Storbyens hissige kolorist

Av Frøydi Benestad Hågvar.

KUNST 3-2013: Billedkunstner Marius Martinussen ønsker å forføre oss. Få oss til å miste forfeste og skli inn i hans abstrakte, plakatglatte fargeunivers.

Marius Martinussen holder til i et kunstnerkollektiv på Sinsen i Oslo. Atelieret hans er ganske stort og virkelig utnyttet til det fulle. Gulv og vegger er dekorert med malingsflekker, maling og lerret er stablet oppå hverandre og halvferdige verk henger på veggene. Martinussen selv er også dekket med maling, det er umulig å se hvilken farge joggeskoene og klærne en gang hadde. Seks store plater lener seg inntil den største veggen. De er fulle av borehull og sprayet i alle mulige farger, på en måte som fører tankene direkte mot graffiti.

- Det er lydisoleringsplater, forklarer Martinussen og leter etter en malingsfri stol jeg kan sette meg på. Energien hans er høy, kroppsspråket urolig og blikket avslører en prosesserende idéhjerne. - Det er et bestillingsoppdrag fra Bjerke skole. De trenger nye lydisoleringsplater til kantina og ba meg utsmykke dem. Hullene i slike plater er vanligvis like store, men det synes jeg var så kjedelig, så jeg boret hull i ulik størrelse, i mitt eget mønster. Fargene har jeg påført med airbrush og billakkeringsutstyr. Jeg liker den glatte, penselstrøkfrie overflaten. Men platene er drit-tunge, de veier nesten hundre kilo.

Marius Martinussen er bare 34 år, men har allerede gjort seg bemerket med sine unike fargesammensetninger og høy produktivitet. Maleriene har tydelige spor av pop-art i seg, med fargekontraster og overflater som minner om storbyens plakatglatte reklamespråk. Selv forklarer han suksessen med god selvdisiplin og lang erfaring.

- Jeg var bare 11 år da jeg bestemte meg for å bli kunstner, smiler Martinussen. – Jeg begynte på kveldskunstskole i Arendal og elsket det. Hver gang maste jeg om å få mer lekser og var veldig oppgitt over de useriøse jentene som bare skravlet og lo. Huff, jeg var nok et litt pompøst barn, ler han og sklir urolig framover på stolen.

Som voksen kom han inn på Kunstakademiet i Trondheim, og etter endt utdannelse reiste han til Berlin. Der skaffet han seg atelier og levde i to år.

- Berlin er en utrolig spennende, billig og levende by, og det er vanlig at ferske kunstnere reiser dit. Men etter to fine år dro jeg tilbake til Norge og skaffet meg dette atelieret. Det er en fin base å ha. Men jeg helt avhengig av å reise mye. Det er når jeg rusler rundt i ukjente storbyer, uten å bli forstyrret av noen, at inspirasjonen kommer. Da suger jeg til meg alt, som en svamp. Noen ganger tar jeg bilder av ting, andre ganger sparer jeg på inntrykkene i hodet.

Pop-art og reklamespråk

Selv om Martinussen ikke lager ren pop-art, er essensen der. De store fargefeltene, de sterke kontrastene, den trykkglatte overflaten, inspirasjonen fra massemedier og fokus på former.

- På akademiet var jeg veldig opptatt av tegneserier, Manga og pop-art. Jeg liker fortsatt den stilen, og selv om jeg myker det litt mer opp nå, skal overflaten skal ha den glatte finishen. Jeg liker at penselstrøkene ikke synes. Penselstrøk har en så lang historie, det er gjort så utrolig mange ganger. Jeg vil heller at maleriene skal se ut som de kan være en printet reklameplakat. Grunnen til at jeg faktisk ikke printer bildene, er at trykk har begrensninger. Fargene blir ikke like fine som når jeg maler dem selv med airbrush.

Verner om teknikkene

Jeg spør om Martinussen kan gå mer i detaljer på teknikkene han bruker. Det vil han ikke.

- Det er mye tryllekunstnertriks! ler han hemmelighetsfullt. - Før røpet jeg hvordan jeg laget maleriene mine, men det har jeg sluttet med. Det er mye morsommere når folk ikke skjønner det. Den danske maleren TAL R sier at hemmeligheten bak maleriet er så enkel at man må holde den skjult. Det handler jo litt om yrkesstolthet. Det tar mange år å lære seg et fag, men når du først kan det, så er det ikke så vanskelig.

Modig kolorist

Martinussens malerier er fargesterke, med et bredt register av referanser til den visuelle populærkulturen. Fargekombinasjonene gir lett assosiasjoner til storbyens lysskilt og graffiti.

- Når jeg lager bestilte utsmykninger, er jeg nødt til å planlegge fargesammensetningene nøye på forhånd. Kunden blir vist konkrete skisser før jeg går i gang, så han vet hva han får. Når jeg maler for meg selv, er jeg derimot mye friere. Egentlig funker jo alle farger sammen, så lenge man bare roter dem til på riktig måte. Jeg er en ganske hissig kolorist og glad i intense farger. Jeg prøver å dempe meg, men det er vanskelig. Less is more fungerer ikke for meg, tvert imot! Jeg pøser på.

- Har du en viss kontroll i det du pøser på?

- Ja, og det er nok akkurat der styrken min ligger. Og så bruker jeg dataen som et verktøy til å prøve ut forskjellige ideer. Etter at bakgrunnen er malt, skanner jeg den inn og legger på ulike farger og mønster. Det er utrolig tidseffektivt! Før måtte jeg male alt på nytt dersom jeg tok et feil valg sent i prosessen. Du vet, maleriet handler mye om tid, og det er ikke min sterkeste side. For meg tørker akrylmaling altfor sakte, så jeg står med hårføner og tørker bildene mine. Ha-ha, så utålmodig er jeg. Det har vel med temperament å gjøre.

Produktiv multitasker

I fjor hadde Martinussen hele ni separatutstillinger og deltok på flere gruppeutstillinger. Det ble i overkant mye, så årets nyttårsforsett er å si nei.

- Jeg sier ja til alt, uten å tenke meg om, sier han og rister på hodet av seg selv. - Men så jobber jeg mye også da, det nytter ikke å bare sitte og vente på inspirasjon. Jeg er her hver dag mellom ni og fem. Men sjelden på kveldene, for på slutten av dagen er atelieret så stappfullt av ting som skal tørke at det ikke er plass til å være her. Jeg jobber alltid med flere ting samtidig slik at jeg unngår dødtid når malerier tørker.

- Høster du råd fra de andre kunstnerne som holder til her?

- Absolutt, og det er en av fordelene med å jobbe i kollektiv. Særlig hvis man er stresset før en utstilling og litt blind på hva som gjenstår. Men kommentarer kan være hemmende også. Hvis jeg viser frem et halvferdig bilde og de sier jammen, dette ser jo ferdig ut, blir jeg veldig forvirret.

Å forføre publikum

Hvis nyttårsforsettet holder, blir det med tre utstillinger i år. Og selv om han har en tydelig signatur i bildene sine, er han opptatt av å overraske publikum hver eneste gang.

- Publikum skal ikke vite hva de får, smiler han. - Det må skje noe nytt, slik at de blir forført og mister fotfestet. Min utfordring er at jeg må bli flinkere til å la det bli litt grisete. For jeg er en skikkelig perfeksjonist. Så jeg sliter litt med det, å la det bli røft innenfor de perfekte rammene, å finne den motstanden.

- Hvilken del av maleriet må være perfekt?

- Overflaten, svarer han kontant. – - Når jeg ser et maleri som er dårlig malt, gidder jeg ikke å titte nøyere på det. Så for å forføre publikum, må teknikken sitte. Det er altfor mange amatørmalere der ute. Altså, det kan godt være noe søl, men det må være bra søl.

- Er det noe budskap i bildene dine?

- Nei. Skulle jeg ha jobbet med politiske budskap, burde jeg ikke ha valgt det abstrakte maleriet som medium. Men jeg elsker det jeg gjør, alle fargene og formene, det dynamiske. Noen ganger holder det kanskje at noe bare er fint, uten at man kan forklare hvorfor?