DESIGNIKONET: Mariusgenseren

Forrige

Neste

Foto: Lars Dybwad  

Av Christina Gothe Schultz.

KUNST2-2012: Marius er i dag et av verdens mest solgte og kopierte strikkemønstre. Utallige flittige hender har siden femtitallet strikket Mariusgenseren og stolt overrakt den til nære og kjære. Den gode, gamle genseren vekker nostalgiske minner, men bak plagget ligger det en kompleks historie.

DESIGNIKONET: Mariusgenseren - en klassiker i rødt, hvitt og blått

Unn Søiland Dale (1926–2002), må sies å ha levd et rikt og variert liv. Hun har bakgrunn som kulestøter, lærer, flyvertinne, mannekeng i Paris og London og motekåsør i BBC, men det var strikkingen som var hennes virkelige lidenskap. Mellom øktene på catwalken, strikket hun. Venner og kolleger etterspurte de tradisjonelt inspirerte sportsgenserne hennes, og hun innså snart at hun ønsket å fortsette strikkeinteressen sin i et større omfang.

I 1953 solgte hun mønsteret, og dermed håndstrikkerettighetene, til det som skulle vise seg å bli det berømte Mariusmønsteret til Sandnes Uldvarefabrik. Prisen? En hundrelapp. Lite visste hun at mønsteret kom til å selge i milliontall.

Todelt historie

Under krigen var det ikke uvanlig blant strikkeinteresserte nordmenn å strikke egne varianter av tradisjonelle norske ullkofter, og spesielt setesdalskoften. Søiland Dales mønster fra 1953 er en forenkling av setesdalsmønsteret. En annen som lot seg inspirere av setesdalskoften, var Bitten Eriksen. Eriksens signaturgenser i ulike varianter ble på slutten av 1920-tallet en hit blant familien og i nabolaget. Hun strikket den også til sin sønn Marius Eriksen da han vendte hjem etter halvannet år som krigsfange i en tysk fangeleir.

De to ulike kvinnenes tolkninger av setesdalskoften var svært like. Et faktum som for begge parter må ha ligget under overflaten og gnisset, selv om det aldri ble noen åpen disputt. Man vet ikke med sikkerhet hvem av de to som står bak mønsteret, eller om de kom opp med hver versjon som tilfeldigvis lignet hverandre, men det er Søiland Dale som i ettertid har fått æren for genseren. Bak Mariusgenseren ligger altså en todelt historie. Marius Eriksen, som genseren har fått navnet sitt etter, er en viktig del av begge historiene. Som allerede nevnt var han Bitten Eriksens sønn. Marius var også fotomodell på omslaget til Søiland Dales berømte strikkemønster, og har derfor blitt Mariusgenserens ansikt. Marius var alpinist, skuespiller, krigshelt, og et perfekt andrevalg for fotooppdraget hun opprinnelig hadde tiltenkt hans bror Stein - Norges berømte slalomhåp med OL-gull fra Oslo i 1952. Grunnen til at Marius valgte å takke ja til modelljobben for genseren som var umiskjennelig lik sin mors oppskrift, er i dag ukjent.

I 1954 medvirket Marius Eriksen i filmen Troll i Ord, som nærmest var som en stor reklamefilm for Mariusgenseren. De mannlige skuespillerne i filmen Troll i ord hadde på seg Mariusgensere, mens kvinnene hadde på seg Eskimogensere, alle designet av Unn Søiland og produsert til filmen. Marius Eriksen mottok et stort honorar fra Sandnes Garn for å la seg avbilde på Mariusgenserens håndstrikkeoppskrift fra 1953. Etter filmen ble det en enorm etterspørsel etter strikkemønsteret. Sandnes Uldvarefabrikk fikk ikke trykket mønstrene fort nok, og andre produsenter begynte derfor å kopiere oppskriften for å møte etterspørselen. Søyland Dale gikk i årenes løp inn i flere rettslige tvister for å prøve å beskytte rettighetene til mønsteret, uten at det førte noe særlig med seg. Et strikkemønster var ikke ansett som design, og kunne ei heller beskyttes av lovverket.

Endelig anerkjennelse

Søyland Dale var en dame med bein i nesa som visste hva hun ville. Dette førte til flere fruktbare samarbeid internasjonalt, blant annet med Dior og Givenchy. I de norske tradisjonsmiljøene derimot, ble hun ikke riktig anerkjent. Man mente mønstrene hennes ikke var innovative nok. I løpet av hennes siste leveår begynte imidlertid dette å endre seg. I 1998 fikk hun en vandrerutstilling kalt Ull tar gull, som turnerte i 13 land etter Norge. I 2002 mottok hun Kongens Fortjenestmedalje i gull for sitt livslange pionérarbeid innen fornying av norske strikketradisjoner.

I dag blir ferdigstrikkede Mariusgensere solgt på Husfliden, takket være datteren Vigdis Yran Dale. Hun har tatt over sin avdøde mors firma Lillunn Design of Norway, og har i dag enerett på de ferdigstrikkede genserne og mønstrene, som blir produsert ved Rauma Ullvarefabrikk.

Nasjonalt ikon

Mariusgenseren blir i dag sett på som et nasjonalt ikon. Genseren har blitt strikket i ulike farger, men de fleste forbinder den med klassikeren i rødt, hvitt og blått. De nasjonale fargene brøt med den tradisjonelle oppfatningen om at ullkofter skulle strikkes i ullens naturlige farger, og Søiland Dale måtte derfor spesialbestille ullen den første tiden. Det satte ingen stopper for den viljesterke kvinnen. Hun visste hva hun gjorde, og hun la ikke skjul på at hun brukte nasjonale virkemidler for å lykkes. Og det er kanskje nettopp genserens nasjonale og tradisjonelle preg som stadig bringer den tilbake i motebildet, selv ti år etter Søiland Dales død.