Robert Mapplethorpe

Forrige

Neste

Self-Portrait, 1980. © Robert Mapplethorpe Foundation  

Av Michael Dee. Oversatt av Liv Tysnes.

Robert Mapplethorpe - fotografiets Bad Boy

Det satses for fullt på Robert Mapplethorpe i Los Angeles i vår med store utstillinger både på J. Paul Getty Museum og Los Angeles County Museum of Art. Hans S/M-bilder gjorde ham kontroversiell allerede mens han levde, og fotografen kom rett etter sin død i 1989 i fokus for en het sensurdebatt i USA. Mapplethorpe anses i dag som en av 1900-tallets fremste fotografer, men det var mange som hjalp ham med å erobre den posisjonen.

Det er ganske sjelden kunstnermemoarer blir internasjonale bestselgere, men det var nettopp det som skjedde med Just Kids (2010), Patti Smiths bok om tiden sammen med Robert Mapplethorpe. Da jeg traff henne for noen år siden på en vernissage i London, fortalte hun:- Vi møttes i 1967, og selv om vi var unge, var det umåtelig viktig for oss å se på oss selv som kunstnere. Og vi trodde på oss selv som kunstnere. Nettopp da ingen andre gjorde det.

Gutten fra Floral Park

Utstillingene i Los Angeles gir til sammen en omfattende oversikt over Mapplethorpes verk, forteller kurator Paul Martineau.

- At vi har fått til dette, har sine grunner. J. Paul Getty Museum og LACMA gikk i 2011 sammen om å kjøpe bilder og arkiv fra The Robert Mapplethorpe Foundation, og det er dette utstillingene er basert på. Her finnes det mye materiale som aldri tidligere er vist, smykker han utformet, objekter, brev, kameraer og mye annet. Utstillingen belyser også Mapplethorpes utvikling som kunstner. Fra den famlende begynnelsen med smykker, objekter og de første fotografiene tatt med polaroidkamera til den suksessive utviklingen mot teknisk perfeksjon, der alt var helt perfekt komponert, belyst og til slutt kopiert til vakre bilder. Og hvordan han ble den mest omtalte fotografen i sin generasjon. Men Mapplethorpe oppnådde ikke dette på egen hånd. Det var mange som hjalp ham å komme dit.

Robert Mapplethorpe ble født i 1946 og vokste opp i Floral Park i Queens, en forstad til New York. Han kommenterte senere i et intervju: «Det var et bra sted å komme fra, i den forstand at det var et bra sted å flytte fra.» Foreldrene var strengt katolske, og søskenflokken var stor. Da jeg snakket med hans lillebror Edward for noen år siden, sa han:

Jeg var bare fire år da Robert flyttet hjemmefra, og siden kom han sjelden hjem. Når han gjorde det, klarte pappa nesten ikke å se på ham på grunn av det lange håret hans. Det var på 60-tallet. Langt hår betydde revolt! Etter at Robert var blitt klar over sin homoseksualitet, tok han med seg Patti Smith hjem for at hun skulle spille rollen som hans kjæreste! For Robert ville ikke avsløre legningen sin for familien.

Kunst og pornografi

Mapplethorpe betraktet seg selv som en kunstner som jobbet med fotografiet som medium. Han var ikke bare en fotograf, og det var en viktig distinksjon for ham. Han designet selv bilderammene og insisterte på at de innrammede bildene var skulpturer. Han studerte skulptur ved Pratt Institute i New York, og det var også der han begynte å utforske sin homoseksualitet. Men det at han kom fra et dypt religiøst hjem samt de steile holdningene i samfunnet ellers, fikk ham til å se på seg selv som en «freak».

Mapplethorpe ga ikke skulpturene sine en tradisjonell form. Han utformet smykker i eget design, ofte med referanser til magi og det okkulte; en antydning om at han så på seg selv som - ja, en fallen engel. Etter at han og Patti Smith flyttet sammen på Chelsea Hotel, begynte han å lage installasjoner av ulike objekter, også av parets klær. Ved én anledning fikk dette Patti Smith til å utbryte: «Kan jeg ta jakken, eller er den del av kunstverket?»

Sex, eller snarere pornografi, var et viktig element i hans tidlige verk. Som utklipp fra pornoblader med homosex. Mapplethorpe selv forklarte det slik: «Å se porno ga meg en spesiell følelse, og jeg tenkte at hvis jeg kunne lage kunst av det, ja da ville jeg få til noe som var helt mitt eget.»

I 1970 oppdaget Mapplethorpe fotografiet, forteller Paul Martineau.

- Han skaffet seg et polaroidkamera og ble helt oppslukt av mediet. Han var utålmodig av natur, og her fant han et medium som kunne gi ham resultatet med en gang. Det interessante er at han allerede da redet grunnen for sin fotografvirksomhet. Han arbeidet innendørs, konsentrerte seg om portretter, stilleben og bilder som omhandlet sex – først og fremst med sorte menn og menn han traff på S/M-klubber.

Sam Wagstaff

På begynnelsen av 70-tallet var Mapplethorpe en av mange fremadstormende kunstnere i New York. Det var da han møtte Sam Wagstaff. Han ble Mapplethorpes partner og mesen og den som for alvor åpnet dørene til kunstverden for den 25 år yngre fotografen. Men Wagstaffs betydning var atskillig større enn som så. Han var den som la den estetiske listen for det moderne samlermarkedet innenfor fotografi.

I dag anses fotografi som en fullverdig kunstform på linje med maleri, skulptur og installasjon. Det avholdes store fotomesser og festivaler, og fotomuseene har poppet opp som paddehatter. Samlermarkedet for fotografi var nytt da Wagstaff ga seg med på leken i 1973. Han hadde da to karrierer bak seg, først som reklamemann på Madison Avenue i New York, deretter som banebrytende kurator for samtidskunst. Philip Gefter ga i 2013 ut boken Wagstaff, Before and After Mapplethorpe.

- Fotografi var den gang noe nytt for dem begge, de oppdaget mediet og dets historie sammen og drev hverandre videre. Wagstaff var behjelpelig med å forme Mapplethorpes estetikk og bekostet hans karriere. Han var også viktig for fotomarkedet som sådant. Han ble kjent for sitt skarpe blikk og satte standarden for andre samlere. Wagstaff hadde en betydelig formue å øse av. Hans innkjøp bidro til at auksjonsprisene på fotografi steg. Hans anseelse i kunstverdenen gjorde at folk ble oppmerksomme på Mapplethorpe. Wagstaff ga ham et garantistempel.

Mapplethorpe hadde sine temaer klart for seg og et sikkert blikk for komposisjon. Men han hadde absolutt ingen teknisk fotoutdannelse, og det merkes i de tidlige bildene der både belysning og printene fremstår som haltende. Mapplethorpe leide inn en dyktig kopist, Tom Baril, som fortalte meg følgende i et intervju for noen år siden:

Robert var overhodet ikke interessert i mørkeromsarbeid og kunne ikke engang grunnreglene. Og vi var absolutt ikke «buddy-buddies». Han gjorde det klart helt fra starten: «Jeg lever et fullstendig sprøtt liv, og jeg vil at du holder deg unna, går inn i mørkerommet, gjør jobben din, og så går du herfra.» Han levde i sin egen verden fylt med sex, droger og kunst.

Det er bare plass til én Mapplethorpe i kunstverden!

Det neste store løftet kom da Mapplethorpe ansatte sin lillebror Edward, som i motsetning til ham selv hadde en grundig utdannelse i fotografi.

Robert hadde brukt en bordlampe som belysning. Jeg skaffet ham skikkelige studiolamper, og sammen med Barils arbeid med printene førte det til at Robert kunne oppnå den perfeksjonen han søkte. Og ble berømt for. Edward var selv fotograf, men storebror ble alt annet enn glad for at han planla en egen utstilling i New York.– Han ble rasende! «Det er bare plass til én Mapplethorpe i kunstverden!» Så han tvang meg til å bruke et annet navn. Jeg tok vår mammas families etternavn, Maxey. Så jeg ble Edward Maxey. Først lenge etter hans død tok jeg navnet mitt tilbake og ble Edward Mapplethorpe igjen.

Robert Mapplethorpes karriere skjøt betydelig fart på 80-tallet, med utstillinger på gallerier og museer. Selvportrettene fremstilte ham nærmest som en rockestjerne. En Bad Boy som sjokkerte med sine S/M-bilder, behaget med sine blomsterbilder og samtidig agerte som hoff-fotograf for New Yorks kunstverden. Men panikken hadde begynt å spre seg i miljøene Mapplethorpe vanket i. Den ukjente sykdommen fikk snart et navn: AIDS. Både Wagstaff og Mapplethorpe ble HIV-smittet. Uhyggelig nok gikk salget av Mapplethorpes bilder i været i 1987 da det ble kjent at han hadde fått AIDS. Wagstaff døde først, i 1987, etterfulgt av Mapplethorpe to år senere.

Og deretter brøt kontoversen rundt Mapplethorpe løs for alvor. The Corcoran Gallery of Art i Washington avlyste den store separatutstillingen The Perfect Moment da ledelsen fikk se S/M-bildene. Contemporary Arts Center i Cincinnati var modigere, men der ble kuratoren arrestert for «obskønitet» og stilt for retten. Samtidig brøt det ut en heftig debatt i senatet der flere senatorer protesterte mot at statlige midler ble brukt «til å vise snusk». Det ledet til nye og strenge bestemmelser for statlige tilskudd til kunst i USA. Og til selvsensur i offentlige museer og kunsthaller.

Et berømt platecover

Mapplethorpe ble først omtalt i forbindelse med portrettet han tok til Patti Smiths debutalbum Horses i 1975. Bildene ble tatt i Wagstaffs leilighet i New York. Mapplethorpe ville bruke dagslyset. Stativet skapte problemer og kollapset gang på gang. Imens fikset Wagstaff en kopp varm sjokolade til Patti Smith. Da Mapplethorpe så at hun drakk sjokolade, ble han opprørt: «Nå blir jo tennene dine helt brune!» Og Patti Smith svarte: «Det er okay. Jeg smiler ikke.»

Utstillingene vises på J. Paul Getty Museum og på Los Angeles County Museum of Art 20. mars-31. juli. Fra 06.02.2016- 29.05. 2016 vises Mapplethhorpe + Munch på Munchmuseet.