Livet er en gave

Forrige

Neste

 

Av Tommy Olsson.

KUNST 2-2015: Livet er en gave, sies det - om to samtaler og noen tanker rundt arbeidet til Marianne Heier.

Av alle de prosjekter og kunstnerskap som dukket opp i andre halvdel av 1990-tallet som en direkte effekt av diskusjonen rundt relasjonell estetikk, utmerker Marianne Heiers arbeid og progresjon seg som ekstremt konsekvent, men like fullt eklektisk og uforutsigbart. I en slik grad at det faktisk gjør litt vondt å skrive «1990-tall», siden årstall ikke sånn uten videre lar seg feste til dette i noen særlig grad. Man trenger ikke ha doktorgrad for å se hvorfor; i de 15 år jeg har fulgt med, har hun på stadig forskjellige måter foretatt det ene virkelige effektive grepet for å få samtiden ut av balanse og utfordre logikken i måten vi tenker verdier - eller, ok, penger - på; hun har gitt fra seg en gave. Fra det å legge ned tid på kjipe, tilfeldige pengejobber for å fylle et gallerirom med cash, for å så la publikum forsyne seg etter samvittighet (med den effekten at forholdsvis lite penger faktisk forsvant) til å forære Bergen Kunsthall en diamant da hun var festspillutstiller i 2012. Mer enn én gang har hun beveget seg inn i den merkelige sosiale konstruksjon vi kjenner som «arbeidsplassen» for å legge ned sin tid, og egne opptjente midler, på å forbedre arbeidsplassen før hun har dratt videre. Det gjør verden til et bittelitt bedre sted for hver gang det skjer, men det kritiske potensialet er av den størrelsen som gjør det fullt tenkbart at CIA på forhånd vet at vi treffer hverandre - først over noen øl, og så, som konsekvens, over et par kopper kaffe.

- Og så skulle vi jo snakke om potlatch, det glemte vi jo!

Det viste seg nemlig, etter hvert som ukene gikk, å bli nødvendig med et møte til. Og vi fikk ikke sagt stort om potlatch da heller, men kanskje det heller ikke er så mye mer å si enn det å konstatere at denne fra vårt perspektiv sære og overtroiske formen for økonomisk tenkning og fremgangsmåte har en dyp fundamental resonans i aktivismen det legges opp til her. Det å gi fra seg en gave er en metode som opererer med den samme formen for psykologisk overtak og utfordring overfor den som mottar gaven. Det er aldri en enkel ekvasjon, og det er sjelden uforpliktende - særlig ikke hvis det blir sagt høyt at det er uforpliktende. Vi klarer altså så vidt å touche borti begrepet under vårt første møte, men det blir jo likevel ikke sagt så mye mer enn «Det er drit-interessant», og under vår neste session blir det altså ikke sagt mer om saken enn at vi helt glemte det den første gangen. Men, som kritiker har jeg jo skrevet om disse tingene i hvert fall et par ganger. Hvordan det at kunstneren gir en gave til institusjonen, eller arbeidsplassen, oppretter et sterkt immaterielt bånd, der kunstneren med dette har noe på institusjonen. Vi kan selvsagt si at slikt ikke er noe verdt i en verden der poenget er å la pengene renne den andre veien, men som vi er inne på mer enn en gang under disse to møtene; hvor lenge fungerer denne verden da? Ikke så mye lenger, nødvendigvis.

Men det å sitte alene og hamre ned disse tankene i ettertid er noe ganske annet enn det å møte kunstneren for å diskutere det.

MH: Altså, den pågående krisen gjør jo at de fleste innser at vi nærmer oss et sluttpunkt for kapitalismen, og at det har til dels katastrofale følger. Men det åpne spørsmålet er vel hva som kommer etterpå?

TO: Jeg skrev nettopp at Detroit er det første eksemplet på et postkapitalistisk samfunn i vesten. At det vil spre seg derfra.

MH: Som en slags Mad Max-verden, kanskje? Det er kjempeskummelt hvordan verdiene det spekuleres i ofte bare eksisterer som et tall på en skjerm. Misforholdet mellom den virkelige, konkrete verdenen vi faktisk lever i, og de representerte verdiene finanskapitalismen opererer med, er så svimlende. Og avstanden bare øker. Det er klart det undergraver systemet på sikt, evig vekst er faktisk ikke mulig.

TO: Det spørs vel egentlig om vi kanskje like så greit kan si at vi lever i en post-ideologisk tid som i en post-kapitalistisk?

MH: Ja, vet du, det tror jeg på mange måter vi kan.

Og det slår meg jo nå, der jeg sitter og forsøker å gjøre rede for hva som ble sagt, at det er omtrent sånn vi høres ut - samtalen er intens, hyggelig på grensen til hjertelig, og litt aggressiv. Den tar avstikkere til alle kanter og går gjerne fra temaet. Hvis jeg hadde operert med lydopptak, ville det tatt meg uker å transkribere alt sammen. Hvis jeg hadde tatt notater, ville jeg ikke ha klart å lese dem etterpå. «Det er jo økonomi det handler om», sier hun rett som det er, og jeg har lenge visst at jeg er lost når det kommer til hva som ligger bak det å føre regnskap, samtidig som jeg blindt stoler på at regnskapet uansett vil gå opp. Det gjør jo bestandig det. Men det er også, hvordan man nå skulle klare å overse det, hva gavepolitikken hennes i siste instans går ut på. «Det er en annen form for økonomi, der sirkulasjon er viktigere enn akkumulasjon. Og giveren er alltid den mektigste parten».

TO: Jeg tenkte jeg skulle skrive om deg i forbindelse med politikk, og det var flere åpenbare grunner til det, men her og nå, nå som politikere i etterlengtet ministerposisjon - som ikke aner hva samtidskunst er for noe - atter en gang truer med å ta avgjørelser som sender oss alle til BI for å lære oss å selge vårt produkt, parallelt med å satse på barn og ungdom ... jeg lurer litt på hvor det du gjør blir av i en fremtid av billedkunstnere som selger juggel og driver tegnekurs for pensjonister?

MH: Altså, jeg kan jo bare holde på, jeg, siden jeg har garantiinntekt men det er klart det er en uting å tvinge billedkunstnere inn i en rolle de ikke hører hjemme i. Det er ingenting å tjene på å tvinge oss til å bli entreprenører, snarere tvert imot.

TO: Ja, men nå som garantiinntekt for lengst er historie, vil jo ikke flere få det. Jeg tenker bare at denne produktorienterte politikken helt ignorerer hvordan samtidskunsten egentlig ser ut og oppfører seg. Gitt at du var 20 år yngre og up and coming i dag, ville det ikke nødvendigvis være en god strategi å gi bort pengene sine som det første man gjorde.

MH: Nei, men igjen; de færreste kunstnere kan regne med at virksomheten deres skal gå i pluss. Vi er selv våre største private sponsorer, og har vel alltid vært det. Min situasjon er ikke så spesiell sånn sett, økonomien i den er bare litt mer synlig fordi den ofte er både materialet og motivet og strategien i arbeidet mitt.

Ved siden av det vi på newspeak kan kalle giverglede, pågår det jo også en undersøkelse av utbrukte materialer – størst oppmerksomhet fikk kanskje plasseringen av den tidligere fiskebåten Vima, sagd opp og partert, utenfor Bergen Kunsthall i 2012. Noe som forutsigbart fikk kommentarfeltene til å dirre av harme.

TO: Det er, faktisk, ingenting som irriterer folk flest så mye når det kommer til det å bli seriøst provosert av samtidskunsten, som når noen velger å stille ut noe som er fullstendig utbrukt. Enten det er bilvrak, gamle vaskekluter, eller what not - når det er noe som er verdiløst i forhold til sitt opprinnelige formål, klikker folk i vinkel hvis det dukker opp innenfor kunstinstitusjonen.

MH: Det var et leserinnlegg som ... det var omtrent sånn: «Det er utrolig hva enkelte finner på for å slippe å jobbe»!!!!

TO: Ha-ha! Fantastisk! «Slippe å jobbe»!!!

MH: Ikke sant? Jeg er veldig fornøyd med den, altså!

TO: Der var du heldig! Men det er jo sånn – media reagerer hvis noen viser pikken, men det virkelige publikum går først av skaftet når de oppfatter noe som søppel.

MH: Ja, det er overraskende hvor provoserende det virker. Men Vima hadde jo en lang historie, og var ikke et ubrukelig skip til å begynne med da de parkerte det i Kirkenes for mange år siden. Det var et helt ok skip, men så økonomisk tynget av manglende investeringer og opphoping av gjeld at det økonomisk sett ga mening å la det ruste ned i det stille, og så konfiskere det og hogge det opp da de russiske eierne ikke betalte for seg. Den ble liksom symbolsk tømt for verdi, og til slutt kunne den ikke reddes lenger.

TO: Det ligger jo bestandig en form for potensial i det som er blitt forkastet?

MH: Ja, akkurat som de industrielle ruinene i Detroit fantes jo Vima fortsatt. Men den var blitt et slags spøkelse. Det er jo både trist og helt absurd. Og mange ble voldsomt provosert over å bli konfrontert med den midt i det billedskjønne Bergen sentrum.

Jeg kan jo så klart ikke dy meg, og surfer gjennom kommentarfeltene etterpå og humrer - selv om jeg egentlig gikk lei av folk som snakker om keiserens nye klær allerede på 1980-tallet. Men jo mer jeg tenker over det i ettertid, jo mer stemmer det; søppel er og blir det mest foraktede i et konsumpsjonssamfunn på høygir, og hvis du kaller det for kunst, vil det fremkalle en pavlovsk refleks i den offentlige samtalen. Samtalen vår sklir etter dette innom den konspirasjonsteorien jeg mest intenst har forfektet i det siste; at kommentarfeltet faktisk sitter i regjeringsposisjon og at det er derfor vi får disse meldingene om at kunst er en hobby, og at billedkunstnere plutselig skal bli kremmere og at den statlige støtten fremover vil fordeles til «unge talenter». Det er en tanke jeg ikke liker noe særlig, men den er ikke så langt unna de faktiske omstendigheter: Alt som skal til, er at rørleggerne fatter beslutningen om hvor mye midler staten skal sette av til hjernekirurgien. Det er omtrent sånn. Nå.