FAVORITTER: Marianne Heske

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2-2013: Marianne Heske (f. 1946) regnes som vår første videokunstner. Hun er trolig Norges mest kjente konseptkunstner, med hele verden som atelier og med utstillinger på de viktigste arenaene fra Paris til Mombasa.

- Jeg lager kunst med ånd, ikke med hånd. Det er kanskje litt unorsk, sier Marianne Heske.

Mange forbinder henne med videomalerier av ras. Og med dukker. I 1971 fant hun en eske med identiske dukkehoder fra 1920-årene på et loppemarked i Paris. Det førte til et mangeårig globalt prosjekt: På sine reiser kontaktet hun kunstnere og håndverkere over hele verden og ba dem lage deres egne tolkninger av det lille franske dukkehodet. Disse er med i verket Global Groove. I 1980 flyttet hun en løe fra Tafjord til Pompidou-senteret i Paris, og derfra til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, for så å bli satt opp igjen i Tafjord. Konseptarbeidet Prosjekt Gjerdeløa fikk stor oppmerksomhet i media. Selv kaller hun seg en nomade, selv om hun alltid blir lenge på hvert sted for å forstå mer av kulturen.

I 2013 er Heske aktuell med installasjonen Hall of Fame på videokunstutstillingen Paradoks, som åpnet på Museet for samtidskunst 14. februar. Installasjonen ble vist første gang i Bonnefantenmuseum i Maastricht i 1978. 25. mai åpner hun en separatutstilling, Limelight, på Kunstmuseet KUBE i Ålesund. Fra 28. august til 1. september er hun festivalutstiller under Bjørnsonfestivalen i Molde.

MITT FAVORITTKUNSTVERK: Hall of Fame – videoinstallasjon på Museet for samtidskunst.

Heske har brukt dukkehoder i mange av sine verk, blant annet i installasjonen Hall of Fame (1978), hvor hodet er plassert sammen med 20 gipsbyster av kjente personer fra antikken og frem til våre dager, sammenstilt med to monitorer som viser publikums bevegelser i nåtid og i litt forskjøvet tid.

- Installasjonen handler om forgjengelighet og resirkulering av tid, beskriver Heske til KUNST.

MIN STØRSTE KUNSTOPPLEVELSE: Bosch og Breughel

- Det var i min pure ungdom i kunstmuseet Prado i Madrid i møte med kunstverkene til Bosch og Breughel, som skildrer virkelighetens sanseløse galskap.