Det absurdes maskeball

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif.

KUNST 2-2013: Fotograf Marie Kristiansen lar seg ikke skremme av filmer med seksualisert vold eller bilder av hunder med ereksjon. Men når alle kvinner vil se ut som Barbie, ja, da blir hun redd.

Marie Kristiansen sitter på et kjøkken på Frogner og jeg på et kjøkken i Berlin mens vår samtale finner sted. Skype er en nyttig, men ikke alltid like pålitelig kommunikasjonskilde når man har en gammel Mac som er i ferd med å overbelastes. Men jeg rekker å kommentere at kjøkkenflisene våre er helt identiske før samtalen brytes. Så begynner halvannen time avbrutt av hører du meg nå? og kan du se meg nå? under et intervju som kretser rundt det absurde, vakre, humoristiske og mørke i Maries bilder.

Marie deler tiden sin mellom Oslo og Los Angeles etter å ha tilbrakt fem år i London. Første gang jeg så Marie Kristiansens fotografier var på Galleri A i Oslo i 2008. Da stilte hun ut en billedserie som het Here they are: Portraits of the Female Masquerade. Bildene var av modeller i frodige omgivelser i Toscana. Kvinnene var alle i tyve-årene, vakre og kledd i fargerike kjoler. Og ved første øyekast er det verken noe spesielt eller absurd med akkurat dette. Men så begynner man å se på detaljene i bildene og oppdager at denne verdenen er sett gjennom et kaleidoskop. Jeg trekker frem det mest iøynefallende med bildene.

- Kjolene?

- Kjolene er jo stoff-vaginaer. De er vagina-kjoler. Sydd av Edeline Lee og laget spesielt til denne serien med bilder. De kan jo symbolisere så mye.

- , her virker det som om man kan lese bildene på mange måter ...

- Jeg leste mye post-feminisme på den tiden bildene ble tatt, og kanskje nettopp derfor ble jeg veldig provosert når berømte kvinner som hadde prestert noe stort i idrett for eksempel, på død og liv skulle posere nakne i manneblader. Og samtidig kalle det feminisme. Jeg synes det var så misforstått. Så disse unge kvinnene på bildene mine var en reaksjon på dette. Kvinner som først og fremst var kjønn. Disse rosa, duvende vaginaene som det er vanskelig å ta blikket fra. Så kom deres personlighet og prestasjoner i annen rekke.

- I hvilken verden er det seeren får ta del i i Portraits of the Female Masquerade?

Maries stemme får en nesten metallisk klang over Skype. Ansiktet flimrer over skjermen og hun blir selv som en slags videoinstallasjon. Og fordi stemmen hennes forsvinner, blir naivitet det eneste ordet jeg hører hun sier. Jeg ber henne gjenta.

- Jeg sier at på en annen side kan bildene også symbolisere et sted som er helt trygt, der unge kvinner kan bære sin seksualitet utenpå og helt ubeskyttet. En slags Edens hage. Tanken på et kvinnefelleskap fascinerer meg. Et sted der kvinner har skjønt at vi må stå sammen. Bli like flinke som gutta til å ta vare på hverandres interesser. Og det var noe av det jeg ville illustrere med å bare ha kvinner i bildene.

- Vi snakket om at dette var et naivitetens sted. Men så dukker en hund opp på et par av bildene. Hva symbolisere den?

- He-he, denne schæferen, ja. Den bare dukket opp sånn helt plutselig på settet mens vi jobbet. Den nektet å dra, og til slutt bestemte vi oss for å la den være med på noen av bildene. Og den ble en naturlig motsetning til disse kvinnene. Hunden representerte det ville og det brutale. På ett av bildene drar den i et rått kjøttbein, og tar med seg en slags råskap inn i fortellingen. I pausen lekte den med en av jentene, stod på to ben og lente seg mot vaginakjolen hennes. Plutselig så jeg at hunden hadde ereksjon, og jeg begynte å fotografere. Jeg måtte knipse i full fart, så bildet ble dessverre for dårlig komponert, ellers skulle jeg veldig gjerne hatt det med på utstillingen.

Fordi rammene for intervjuet er så løse, hopper vi fra emne til emne, snakker om hvilke fotografer som har inspirert henne og hva som legger premissene for hennes bilder. Om filmer og filmskapere

- Egentlig er det vel ikke så mange fotografer som har inspirert meg. Jeg tror heller jeg må si at det er filmregissører som har påvirket meg mest.

- Egentlig er det vel ikke så mange fotografer som har inspirert meg. Jeg tror heller jeg må si at det er filmregissører som har påvirket meg mest.

Marie drar på det. Tenker. Bildet av henne flimrer.

- Neei, ikke egentlig. Jeg har jo sett begge filmene og likte begge to, men jeg så dem etter at jeg hadde laget billedseriene mine. Den som virkelig har inspirert meg, er regissøren Pedro Almodóvar (spansk filmskaper som blant annet har laget Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd og Alt om min mor). Han har et så godt blikk på kvinnene i sine fortellinger. Man bare merker så tydelig at han er på vår side. Vi er både heltinner, skurker og hovedpersoner i hans litt absurde univers. Han har disse utrolig komplekse, lidenskapelige, mørke og morsomme karakterene. Ellers lar jeg meg inspirere av motefotografen Guy Bourdins rå, vakre og mørke kvinneskikkelser. Og også av maleren Mark Rydens absurde univers.

Marie tenker seg om.

- Du vet, alle kunstnere vil gjerne lage kunst om kvinner. Men en kvinnes blikk på en kvinne vil være helt annerledes enn en manns, så derfor synes jeg det er viktig at jeg som fotograf får frem det helt unike i for eksempel en kvinnes seksualitet. Jeg vil vise henne. Hennes lyst, hennes personlighet i det seksuelle. En mann ville kanskje bare vist en dame som har sex. Og hvis vi kan komme tilbake til Almadóvar, så viser han kvinnen. Ikke kjønnet. Og det er noe av grunnen til at jeg synes han er så fantastisk. Han klarer å skape en egen verden hvor vi blir invitert inn på kvinnens premisser.

- Du snakker om å skape bilder og filmer som eksisterer nærmest i kraft av seg selv. Er det noe slikt du streber etter i dine egne bilder også?

- Ja, jeg ønsker ikke bilder der modellene poserer for seeren, men heller at tilskueren kikker inn i en verden som allerede eksisterer. At vi bare er vitne til noen øyeblikk i en historie som utspiller seg uavhengig av oss. Og gjerne en verden der kvinnene lever i en slags boble, en virkelighet som kan minne om vår, men som er forvridd. Hvor det absurde og det uvirkelige blir viktige elementer.

- I din fotoserie Flawless: Women on the verge of a nervous breakdown er vi igjen kikkere i et ganske spesielt kvinneunivers. Hvor er det vi befinner oss?

- Jeg tror at vi befinner oss i et slags femtitallsunivers, der kvinnene er ganske lei av å være hensatt til husmorrollen. Rammen rundt bildene er jo dette perfekte, aristokratiske huset, men innvendig er kanskje ikke disse kvinnene så perfekte. Kanskje er de i en eksistensiell krise. Og det er dette uperfekte som disse kvinnene illustrerer med sin noe apatiske holdning, hvitmalte ansikter og manglende tilhørighet.

- Og hvis vi skal snakke om en annen fotoserie, The result of partial obedience and unequal yoke, der har du også en kvinneskikkelse som virker ganske mørk.

Marie ler.

- Det er rart, men da jeg satt og redigerte et filmopptak i går, kom mamma inn (Marie er datter av Vibeke Løkkeberg) og sa at Det er alltid noe mørkt som ligger under i det du gjør. Så arbeidene mine oppfattes kanskje som mørke. Akkurat denne serien er jo ganske mørk. Men mine andre arbeider ser jeg ikke nødvendigvis som så mørke. De er mer humoristiske. Og jeg synes det er viktig at man har med både noe lyst og mørkt i et bilde. At uten humor blir det mørke ofte pompøst, og humor kan fort bli platt hvis ikke det mørke er til stede.

- I denne billedserien bærer alle modellene gipsmasker med ditt ansikt. Ett av bildene viser en kvinne som skjærer hodet av dukker. Det er jo rimelig dystert.

- Ha-ha, ja, det er jo det. Men det er også ganske komisk med denne kvinnen som sitter med forskjærkniven og strever med å kutte gjennom denne plastikkdokka. I hvert fall er det slik det er ment. Men det var nok en ganske, hva skal jeg si, vanskelig periode i mitt liv, og det er klart bildene reflekterer det. Jeg kjente på en slags urettferdighet over alle disse rollene som ventet meg, som kone, som mor, sexsymbol, som karrierekvinne. Vi må være så mye på en gang.

- Det er mange vakre kvinner i bildene dine?

- Ja, de er vakre, men de har en slags forvridning. I min fotoserie Human Barbies som jeg laget i 3D, er det nettopp skjønnhet jeg jobber med. Eller det vil si, streben etter å se perfekt ut. Men i stedet for å oppnå skjønnhet blir kvinnene bare mer og mer identiske. I Los Angeles er det veldig påfallende. Nesten skremmende. Du ser de samme leppene og puppene og kinnbena overalt. Ansiktstrekkene som blir visket ut av all Botoxen. Ingen rynker. Disse ansiktene som beveger seg helt likt. Så i denne serien bilder er det en gruppe vakre mennesker hvor alle ser helt like ut. I tillegg lot jeg dem alle ta på seg en krem som blåser opp leppene til skikkelige trutmunner. Denne kremen svir visstnok noe helt jævlig, men vanlige folk bruker den. Resultat var at de ble så like at de kunne være i samme familie. Jeg lurer til og med på om en av modellene i virkeligheten er en mann. Hvis det stemmer, er han er så lik idealet at der er umulig å se forskjell. Det sier litt om hvor mye man virkelig kan konstruere en kropp.

- Du setter modellene dine i mange rare situasjoner. Hvordan får du dem med på alle ideene dine?

- He-he, jeg er jo også regissør, så jeg kan kunsten med å få det som jeg vil.

- Motefotografering har du også gjort en del av. Men du har en helt egen vri på seriene. Bilder som fremstiller en litt forstyrret verden der modellene er avbildet mens de røyker og spiser godteri, med blåmerker på låret og pistoler mot tinningen. Der de lugger hverandre og kjører kabrioleter med bena i været. Legger ridesadler på halvnakne menn. Ikke en typisk motereportasje, med andre ord. Hva er det som inspirerer deg til denne type moteserier?

- Det samme som inspirerer meg i kunsten. Jeg prøver å dra de samme temaene og effektene inn i motebildene som jeg bruker i kunstfotografier, det overskridende; kvinner som overspiser, er gale etter menn, konkurrerer om å være vakrest. Og her blir humor og ironi veldig viktig. L.A., helt klart en inspirasjon i seg selv. Denne byen er så unik, på godt og vondt, at man som europeer bare må bli rystet eller fascinert. Jeg er vel kanskje begge deler. Her lever virkelig folk i disse boblene, konstruerte verdener som ikke har noe med vanlig virkelighet å gjøre. Og amerikanere flest har heller ikke denne snobbetheten, eller hva man skal kalle det, som europeere har. De sensurerer seg ikke på samme måte som oss, og det kan det bli mange interessante møter av. Jeg trives her, men jeg er mer en betrakter. En som studerer menneskene, prøver å dokumentere det de gjør og lar det komme ut med min egen ...

Så forsvinner Maries stemme, bildet hennes blir borte. Hennes egen hva?

Etter mye om og men får vi igjen kontakt. Men da har den røde tråden forsvunnet, intervjuet er allerede blitt for langt, og vi runder av samtalen. Og plutselig er jeg alene på mitt kjøkken i Berlin, som har helt like fliser som et kjøkken på Frogner i Oslo. Av en eller annen grunn føles det litt absurd.

Marie Kristiansen, født 1982

Bor i Oslo og Los Angeles.

Har fått stor oppmerksomhet med sine 3D-foto av kvinner og foto sett som gjennom et kaleidoskop.

Studert kunstfotografi på blant annet Central Saint Martins College of Arts and Design.

Har hatt en rekke gruppe- og solofotoutstillinger i Oslo, London og New York. Hadde regi og var produsent på spillefilmen EXTERIORS i 2010. Har regissert / produsert 20 mote- / musikkvideoer. Jobber som motefotograf for flere magasiner.