Bokstavkunst

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUSNT 6-2012: Sist jeg møtte Magne Furuholmen var han hekta på aluminium og korthus. Nå har han wrappet inn det såkalte Alto-bygget i Asker sentrum med anagrammer. Hva handler egentlig Magne Furuholmens kunstnerskap om?

ASKER (KUNST): Fire menn i dresser med speilmosaikk, gevir på hodet og gassmasker, som lager musikk de ikke liker og ikke kan, og med artistnavnet Apparatjik. Et seil til Kjell Inge Røkkes båt. En forseglet skulptur med tanker fra ungdom anno 2012 til fremtiden. Mannshøye krukker med engelske ord mikset som bokstavkjeks ut fra bokstaver i navnet til den som mottar krukken – lik et annerledes portrett. Bokstaver og former malt på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet. Korthus fra resirkulert aluminium foran Fredssenteret og et rom kledd med beskyttende aluminiumsfolie over snø og is med titlene CLIMAX og ANTICLIMAX. Bilder av bokstaver og fragmentert tekst. Dukkeversjoner av Magne Furuholmen, portretter av ham slik andre ser ham, eller vil se ham, i et rom med Furuholmens stemme på hundre lydspor i installasjonen Mange Furuholmen Discussing Art with Himselves. Og de mer allment kjente prosjektene: TV2-programmet The Voice, en jobb som manager og et liv som plateartist med to soloalbum og pop-karriere i a-ha. Hvordan skal man definere Furuholmens landskap? La oss rett og slett gå tilbake til begynnelsen: En sårbar strek og en blykasse fylt med minner.

- Jeg har lovet meg selv og min familie å ikke lage så mye de neste årene, men jeg vet ikke om jeg kan holde det! Jeg får mye energi av å jobbe, det er noe nesten manisk over det. Min kone mener jeg er en typisk ekstrovert person. Kanskje det er derfor jeg sover best med TV-en på i hotellrommene ...

Magne Furuholmen har sluppet KUNST inn i det aller helligste; atelieret i den gamle trafostasjonen i Asker. En modell av Kjell Inge Røkkes seil fanger blikket; Code One. Fotografen får noen regler. Rundt oss er det pakket og klart til Furuholmens store jubileumsutstilling som åpner 3. november i rommene under oss i forbindelse med hans 50-årsdag 1. november. Her er kunstnerlivet hans i esker og skuffer, fra debutprosjektet og grafikkmappen med ti sarte koldnålstrykk, Vulnerability i 1994 til hans siste utstilling Echo med malerier på blodige laken i 2012 på galleriet Stolper & Friends (hvor han er deleier). Det er lenge siden jeg hengte opp a-ha plakater over Stompa-sengen min og Barbie-huset og danset til Take on me under discolampen på Grender’n hver torsdag. Et sted på veien fra skinnarmbånd til Moods of Norway-jakke endret Furuholmen seg fra kommersiell popartist til en kunstner som selv setter reglene.

- I 1989 laget jeg mitt første grafiske blad til debut-utstillingen His Arve Opdahl i Stavanger; det var ganske figurativt.

Magne graver frem en overraskende Munch-inspirert, sammenkrøpet figur med en monumental form der hodet ligger i et mørke, og fortsetter:

- Så kom seriene Vulnerability og Ikaros, som minner mer om en slags tegneserie eller fabel. Bildene på den tiden fungerte nesten som en dagbok. Når jeg ser tilbake, er det tydelig at jeg kanskje var mer tegner enn maler i utgangspunktet. Og det er nok en av grunnene til at jeg har valgt å jobbe mye med grafiske teknikker, sier Magne, og viser frem sarte trykk med en direkte, skjør strek som nærmest vibrerer. Jeg lar meg fascinere av streken, som plutselig gir resten av kunstnerskapet en start; en forankring.

- Men når kom teksten? Og er det tekst som mening eller tekst som form du er interessert i?

- Jeg har utfordret tekst både som arkitektur og form, men det begynte med mening. I tresnittserien Kutt fra 1995 brukte jeg personlige minner fra min fars flyulykke som utgangspunkt. Han var jazzmusiker, og hvert verk i Kutt henspiller på jazz-titler fra en håndskrevet liste jeg fant i hans ødelagte trompetkasse. Hver tittel er kuttet opp og gjort om til form og farge. Språk er jo også en form for musikk!

Han slår han ut med armene, og fyker hit og dit mellom eskene og en dekorert keramikkvask full av sneiper. Like ved ligger Furuholmens porselensservise Love Hearts med enkle, håndmalte statements som kommer til syne etter som maten spises. Et korthus holder balansen øverst på en hylle. Verktøyet ligger sirlig etter størrelse på benken. Kaoset er også organisert. Vi hopper videre til en ny node i Magnes liv.

Fra kolorist til gråtoner

Tresnittene, som gir assosiasjoner til musikkomposisjoner, ble trykket i modige fargesammensetninger og bolde farger. I 1995 fikk Furuholmen Høstutstillingsprisen for tresnittet Traveller, og det samme året laget han Flag for Burma. Året etter kom porteføljen Everything happens to me: fem tresnitt, et dikt skrevet av Henning Kramer Dahl og fire CD-er med musikk av jazzlegenden Chet Baker. Verkene ble laget mens Furuholmen konstant spilte Chet Baker for å se om musikken ble overført til grafikken. To år senere kom Blue note Boulevards ut, en Artist book med originale tresnitt. Boken var en slags reise gjennom jazzhistorien fra 1939 til 1969.

Magne forteller at han fort fikk merkelappen kolorist med disse bildene, noe som trigget hans neste prosjekt: Payne’s Gray i 2004.

- Der og da ser jeg ikke den røde tråden i kunsten min, men i ettertid ser jeg den lange reisen. Tresnittene var uten sjenanse og tildels med en spissfindig koloritt. Men jeg hater å stivne i en bås. Alt jeg gjør er frukter av små oppdagelser underveis. Små ting kan på sikt få enorme konsekvenser.

I Payne’s Gray rev Furuholmen ned skillet mellom sin visuelle kunst og musikk-karrieren. Han utforsket den blå-grå fargen i alle dens nyanser, en farge man mener ble funnet opp av 1800-tallsmaleren William Payne. Og han benyttet sine egne tekster løpende i spiraler, fragmentert og som enkeltbokstaver. I 2005 kom Building Ruins som en etterfølger av denne grafikk- og maleriserien. Og igjen skiftet Furuholmen uttrykk; fra grått til jordfarger i serien Monologues. Som en slags endelig konklusjon på Payne’s Gray-prosjektet kom mappen Alpha Beta med 30 trykk og 12 vinylplater. Hvert trykk tok utgangspunkt i en bokstav, og Furuholmen beskriver prosjektet som en kirkegård for mening, men også som starten på noe nytt. I vinylene kuttet han opp alle vokal-filene fra a-has album The Foot of the Mountain til single ord, organiserte dem alfabetisk og laget nye setninger.

Rastløs

Siden tidlig på 1990-tallet har Magne eksperimentert med glass og leire. Krukkene, med hans egentegnede form, har også blitt en del av hans signatur. Han viser oss et av portrettene med bokstaver både risset inn som en håndskrift og trykket på leiren med former.

- Med krukkene ville jeg opprinnelig lage tredimensjonale malerier. Men jeg ville også utfordre portrettkunsten. Flere av krukkene er nemlig portretter der jeg bruker en persons navn og leker med bokstavene i nye engelske ord, omtrent som bokstavkjeks eller scrabble. Jeg liker å kalle det et personlig alfabet. Alle har vi et nært forhold til bokstavene i navnet vårt og kjenner dem fort igjen, selv om de er delt opp og blitt til andre ord. Vi har et iboende behov for å forstå og lete etter mening med én gang det er bokstaver inne i bildet. Jeg liker fragmenterte utsagn som er åpne og utfordrer det rasjonelle. Dessuten må du flytte deg rundt krukken for å se helheten!

Akkurat en slik tankegang passer Magne. Han står sjelden mer enn et minutt på samme sted, og flytter seg hele tiden rundt mellom vaser og kasser. Vi følger etter.

- For andre kan det se ut som om jeg sprer meg vidt som kunstner, men jeg synes ikke selv at jeg gjør det! Jeg ser helheten bedre fra mange vinkler. Jeg lærer ved å flytte meg og se fra ulike perspektiver, også i prosjekter. Men jeg respekterer selvfølgelig kunstnere som spisser seg inn på én ting hele livet. Som Jan Groth, for eksempel, som lader uttrykket ved å redusere det så ekstremt. Jeg er nok mer glupsk av type.

Samleren

Han stopper foran de siste maleriene på blodige laken fra akuttmottaket på Rikshospitalet som han har malt med fargen sanguine, latin for blodrød. Hvert maleri måler 85 x 200 centimeter, målene på en standard sykehusseng. Maleriserien har fått tittelen Echo og Futura Plus og refererer til livet innenfor sykehuset, men også til dramaene som har utspilt seg på disse lakenene.

- Jeg har lenge samlet på hotell-laken for å trykke på dem. Som Askeladden tar jeg vare på ting jeg finner, husker jeg dro med meg mange døde og halvdøde kråker hjem da jeg var liten. Bestefaren min lærte meg dette. Han stoppet alltid på motorveien for å plukke opp tomflasker, forteller Magne, uten å utdype den sterkt ladete serien mer.

Han går bort til noen avlange metallplater der ord som MÅ IKKE GLEMME er preget inn. Nylig satte han i gang prosjektet Tidskapselen i lys av 22. juli. I 2031 kan forskere åpne hans skulptur som inneholder tanker fra elever ved 20 videregående skoler, skrevet på brev lagret i metallbokser og forseglet i Furuholmens skulptur i foajeen på Riksarkivet.

- Jeg får energi av unge folk som angriper ting uten for mye i bagasjen og av prosjekter som kan fortsette uten meg.

Plutselig går han tvers over gulvet igjen, bort til en blykasse. Og igjen går vi raskt fra slutten til starten. Kassen er verket Traveller fra 1989, som aldri ble avsluttet. Han løfter det, ja, blytunge lokket og viser innholdet: Gamle fotoer fra farens ulykke. Dokumenter.

- Plutselig er ringen sluttet; det er en tråd fra Til ungdommen tilbake til dette minneskrinet som har fulgt meg hele veien! Det ser jeg nå.

Pendlerperioden over

- Pendler du nå mellom musikken og kunsten?

- Jeg var pendler i en periode, men nå pendler jeg ikke lenger. Alt går i hverandre. Som med Apparatjik (sammen med Guy Berryman fra Coldplay, Jonas Bjerre fra Mew og Martin Terefe). Vi kjenner alle popmusikkens språk, men bestemte oss for å lage musikk som ingen kunne noe om – eller ikke engang likte! Det ble en blanding av Donna Summer og Clash, en slags combat-disco. Apparatjik ramler som regel mellom alle stoler; det er egentlig hverken et kunstprosjekt eller et band. Det er både lekent og seriøst, ofte uten noen særlig pedagogisk sammenheng. Vi samarbeider med alt fra Moods of Norway til kvantefysikere ved MIT – han sendte oss kapitler fra en ny bok han skrev på, og vi laget musikk til teksten akkurat slik den var skrevet. Why not!

Grønt samarbeid

Magne finner frem en katalog og viser bilder av Apparatjik i speilmosaikkbesatte dresser, gevir og gassmasker ved Neue Nationalgalerie i Berlin. Her er det humor, dada og elbiler gjort om til en diskokule.

- Jeg har alltid vært nysgjerrig på ny teknologi og miljøprosjekter … Morten Harket og jeg var faktisk de som betalte for den første elbilen som kom til Norge – en gave til Bellona. En annen samarbeidspartner i Berlin var Deutsche Bank. Apparatjik laget spiselige penger til åpningen av bankens nye bygg i Frankfurt, og oppfordret folk til å spise pengene fremfor å handle mat – cut out the middleman! Deutsche Bank er selvfølgelig like skitne på hendene som andre banker – og som alle vi andre er – men de har i det minste tro nok på fremtiden til blant annet å redusere vannforbruket med 90 % i den nye bygningen. Du kan si at Apparatjik lager popmusikk uten å følge reglene.

- Bort fra det kommersielle?

- Det er det jeg kaller reglene. Jeg vil ikke la meg fange av egen dyktighet. Jeg synes det er gøy å bygge sandslott, men enda mer gøy å trampe på det. Jeg har faktisk aldri kjedet meg en dag på jobb! Det handler om frihet fra forventning. Alle utsagn du ytrer skaper en forventning om neste utsagn. Jeg vurderer der og da hva jeg skal gjøre. Blir noe i fare for å bli rutinepreget, blir jeg veldig rastløs!

- Men til sist, dette bygget i Asker, er Christo i ditt hode her?

- Jeg jobbet som regiassistent på Henie Onstad Kunstsenter da jeg var 15 år og traff blant annet kunstnere som Yoko Ono og Christo. Jeg ante jo ikke så mye om dem da, men de opplevelsene er nok med som bakteppe for det jeg gjør. Du kan ikke pakke inn en bygning uten å referere til Christo. Men jeg ser på akkurat dette prosjektet mer som et tredimensjonalt maleri. Jeg ville tydeliggjøre byggets arkitektoniske utgangspunkt. Når draperingen tas ned, håper jeg at folk vil savne den. Og kanskje, når de passerer bygget om ti år, vil nettopp dette stuntet får dem til å se bygget – på en litt annen måte.

- Å bli oppmerksom på sine omgivelser og hverdag?

- Ja. Situasjonsbetinget forståelse og innsikt. Tenk bare på musikk – i kjærlighetssorg kan selv de mest banale poplåter plutselig bli meningsfylte.

Vi skifter raskt node og tar siste stopp utenfor Alto-bygningen i Asker sentrum.

- Dette blir altfor langt, sier fotografen på vei bort.

- Gjør som meg da jeg sendte ut siste pressemelding: Jeg skrev en tekst om alt jeg fant kritikkverdig i norsk kunst, klippet den i mange biter, limte den random sammen og sendte den ut. Det kom ingen journalister! ler Magne, mens han hutrende lar seg avfotografere foran det bokstavdekkete bygget.

- Før jeg starter å jobbe lager jeg noen kjøreregler. I dette prosjektet valgte jeg å kun bruke bokstavene i ordene KUNST RETT VEST. Paletten begrenset jeg til den offentlig tilgjengelige hollandske tulipanpaletten. Slike dogmer kan virke frigjørende. Står du foran et lerret og skal male noe, har du fort hele kunsthistorien i ryggen og hele verdens farger på paletten. Valgene blir så mange og nesten forkrøplende ... Å kun forholde seg til én bokstav eller velge én farge kan være nok til å sette i gang en masse aktivitet i meg. Ellers blir det fort en slags … lammelse.

Sier Magne Furuholmen. Fra en liten detalj springer altså de mest komplekse prosjekter ut. Og en enkel, skjør strek kan være spiren til store korthus og wrappede bygninger.

JULETREET:

I 2002 ble Furuholmen invitert til å dekorere et juletre på Oslo S. Han bestemte seg for å bruke hele budsjettet på 14 000 kroner til å dekorere treet, og laget origamipynt av pengesedlene. Så snart media avslørte at pengene var ekte, ble treet ribbet for verdiene over natten. Verket var fullført, og konseptet førte til performancen My Life as a Media Slut i undergrunnsmagasinet Hot Rod Magazine. Furuholmen var utkledd som drag, og fotoene ble tatt i et Oslo-hotell kjent for prostitusjon. Magasinet ga et tilbud om å kjøpe et ubegrenset opplag av tusenkronersedler signert Furuholmen, solgt for det dobbelte. Stuntet provoserte Sentralbanken som mente at kunstneren ikke kunne øke verdien på den norske kronen med en signatur. Furuholmen svarte tilbake med verket Munch Landscape i 2003: Han limte18 tusenkronersedler på et lerretmed et portrett av Edvard Munch, som var avbildet på sedlene, og satte prisen til 15 000 kroner, altså 3000 kroner under den reelle verdien på verket. Verket inneholdt også en instruksjon om hvordan man kunne få løs sedlene.