Marinas metode






Av Mette dybwad Torstensen.
KUNST 5-2012: - Mennesker skriker etter en forandring, det er et enormt behov der ute. Hvordan skal vi ellers forklare at 85 000 mennesker stod i kø for å sitte ved bordet mitt på MoMA i 2010? spør Marina Abramović meg. Jeg har ingen forklaring.
NEW YORK (KUNST): Etter to måneders intens e-postutveksling med presseansvarlig i Norge får KUNST endelig direkte kontakt med en av Marina Abramovics assistenter. Kan vi skype eller sende spørsmål på e-post? Nei, helst ikke. Men, kan vi komme til Bern? Nei, vent, London? Nei, vi prøver New York – om to uker? Ja! Så er vi her. I Tribeca i 10. etasje. I rom 1010 finner du kontoret til Marina Abramović. Hun vil ikke kalle det studio, det assosierer hun med en stram ramme som dreper ideene. Kontor er bedre. Fire ansatte holder styr på hennes kunstnerskap, utstillinger og ikke minst presse. Alle vil ha en bit av henne. Hun har en utrolig karisma, nærmest magnetisk, forteller Marit ved Galleri Brandstrup før vi drar. Alle som møter Marina, forelsker seg i henne og føler seg sett. Jeg gjorde også det, og følte meg spesiell, inntil jeg forstod at det var verden hun elsket, ikke enkeltdelene, sa kurator for Marinas retrospektive utstilling ved MoMA, Klaus Biesenbach, i en dokumentarfilm i 2010. As long as we have access to her, she has access to us, skrev også kuratoren om henne i katalogen til MoMA I 2010. Ordene har bitt seg fast i hodet mitt. Verkene til performance-kunstneren har truffet meg rett i mellomgulvet, selv bare som tekst- og fotodokumentasjon. Jeg kan forestille meg hvordan det er å overvære hennes live-performancer, hvilken energi som oppstår i dette møtet. Er denne kunstneren, som kaller seg performance-kunstens bestemor, som har stukket og slått seg til blods med kniver, et barberblad og en børste, onanert offentlig, levd i et gallerirom i 12 dager uten mat, som har sittet ved et bord i tre måneder, pisket seg selv, danset til hun besvimte og gått 2500 kilometer på den kinesiske mur for å ta farvel med sin kjæreste, er hun et mystisk ikon? Hvem er Marina Abramović og hvem er performance-kunstneren? Kan de skilles? Og hvorfor gjør hun egentlig alt dette? Er det narsissistisk motivert, en ekstremsportutøvers sug eller ligger det en misjon for hennes publikum og sak bak det hele?
På kontoret i 10. etasje sitter hun, Marina Abramović, ved et overfylt bord. Hun samler hele tiden det lange sorte håret og er kledd i en enkel vid, blå bluse og sorte bukser. De sorte, markante brillene går av og på i ett sett. Hun minner mer om en liten, sårbar jente der hun svinser rundt lett i kroppen, ikke en dame på 66 år som har brukt seg selv, sin historie og kroppen sin som verktøy i ulike performancer i fire tiår på verdens viktigste museer. Men straks hun begynner å prate, bryter autoriteten gjennom. Klokskapen. Erfaringene. Kontrolløren. Hun som har brutt komfortsonen tusener av ganger på måter vi andre kun kan drømme om. Hun er enkel å forstå, som om tankene hennes sender ordene over sammen med stemmen, hvor rart det enn høres ut. En av assistentene flytter forsiktig modellen for det nye senteret som skal bevare performance-kunsten, som Abramović er i ferd med å bygge opp i Hudson.
- Vi mangler bare 50 millioner dollar,
sier Abramović, som om det blir enkelt å skaffe. Assistenten kommer med vann og setter på aircondition. Abramović setter seg ned - og samler seg med et dypt pust og et smil.
Jeg har akkurat reist i fire måneder, sier hun og rydder sammen papirer på bordet, før hun tømmer sminkepungen sin utover for så å rette litt på makeupen. Hun har ofret mann, barn og fast adresse for performancen. Hun ler litt over at hun er 66 år, og at det er best å sminke øyenbrynene, litt à la Frida Kahlo. Så snakker hun og fotografen om andre over 60 som holder seg godt, som Yoko Ono. Etter et par minutter setter hun seg med ansiktet 30 centimeter fra mitt og er klar. Det skal vise seg at mine vel nedskrevne engelske spørsmål er totalt bortkastede. Abramović har sin egen agenda for intervjuet, i en overraskende spirituell retning. Jeg åpner pliktoppfyllende med:
- Husker du din første kunstopplevelse?
- Ja! Jeg har faktisk aldri snakket om den før, selv om den egentlig var avgjørende for hele min kunstnerkarriere. Det var en mystisk opplevelse. Jeg var nok 4-5 år. På den tiden, i et fattig eks-Jugoslavia, var de eneste bøkene vi hadde laget av billig avispapir, ikke disse glossy bøkene vi har i dag. Når du bladde i dem fikk du farge på fingrene. Jeg husker at jeg kom hjem fra skolen, og på sengen min lå det spredd boksider utover med bilder fra solen, melkeveien, stjerner og så videre. Jeg tok dem opp og fikk sverte på hendene. Det var helt uventet at de lå der, og jeg gjemte dem under hodeputen som en skatt. Så løp jeg ut til foreldrene mine for å fortelle hva jeg hadde oppdaget. Da vi kom tilbake til rommet mitt, var bøkene borte! Det var magisk og underlig. Vi fant aldri ut av det, men jeg er sikker på at jeg tok på dem fysisk. En av mine første performancer var også relatert til denne opplevelsen, og på katalogen til MoMA-utstillingen min i 2010 er det tegninger av disse stjernene og planetene på omslaget. Du kan kjenne på dem med fingertuppen og på den måten komme i kontakt med universet.
Abramović finner frem katalogen og peker. Hun kommer plutselig på noe annet.
- For noen måneder siden skjedde noe annet relatert til dette. Alt har en sammenheng, skjønner du. Jeg ble kontaktet av en kjent science fiction-forfatter, Kim Stanley Robinson, som ville gi meg sin siste bok, 2312, der jeg var en av karakterene. Jeg spurte om hvilken rolle jeg hadde i boken, og han fortalte at hun, altså jeg, hadde performancer på asteroider langt ute i melkeveien! For noen måneder siden besøkte jeg en sjaman i Brasil - et orakel. Hun visste ikke hvem jeg var, men sa til slutt: Du er ikke herfra, DNAet ditt er fra en annen galakse langt ute i universet. Din mening her på jorden er å lære menneskene å transformere smerte og lære seg en annen form for kommunikasjon. Alt falt på plass. Jeg er altså en alien
, ler Abramović for å avvæpne det som høres nokså besynderlig ut for mange, men legger til, for å understreke at dette ikke er tull for henne:
- Jeg har alltid følt meg som the black sheep, som aldri passet inn i samfunnet, enten jeg bodde i Serbia, Amsterdam, Frankrike, Brasil eller her i New York. Jeg er den perfekte reisende. Gi meg en koffert, det er alt jeg trenger. Hjemme er alltid inne i meg. Jeg liker å se helheten, ikke detaljene, og når jeg ser ned på jorden fra et fly, i et fugleperspektiv, makes everything sense.
- Du sier i verket The Biography fra 1993 at du en gang håpet nettopp å se alt under overflaten? Har du gjort det?
Hun ler hemmelighetsfullt.
- Ja, kanskje. Jeg vil alltid ønske å se det store bildet. Planeten er mitt studio.
- Men tilbake til hvordan det startet, hvor fikk du inspirasjon og hvorfor valgte du å bruke smerte som en del av performancene?
J- eg led av en slags blødersykdom da jeg mistet mine første tenner. Eller man trodde det var en sykdom. Det oppstod en frykt for blod, og denne ville jeg konfrontere i mine performancer. Det er sånn man gjør det i min familie, man møter frykten. Det er ikke lett å vokse opp i en slik tradisjon
, ler hun og legger til: - Men alle bør møte frykten sin for å overvinne den
.
- Så tankene om å overvinne smerte for å komme over i en ny tilstand, å transformere energi, var ikke det du tenkte på i 20-årsalderen?
- Nei, den erfaringen gjorde jeg senere. You don't know the shit in your early 20s ...
- Hvordan reagerte publikum egentlig på dine performancer på 1970-tallet?
- Verden var ikke klar for dette. Det var stor motstand, men motstanden oppmuntret meg. Men du må huske på at jeg gjorde disse performancene ganske lokalt og isolert på et kultursenter i Beograd. I 1970-årene var det viktig for meg å lage noe farlig, gi folk en ny bevissthet og sjokkere. Da jeg kom til Amsterdam, betydde det faktisk ingenting. Der så ingen rart på deg om du vandret naken gatelangs. Ofte er det slik for kunstnere at man lager kunst som har en funksjon i deres eget land, men når den skal ut andre steder, mister den meningen; it doesn't mean a shit ... Det er viktig å finne et språk som er universelt, som treffer alle.
- Hvordan planlegger du egentlig en performance, det er sagt at Seven Easy Pieces tok 12 år å planlegge?
- Det starter med en idé, ikke bare en nice idea, men en som treffer meg i magen. Deretter involverer jeg kontoret og tenker hvordan jeg skal gjennomføre den og hvor. Skal den filmes eller fotograferes? Skal vi hente krystaller fra en gruve i Brasil?
- Jeg mener også å se en sammenheng mellom dine ritualer og ekstreme, religiøse ritualer som fakirer, kristne som pisker seg selv og så videre. Er du et religiøst eller spiritualistisk menneske?
- Jeg er spirituell!
svarer Abramović bastant. Hun legger nærmest hatsk til: - Religioner er rene maktinstitusjoner for meg. Se bare på krigene! Jeg er ikke interessert i religion, at all. For meg bør kunst ha en spirituell dimensjon. En miks av religion, som kommunisme og buddhisme, hadde vært perfekt, men kommunismen har aldri lyktes på grunn av menneskers grådighet.
- Har verdens ur-ritualer inspirert kunsten din?
- Jeg har reist for å søke ur-kulturene; ikke for å få ideer, men for å lære og få kunnskap om hvordan man transformerer energi til et annet nivå. Jeg har levd med aborginere i Australia i ett år, vært i Tibet gjennom 30 år for å få til et samarbeid og besøkt sjamaner og områder med ulik immateriell energi. Så har jeg brukt denne kunnskapen i performancene for å lære videre. I dag går jo ikke folk i templene lenger, men i museene! Men du kan ikke reise med sinnet hvis kroppen er i bevegelse. Du må stoppe. Stoppe alt. Derfor må man gjennom enkelte ritualer, eller overvinne noe, som inneholder blant annet smerte.
- Har du blitt redd noen gang? Som da en mann pekte en pistol mot deg i en performance, eller da du mistet bevisstheten?
- Jeg blir aldri redd under performancene, men i livet. Å være i en performance er en annen tilstand. Livet er derimot skummelt. Men har dere hørt om Marina Abramovićs metode? Som jeg viste i Milano?
Hun henter iPaden sin og blar opp noen bilder. De sorte brillene går på igjen.
- Vi hadde fire grupper med 21 mennesker som alle signerte en kontrakt der de ga meg tre timer av tiden sin og overlot til meg hva vi skulle gjøre. Deretter fikk de et skap hvor de la bort alt som bandt dem til samfunnet, som mobilen, klokken og så videre. I museet var rommene gjort om til ulike stasjoner. Det startet med to assistenter som skulle hjelpe dem med å slappe av, og de lyttet til klokkeslag. De fikk på hvite frakker og høretelefoner så all lyd ble borte. Tanken var å gjøre det usynlige synlig for dem, å få dem til å gå inn i seg selv og oppdage noe. Akkurat som jeg gjør i mine performancer. I et rom var det stoler med krystaller som ben. I et annet rom hadde stolene en sort krystall og i et tredje rom stod syv slags bur med magneter. I det siste var det syv senger og en bok de skulle skrive ned opplevelsen sin i. Jeg skapte et slags laboratorium, et slags system. Det var 8000 mennesker som deltok i løpet av utstillingen. De ble også filmet, fotografert og sett på av publikum gjennom fuglekikkert, som til og med avslørte pupillene deres.
Hun peker på de grønnlige pupillene sine og finner frem foto av ni mennesker fotografert i et fullstendig nakent øyeblikk, dypt inne i seg selv. Uten å vite hvor avslørende små bevegelser i ansiktene deres kan være.
- På bildene ser du tydelig de ulike opplevelsene de enkelte hadde av å forsvinne slik inn i seg selv. De hadde ikke noe annet sted å forsvinne enn innover. Du kan bare være i deg selv. På pressekonferansen tok jeg med alle journalistene på den samme reisen, og etter 2,5 timer var det jeg som stilte spørsmålene.
- Og ingen brøt kontrakten eller avsluttet dette?
- Nei!
- Er det et behov?
- Ja, det er et skrik der ute. Folk trenger forandring. De er lei av vanlig kunst. Alt er fucked up; naturen, samfunnet, politikken. Alt handler om penger. Her i New York er vi konstant forstyrret av støy. Se på barn, de ser på en kanal et par sekunder av gangen. De eier ikke evnen til å være lenge på et sted, men blir konstant forstyrret. Jeg skaper en sone, en stillhet, der man kan komme i kontakt med noe. Abramovićs metode. For meg er det også viktig å komme i kontakt med steder med spesielle energifelt, enten det er et tre eller en foss. Vanlig kunst har mistet sin mening og funksjon i dag. For meg har kunsten en stor misjon. Vi må stille de rette spørsmålene, bestemme fremtiden og transformere det spirituelle. Oh, yes, there's a big need out there!
- Og det er dette som vil skje på det nye senteret også? Er det sant at folk signerer en kontrakt på seks timer, der de gir deg tiden deres, kanskje det mest dyrebare det moderne mennesket har?
- Ja, det stemmer, vi har ikke tid til noe lenger. Det usynlige skal bli synlig. Dette er en gammel teaterbygning fra 1929 i Hudson, som senere ble kino i 1960 og deretter tennishall. Alt jeg mangler er 50 millioner kroner for å realisere dette - før jeg kan pensjonere meg om ti år,
ler hun og viser bildene hun skal presentere for kommunen og sponsorer. Brillene tas av.
- Det vil bli et performance-område i midten og ulike rom rundt, der man kan gjennomgå min metode. Alt er åpent for publikum som kan komme og se. Igjen får man utdelt hvite frakker og øretelefoner. Man kan også bli trillet rundt i rullestol mens man sover. Du sover søtt, men underbevisstheten vil bli påvirket. Når du våkner, vil du få valget mellom et varmt måltid på et bord og en drink på det andre bordet og en bok til å skrive ned minnene på fange Det vil også være et rom for yngre performance-kunstnere.
A mad house, ler fotografen og peker på bildene av mennesker som blir trillet rundt i rullestoler i et fremtidslignende hus.
Abramović smiler.
- Men igjen, det er et behov. Menneskene søker mer! De er lei kunst som kun handler om penger eller kledelige ting på veggene og gulvet. På den retrospektive utstillingen min på MoMA sov folk utenfor for å komme inn og sitte hos meg i ti minutter! Det var 85 000 innom bordet mitt på de tre månedene. En mann kom 21 ganger, og tatoverte 21 på armen sin. Vi gråt sammen. Menneskene hadde ikke noe annet sted å gå enn inn i seg selv. Jeg ble deres speil. Ja, og så kom det ut på Twitter at Lady Gaga skulle innom. Alle barna i naboområdet kom løpende. Du får ikke unger til kunstmuseene lenger, men nå kom de. Og det skjedde noe. De ble værende. Jeg tror at hvis du gir barn noe ekte, blir de interessert. De avslører deg med en gang. Det er viktig for meg å komme i kontakt med the superyoung generation. Å være en rollemodell.
En av assistentene fanger blikket mitt, smiler, og gir et diskré tegn. Utenfor venter en russisk, ung forsker som også har kommet helt hit, fra Moskva, for et lite møte. Hun forklarer.
- 7. november skal vi ha et stort forskningsprosjekt i Russland for å vise hva som skjer med hjernen når folk sitter slik og stirrer på hverandre. Det har vist seg at min hjerne oppfører seg annerledes
... ler hun.
- Men er det noen spesielle møter du husker bedre enn andre fra MoMA? Flere begynte å gråte. Eller må du stenge ute omgivelsene?
- Nei, man må åpne opp. Jeg husker alle, de satt der jo ti minutter hver!
svarer hun nesten overrasket over spørsmålet.
Jeg tror henne, og rabler raskt ned et spørsmål idet hun reiser seg.
- Er denne måten å kommunisere på, ordløst, noe nytt vi lærer oss nå eller noe vi har glemt?
- Den har alltid vært der - i naturen. Det vi lærer og erverver er der alt i hjernen. Man kan dele kommunikasjon i tre nivåer. Det første er der mesteren forteller eleven hva som er rett og galt og hva som skal gjøres. Så er det nummer to, der mesteren ikke sier noe, men viser i handling. Til slutt kommer det tredje nivået, der man stirrer hverandre inn i øynene og overfører kunnskap på denne måten, uten lyd eller bevegelse.
Så forsvinner hun ut til sin russiske forsker etter å ha sagt hjertelig farvel. You have enough for six pages there, og beklaget igjen den stramme timeplanen. Slik er det å være performancens bestemor. Jeg har allerede planlagt et besøk i senteret. Denne sonen vil jeg oppsøke, men mon tro om man ikke kan oppnå den samme tilstanden i naturen eller ved siden av et sovende barn? Trenger Ola Nordmann også dette, eller er det kun menneskene i den urbane jungelen? Er menneskeheten virkelig på vei til en ny form for kommunikasjon? Må man gå så drastisk og artistisk til verks? Og vil folk ta det på alvor? Vil de kanskje tro de kun er med på et underholdende eksperiment? Men kanskje er det ikke så farlig hvorfor de kommer. Resultatet vil uansett bli det samme. En transformasjon av energien. En ro vi leter etter i den moderne verden. Øyeblikkets kunst. Her og nå. Det trenger vi.
Marina Abramović (født 1946)
-New York-basert serbisk performance-kunstner som begynte sin karriere på begynnelsen av 1970-tallet.
-Utdannet fra Academy of Fine Arts i Beograd og Zagreb (1965–1972) og Kunstakademiet i Novi Sad (1973–1975).
-Hun kalles performancens mor og er en pioner innen performance-kunst.
-Hun har i mer enn fire tiår brukt sin egen kropp som subjekt, objekt og medium for sine arbeider og studier.
-I 1976, etter å ha flyttet til Amsterdam, møtte Abramović den vest-tyske performance-kunstneren Uwe Laysiepen: Ulay. Frem til slutten av 1980-tallet utførte de flere performancer.
-Abramovićs performancer er utført ved store museer og gallerier over hele verden, og hun har hatt store separatutstillinger på blant annet Whitney Biennial i New York i 2004 og på Maruame Museum of Contemporary Art i Japan, samt vært sentral på Venezia-biennalen og Documenta i Kassel i Tyskland.
-I 2005 viste hun Balkan Erotic Epic på Pirelli Foundation i Milano og i New York ved Sean Kelly Gallery, og det samme året viste hun et av sine mest kjente verk, Seven Easy Pieces, på Guggenheim Museum i New York.
-I 2010 hadde hun en stor retrospektiv utstilling på MoMA med over 50 verk, The Artist is Present, og en ny performance der hun satt i nesten tre måneder, åtte timer hver dag, ved et bord. -I 1994 ble hun professor i performance-kunst.
-Abramović har kjøpt et teater to timer nord for Manhattan i Hudson i New York, der hun skal opprette sin egen ideelle organisasjon og stiftelsen for bevaring av performance-kunst.
-Filmen The Artist is Present, basert på Abramovićs liv, har premiere under Bergen internasjonale filmfestival i oktober.
Relaterte kunstverk

Utgave 5 2012

Avreise

Etterpå

Flyktning

Fra Hedda

ARNOLD. Capitello Edition

ARNOLD. Collector's Edition

Loving in extraordinary times

Colum, in grey

Colum, in pink

Vase 2

No longer fear the darkness (gold)

Time is a storm in wich we are lost

I hold your faith, hold mine

I hold your faith, hold mine

Victory over ignorance

Mot byen

Isola

Bok: Mia Gjerdrum Helgesen

Utgave 4 2019

Utgave 3 2019

Andy Warhol. Seven Illustrated Books 1952–1959

Peter Lindbergh, Shadows on the wall

Annie Leibovitz (Collector's Edition)

Utgave 2 2017

Rotter/Oliven

Absolut Viskum III

Kjærlighet fra Gud IV

Kjærlighet fra Gud III

Kjærlighet fra Gud II

Kjærlighet fra Gud I

Speilbilde

Mord med spade

Mordet på Andreas som bader

Car crash

Frogner kirkegård

Utgave 1 2016

Utgave 1 2015

Utgave 5 2014

Utgave 1 2014

I Hate Art XV

Utgave 6 2013

Utgave 3 2013

Utgave 2 2013

Utgave 1 2013

Utgave 4 2012

Utgave 3 2012

Utgave 2 2012

Utgave 1 2012
