Marlene Dumas og ansiktet
Av Demian Vitanza.
KUNST 2-2015: Jeg ser på Marlene Dumas verk på Stedelijk- museet. Uansett hvor mye tid jeg gir hvert ansikt hun har malt, tappes ikke min interesse. Hva er det med ansiktet som gjør interessen uuttømmelig? Jeg spør meg selv om det er fordi ansiktet ikke kan eies. Fordi det ikke lar seg dominere. Selv et menneske underlagt den mest brutale kontroll vil eie sitt eget ansikt, nyanser i blikket som rommer subjektets syn på verden. Å ta inn over seg et ansikt er en åpenbaring av en måte å se verden på.
Å observere et ansikt betyr å observere verden, gjennom den andres ansikt. Jeg tenkte dette, helt til jeg kom inn i et nytt rom og så Dumas sine portretter av døde kvinner, deriblant Stern av Ulrike Meinhof og Lucy av helgenen Lucia. Igjen den samme uuttømmelige interessen for ansiktet, men nå kan man knapt si det er fordi vi låner disse ansiktenes blikk. Hva ser vel den døde? Eller kanskje er det likevel nettopp derfor? Fordi maleriet av et dødt menneske gir oss rom til å se med den dødes blikk, på en måte som et faktisk dødt ansikt ikke kan. Når vi ser ansiktet til en nylig avdød - en venn eller en slektning - kan vi knapt finne noen visjon, knapt noen subjektivitet, knapt noe som helst. Det som gjenstår, er blott en avstøpning av det som var. I Marlene Dumas sine døde ansikt ser jeg derimot noe som minner om det jeg ser når jeg betrakter et menneske i søvn. En bevegelse under det ubevegelige. Ansikt som utsondrer liv, i sine mest subtile uttrykk. Men der hvor jeg om morgenen, i møte med elskerinnens dormende ansikt, skuer inn i søvnens mysterium, tar Marlene Dumas meg med inn i en visjon av døden, gjennom den dødes ansikt. Jeg ser med den dødes blikk, og jeg ønsker å legge hånden min like varsomt på dennes kinn som på kinnet til den gråtende kvinnen jeg så i forrige sal.
Jeg tenker på gardisten, eller pokerspilleren. Begge har de lært seg å beherske sitt ansikt til de grader at det knapt er subjektivitet å spore. Min interesse for disse ansiktene tynnes likevel ikke ut. Kanskje er det nettopp der det begynner å bli virkelig interessant. Det umiddelbare uttrykket er så undertrykt at jeg utfordres til å se etter stadig mer subtile nyanser. På en måte er det et spill, på samme måte som poker er et spill, og som gardisten spiller sitt spill. Og i dette spillet bærer de også med seg sin visjon av verden, sitt emosjonelle register, sine kognitive prosesser og sitt (undertrykte) begjær. Interessen min for disse ansiktene er av samme infantile natur som barnets når det nærmer seg gardisten og driver ap med ham for å se om det gir noen reaksjon. La oss si at fraværet av reaksjon i visse tilfeller oppleves som mer aktivt og ekstraordinært enn en reaksjon - som i disse ansiktene. Et ansikts subjektivitet kan i virkeligheten kun elimineres med døden. Det finnes ingen troverdig måte å spille død på, annet enn når enhver livsimpuls de facto er borte.
Det slår meg at ingen av ansiktene til Dumas er meg fremmed. Jeg aksepterer hvert eneste ansikt, og i tankene legger jeg hånden min på deres kinn og kjenner deres varme. Blant de hundre ansiktene hun har malt i Models, er det også en slange: dette ene ansiktet jeg ikke anerkjenner, dette ene ansiktet hvis blikk jeg ikke kan se gjennom. Jeg gjenkjenner det ikke som subjekt. Slangen. Reptilet. Nei, jeg evner ikke å se med slangens blikk, og derfor skremmer den meg. Kanskje er dette selve definisjonen på et skremmende ansikt? Jeg tenker på Sverre Mallings tegninger av Breivik under rettssaken. Jeg spør meg selv om Malling klarte å se gjennom Breiviks blikk alle de timene han satt i rettssalen og tegnet hans ansikt. Eller fremsto det likeså fremmed som reptilet blant de hundre menneskeansiktene i Dumas sin utstilling?
For øvrig er det et ansikt til jeg ikke aksepterer på utstillingen, jeg ser det senere, i en av de innerste salene. Det er ikke uten subjektivitet, på ingen måte. Man kan si ansiktet har liv. Likevel vil jeg ikke i tankene legge hånden min på dennes kinn, som jeg ville med så mange andre. Dette ansiktet vil jeg ikke under noen omstendighet røre ved. Jeg har ingen inngang til å se verden gjennom dette ansiktet. Det virker rett og slett umulig. Jeg avskriver først hele individet og maleriet som sådant, men etter alle ansiktene jeg har vært i dialog med på utstillingen, synes dette meg ytterst ubehagelig. Da jeg leser tittelen, The White Disease, skjønner jeg at det både refererer til hudsykdommen og de rasistiske ideologiene som har preget blant annet Sør-Afrika, hvor Dumas har levd mesteparten av sitt liv. Dette at et ansikt til syvende og sist bærer sin ideologi, vil også gjøre noen ansikt ugjennomtrengelige. Et ansikt jeg ikke når frem til. Et ansikt som ord har lukket. Et ansikt som ord ikke kan åpne opp. Jeg rommer ikke nok kjærlighet, slår det meg, ikke nok språk, nok ord, for dette ansiktet. Det lukker seg bak meg da jeg går inn i neste sal. Der er, ironisk nok, tolv forskjellige portretter av Kristus hengt opp, tett ved siden av hverandre. Ansiktet til denne mannen som evnet å romme alle, selv de sykeste. Gjennom disse ansiktene, disse tolv ulike Kristus-blikkene, prøver jeg å skue tilbake på The White Disease. Jeg gir det en sjanse til.
Dumas skal ha sagt følgende om portrettene av Jesus: «The image of the Christ is already metaphorical and abstract from the start. There is no original to copy.» Dette, tenker jeg, gjelder ikke utelukkende for Kristus, men for ansikt som sådanne. Det finnes ikke et opprinnelig ansikt. Ansiktene er ulike metaforer for en metafysisk størrelse jeg velger å kalle Gud.