Mariannes sjeler

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 5-2012: Kunst handler om kommunikasjon. Med disse koppene når jeg enda lenger ut med mitt budskap om godhet i verden. Det handler om mer enn et naivt smil og en søt klovn i sterke farger på en kopp, sier Marianne Aulie om sin nye koppekolleksjon i porselen fra en av verdens ledende porselensfabrikker, KAHLA, som blir lansert i disse dager.

URANIENBORG (KUNST): - Tiden med Malove er fantastisk, smiler Marianne når KUNST møter henne i Norge. Marianne sitter avslappet i en hagestol i enkle, sorte tights, joggesko og en stor jakke.

- Tilbakemeldingene fra folk på kunsten min betyr alt for meg. Når jeg har vært på signeringsturneer og sett utover køene, slår det meg hvor mange ulike typer mennesker jeg treffer. Og historiene folk forteller motiverer meg til å fortsette. maleriene mine betyr mye for mange.

Kunst til folket

- En kopp har for oss en symbolsk verdi. Den gir deg føde, den er med i høytidsstunder, eller bonden slukker tørsten med væske i en kopp eller øse når han kommer fra åkeren. En kopp står for et sosialt fellesskap. I vår verden drukner man i kommersielle produkter og budskap. Hvordan kan vi nå frem? Mariannes kopper er mer enn en kopp, sier Aune Sand fra den andre siden av bordet.

Men la oss dukke ned i Mariannes verden. Hvem er disse vesenene mange oppfatter som klovner? Og hvordan oppstod de? De kan deles inn i ulike typer: Optimistene, Sommerankerne og Sommernyterne. I tillegg kommer serien med Madonnaer og maleriserien Summer of Love. I de siste årene har Mariannes motivverden blitt mer abstrakt.

- Alle tilhører den samme verdenen, en stor familie som stadig vokser. Men karakterene har ulike funksjoner ... eller oppgaver og gjør ulike ting. Fellesnevneren er at de skal glede andre og verden. De opptrer på ulike scener. Optimistens seiersdans, som var de første jeg malte, har en dans som handler om å aldri gi opp. Sommernyterne gir et budskap om at vi skal nyte hver dag. Nyte hverandre. Det betyr mer og mer nå som jeg begynner å bli litt eldre. Livet er forgjengelig. Sommersankerne tar på seg våre sorger og gir trygghet, og er på en sommerscene med vått gress og sommerlukter. Alle koppene er optimistkopper som skal minne deg på å nyte hver dag, sier hun og samler det lange håret på siden.

Koppeminne

- Har du et godt koppeminne?

- Idet du spurte, fikk jeg opp et bilde ...

Marianne stopper opp og tenker. Noen jagerfly farer gjennom luften og gjør pausen lenger.

- Det må være porselenskoppene til bestemoren min. Hun døde da jeg var ti år, og det eneste jeg ville arve fra henne var porselenskoppene med gull og pynt på, og en av pyntegjenstandene hennes. I dag drikker vi kaffe av store krus, men dette var på 1970-tallet, og man drakk kaffe av bitte små, skjøre kopper ment til selskap. Koppene står fremme på kjøkkenet mitt og minner meg om henne. Koppeminner forteller en god historie.

Aune og Marianne møttes da hun var en 19 år gammel religionsstudent på universitet i Oslo. Hun ble nærmest adoptert av familien Sand. I 1991 tok hun et avbrekk fra studiene og ble med Aune til Kairo for å hjelpe til med innspillingen av hans film Dis. Sand-familien oppfordret og støttet henne til å satse på kunsten. Hun jobbet i flere år på egen hånd i et atelier hun leide ved Akerselva, med en drøss ekstrajobber for å klare seg økonomisk.

- Jeg har en fantasiverden som jeg ønsker å male på et lerret. Jeg jobbet i mitt daværende atelier ved Akerselva, la maleplater på gulvet og sprutet, helte og blandet maling. Slik dukket den første optimisten opp, der inne, fra malingen, forteller Aulie om denne tiden.

- Påvirker morsrollen dine malerier?

- Jeg jobber strukturert og fokusert. Fargene har blitt klarere og maleriet modigere. I New York står jeg på taket og maler. Det gjør noe med uttrykket. Du får inn hele byen, energien, luktene, lydene, husene. Men optimistene dukket opp også i forbindelse med at jeg ble mor for første gang for 14 år siden. Fra jeg var liten har jeg ønsket at verden skal være god. Jeg er inspirert av det uskyldsrene og den lyse optimismen. Jeg vil undre meg, se stjernene og melkeveien. Og være en bidragsyter som kan bringe det positive inn i verden. Jeg tror på at egoisme må vike for godhet.

Hun tar en pause.

- Jeg vil ha fokus på nestekjærlighet. Det er denne ånden jeg har vokst opp i. Bak hvert strøk er det en kamp, selv hvor lett det kan se ut ...

Fra pastell til koppemotiv

Pastellene som er motivene til koppene er spesiallaget. I ett år har Marianne vært i løpende dialog med fabrikken i Tyskland for å få den formen og det produktet de vil ha.

- Porselen er i seg selv en flere tusen år gammel kunst. I de store museene er det enorme avdelinger med bare porselen. Her er det en tradisjon og historie vi vil videreføre. Vi har jobbet med kunstprosjekter på alle nivåer, og selv om det er hverdagen vi vil nå, med kopper på kaffebordet, ser vi på det som et kunstprosjekt, forteller Aune.

- Jeg satt og kikket på figurene i går kveld, og plutselig slo det meg at de er både røffe og følsomme på samme tid, og egentlig kikker de like mye på meg som jeg på dem. Er det vi som blir betraktet til syvende og sist?

- Det var en fin tilbakemelding. Kunst er å kommunisere. Jeg vil lage noe som treffer hjertet. I den visuelle strømmen jeg mottar hver dag, er det egentlig få ting som fester seg og som jeg stopper opp og legger merke til. Ofte er det et strå eller en vakker blomst. Tenk på hvordan barn oppdager en sommerfugl eller en liten, rar stein! Det er i denne verdenen jeg vil være – sammen med blomstene, fuglene og skyene som forandrer form på himmelen. I et av mine hovedverk, Narrens gallamiddag, er alle invitert til kongens slott. Hele folket skal få komme til kongens bord; alle har de samme mulighetene og skal behandles likt. Det er kjernetankegangen min. Drikker du av denne koppen om morgenen, så går du også ut i dagen med et smil om munnen. Hverdagen er jo livet. Og positive tanker påvirker deg og dem du er glad i, så naivt og enkelt er det. Slik blir koppen en tankevekker og et symbol på et helt verdisett.