden for meg. Jeg liker å arbeide med overføringer fra ett materiale til et annet. I hver slik overføring mister man noe, men finner noe annet. Det er som med oversettelse mellom språk, man vet ikke helt om nyansene følger med. En gang oversatte jeg strofer fra norsk til italiensk ved hjelp av ordboken, uten å kunne italiensk. Med denne arbeidsmåten kan det uventede skje.

På øyas utside

Vi går ut. Gjennom skogen, forbi steingjerdene og jordene der kuene nå er borte for sesongen. Underveis møter vi en av naboene til Martine, som gjerne vil gi bort hestetagl. Det blir tatt imot med glede. Kanskje kan det bli til noe? Snart kommer vi til utsiden av øya, der rullesteinstrendene er. Martine finner noe tau som hun fester ilanddrevet treverk med. Lenger borte på stranda ligger noe som lenge har fanget interessen hennes: en død nise.

- Denne oppdaget jeg da jeg akkurat hadde kommet, og den har blitt veldig redusert på to måneder. Jeg har vært og sett på den mange ganger og både fotografert og tegnet. Etter hvert fant jeg ut at jeg ville prøve å trykke den, og rullet sverte rett på nisen før jeg la arket over.

- Er det påminnelsen om det forgjengelige som interesserer deg ved den?

- Den har jo – eller hadde – en spenstig og utrolig vakker form. Men det er vel alle spørsmålene rundt et slikt dyr som vekker nysgjerrigheten. Hvordan havnet den her? Hvordan har den levd? En undring ved overgangen fra en tilstand til en annen, forskjellen på levende og dødt. Den er som en strandvasker; en død kropp skyllet på land. Slikt har jo skjedd i tidligere tider her på øya etter uvær og forlis; at druknede sjøfolk drev inn. Det er vanskelige farvann rundt Jomfruland.

Tilbake på atelieret får jeg øye på noen gamle draft som Martine holder på å jobbe med. Hun forteller at hun har arvet dem etter faren sin, som var båtkonstruktør og en erfaren navigatør. Flere av dem viser utsnitt av området rundt Jomfruland.

- Jeg prøver å bruke draftene som underlag for tegning og trykk. Også her kommer interessen for det lagvise frem. Jeg velger hvilken informasjon i kartbladet jeg ønsker å bruke, og lar dette skinne gjennom i neste lag. Draftene har informasjon om det som befinner seg under overflaten, og de formidler et sinnrikt system av sjømerker, siktlinjer, lyssektorer mellom fyrene og så videre. En beskrivelse av farvannet for at vi skal unngå skjær i sjøen – for å si det enkelt. Selv om draftene beskriver et bestemt område, har de også en interessant visuell og meningsbærende karakter uavhengig av stedet, synes jeg. Men til arbeidet her på Jomfruland var det naturlig å velge ut de draftene som beskriver dette området.

Uteatelier og nattarbeid

Martine har arbeidet mye inne om kveldene.

- Det er vanskelig å arbeide godt ute i vinden. Det har blitt til at jeg har vært ute og gått om dagene med skisseblokk og kamera, og så jobbet videre inne. Her kan jeg bli sittende oppe til langt på natt, uforstyrret. Oppholdet er begrenset og derfor veldig konsentrert. Jeg har hatt hyggelig kontakt med mange som bor på øya, men mesteparten av tiden brukes til å jobbe.

- Hva er du opptatt av når du jobber?

- Jeg søker etter flyt. Da kan de gode arbeidene og de gode ideene oppstå – når erfaring sildrer fra hode og hjerte og ut gjennom hendene. Det nytter ikke å vente på inspirasjon, den oppstår gjennom arbeidsprosessen. For noen uker siden hadde jeg besøk av datteren min og hennes venner og skulle bare jobbe litt mer etter at de dro hjem om kvelden. Plutselig hadde klokka blitt sju om morgenen. Å kunne arbeide sånn er noe av det gode med oppholdet her.

- Nå skal du arbeide videre mot utstillingen i Kragerø Kunstforening til sommeren. Hvordan ser du for deg at den blir?

- Jeg må prøve å forflytte noe av arbeidsatmosfæren fra rommene her på fyret. Kanskje vil jeg vise skisser, henge opp tett og uinnrammet og la folk bla i materialet? Prosjektet og ideene mine skal bearbeides videre på atelieret hjemme i Oslo. Jeg har også tatt flere tusen bilder her ute som kan bli til noe. Jeg har fått låne et godt objektiv som er lyssterkt og med liten dybdeskarphet. Dermed kan kameraet fungere mer slik øyet gjør; med en sortering i synsfeltet, der noe velges ut som mer viktig enn noe annet innenfor formatet. Utstillingen vil få tittelen Randsoner.

Vi rekker en lang vandring på øya, og i skumringen ender vi til slutt i toppen av fyret. Der kan vi se hele øyas omkrets og lys fra båter på havet rundt oss. Der vi står, er vi midt i selve fyrlyktas kjerne, der lyset varsler omverdenen om øyas beliggenhet.