Å veve musikk

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif Foto Jo Hanley.

Magne Furuholmen har samarbeidet med prestisjefylte Dovecot Studios i Edinburgh, og KUNST har vært med til Skottland for å finne ut hvordan John Lennon + en løk + et tresnitt er skapt om til en unik billedvev.

EDINBURGH (KUNST): Klokken er ni om morgenen. Vi befinner oss i lokalene til det tradisjonsrike vevstudioet Dovecot i hjertet av Edinburgh. Et hjerte som for øvrig nærmest flimrer for tiden: Det er bare noen dager til Skottland skal holde folkeavstemning om selvstendighet fra England. Og til tross for at vev tradisjonelt tilhører den mer trauste delen av kunstformene, føles det ikke slik på noen måte. Det er nerver i stuggu.

Folkeavstemning er nå én ting, men det faktum at Magne Furuholmen befinner seg i vevstua, har uten tvil også noe med den lettere nervøse stemningen å gjøre. Det er minst tre personer som til enhver tid svirrer rundt ham, og KUNST blir invitert inn i den lille virvelvinden som fyker rundt i studioet, mens journalister, fotografer, TV-team og velmenende veversker orbitrerer som satellitter rundt oss. Veving er ikke hva det en gang var.

Men så er ikke Dovecot Studios noen alminnelig vevstue heller. Studioet ble grunnlagt i 1912 og har siden samarbeidet med tunge billedkunstnere fra hele verden om å skape storslåtte billedvever. Lokalet, som ligger i gamlebyen, er en renovert svømmehall fra viktoriatiden, og vevene deres henger på museer og institusjoner verden over. De representer det ypperste innen denne tradisjonen. Det regnes som en stor ære å bli invitert til samarbeid. Ikke noe som er alle kunstnere forunt, med andre ord.

Men så er heller ikke Magne Furuholmen noen typisk kunstner. Han er en renessansemann. En person som har evnen til å overføre den kunnskapen han har opparbeidet i én disiplin over i den neste. Nå er det veven som har fått hans oppmerksomhet, og han er den første norske kunstneren som er invitert til å samarbeide med det prestisjefylte studioet. I arbeidet med veven, som har fått navnet Glass Onion, har han gått tilbake til sine musikalske røtter; popmusikken og The Beatles.

- Det var egentlig gjennom min gallerist i London, Paul Stolper, at jeg ble satt i kontakt med Dovecot Studios, forteller Magne på spørsmål om hvordan samarbeidet begynte.

Paul har samarbeidet med Dovecot tidligere, blant annet med kunstnere som Peter Blake og Peter Saville med verket Monarch of the Glen. For tre-fire år siden ble jeg invitert opp hit etter at David Weir (direktøren på Dovecot, red. anm.) hadde sett mine ting hos Paul, og hadde gitt uttrykk for at det ville vært spennende å få til et samarbeid basert på eksisterende arbeider. Det gikk en del tid, vi hadde noen runder, jeg kom opp hit og snakket med dem. Så endte det med at jeg gikk inn og lagde noen nye tresnitt-monotypier basert på utstillingen jeg hadde hatt, kalt Norwegian Wood, nettopp med dette samarbeidet for øye.

Våren 2014 kom Furuholmen tilbake til Edinburgh og hadde med seg en serie på åtte-ti bilder.

- Jeg diskuterte frem og tilbake med veverne hva de tenkte om de forskjellige bildene, og hvilket det ville være mest spennende å kaste seg på fra deres ståsted. Alle verkene i Norwegian Wood-serien har titler fra Beatles-låter som utgangspunkt, men så var det Glass Onion, med tittelen fra Lennons sang fra 1968, som veverne tente mest på.

Direktør David Weir forteller at han umiddelbart ble begeistret for Furuholmens bilder og ga ham frie tøyler med prosjektet. Men ifølge Furuholmen selv er det ofte begrensninger som bærer de beste kunstneriske frukter.

- Jeg liker godt å sette opp litt sånne Lars von Trier-aktige dogmer før jeg begynner å jobbe, for å begrense meg selv. Og da holder jeg meg innenfor rammene og utforsker mulighetene der. Liker på en måte å male meg selv inn i et hjørne før jeg begynner. På forhånd velger jeg meg en slags overbygning hvor jeg bestemmer meg for prosjektets rammer – noen banale og noen mer konseptuelle – eksempelvis som at i dag skal jeg bare jobbe med den eller den fargen, eller velger ord og anagrammer knyttet til seriens utgangspunkt og kontekst.

Norwegian Wood-serien tok utgangspunkt i Beatles-titler, noe som hang sammen med at jeg på det tidspunktet lagde musikk til den norske Beatles-filmatiseringen. Det å komme tilbake til tresnittet var litt som å ta på seg en gammel arbeidshanske som du finner i vedskjulet, som du kjenner igjen og som har avtrykk av hånda di.

- Ja, for du har laget en serie med tresnitt før, i 1995?

- Ja, serien KUTT var oppstarten til en rekke store og små tresnitt gjennom 90-tallet. Også den gangen hadde jeg musikk som utgangspunkt. Men da var det jazz. Til denne nye serien ville jeg fortsatt ha musikken som bakteppe, men nå musikk fra min egen musikalske coming of age som utgangspunkt.

- Å komme tilbake til tresnittet etter så mange år var nesten som å nullstille seg selv. Det hadde gått mange nok år til at jeg kunne nærme meg teknikken på en litt annen måte. Det er noe med tresnittet som jeg synes passer godt til å la seg oversette til vev; nettopp fordi arbeidene mine er så grove og fysiske, tilføres en annen følsomhet gjennom vevens langsomme prosess. Linjene er så klare og designet avgrenset på en måte som passer godt til dette uttrykket.

Vi går over til en billedvev laget av popkunstneren Sir Peter Blake, som kanskje er aller mest kjent for å ha laget coveret til Beatles-albumet Sgt. Pepper. Furuholmen snakker ivrig:

- Jeg fikk faktisk låne Peter Blakes personlige treskjærerverktøy fra sekstitallet, som jeg brukte da jeg lagde mitt Sgt. Pepper-tresnitt; en kombinasjon av en brutal prosess med bruk av motorsag, stikksag og øks – jeg skar og hugg løs – og detaljarbeid med det delikate og fine verktøyet til Blake. Bildet er holdt i litt sære pastell-fargetoner og inneholder bokstavene P og B i sort, og ble dermed en slags hommage til Blake. Han går alltid i sort.

Vi beveger oss ut i det som en gang var bassenget i den ombygde viktorianske svømmehallen. Fem vevere sitter og jobber på hvert sitt bilde. Vevmester Naomi Robertson sitter foran veven som nå viser en tydelig likhet med Magnes bilde på veggen bak. Hun forteller at hun begynte på veven i juni og skal ha den ferdig i løpet av september, da den skal skjæres ned ved en offisiell seremoni og sendes til en kunstmesse i Abu Dhabi.

Trådsnellene henger fra femten-tyve punkter i bildet. Det er selvfølgelig fristende å snakke om en rød tråd i arbeidet hans, men det er så mye musikk i verket at det føles mer riktig å snakke musikkens språk – temaer, akkorder, ledemotiver.Det er virkelig musikk i bildene dine.

Norwegian Wood-serien er musikkrelatert på samme måte som KUTT var det i 94–95, men som sagt, da med jazz og nå med pop / rock som utgangspunkt. Og da med de likhetene og ulikhetene som ligger i det.

Han drar en hånd over veven.

Små ensembler med tydelig definerte stemmer; trommer, bass, gitar, piano, vokal. I jazzen har du det improviserte, i pop og rock det mer energiske, av og til skjødesløse. Det var en naturlig ting å gå tilbake til denne teknikken når jeg nå skulle lage serien. Og Norwegian Wood gir seg selvfølgelig selv som tittel på en tresnitt-serie.

På veven er det tegnet omriss av ordene «dove-tail joint». Hva betyr det?

Det er et gammelt uttrykk håndverkere bruker, som beskriver en bestemt måte å skjøte treverk på blant møbelsnekkere.

Lennon brukte det i teksten til Glass Onion. Det er mye intertekstualitet i Lennons tekster. Lennon var ekspert på å hente frem anakronistiske sammensetninger av ord og begreper. Han jobbet veldig collagepreget egentlig, hvis vi ser det fra et billedkunst-perspektiv.

- Var det derfor du valgte Glass Onion?

- Nei, ikke egentlig. Men jeg liker ordet glass i tittelen på en billedvev. Jeg har jo et forhold til låta fra oppveksten, men bruker bare tittelen som utgangspunkt. Istedenfor å begynne med en skisse av en figur eller et landskap, så begynner jeg med en slags kalligrafisk form. Skriver ned tittelen, overdriver noen bokstav-former, en nærmest arkitektonisk tilnærming til bokstavene.

- Hvordan da? Som en bevisst sammenslåing av bokstavene?

- Ja, eller bokstaver som jeg stadig uthever og gjør til en del av en musikalsk rytme. Fordi jeg trykte disse som monotypier, var det mulig for meg å gjøre ting mer spontant. Dra ut malingen, bruke fingrene, legge til elementer, være i rytmen, i beaten av det jeg skapte, uten tanke på å skulle måtte gjenta det. Når du har laget verket ferdig på platen, forandres det radikalt i det øyeblikket det har kommet over på papir, ikke bare en speilvending av bokstavene. Dem vurderer jeg løpende om jeg vil ha rett- eller speilvendt, men i tresnittet liker jeg at bokstavene distraheres bort fra sin opprinnelige form. Det blir en slags dekonstruksjon av språket. Jeg tror ikke vi klarer å se bokstaver uten å prøve å forme dem til ord, finne sammenheng eller en form for logikk.

Kvelden i forveien har vi snakket om litteratur, om A.S. Byatt, Philip Roth, Vladimir Nabakov James Joyce. Hvor viktig litteraturen er for arbeidet hans.Magne plukker opp tråden fra samtalen.

Ofte prøver jeg å nå frem til en slags intellektuell kortslutning i arbeidene mine, og dette henger gjerne sammen med inspirasjon fra litteratur. Ta romanen Finnegan´s Wake av James Joyce, for eksempel. Boken er mer som et svømmebasseng av ord enn en lineær roman. Leseren kan dykke ned hvor som helst i boken, for så å komme andpusten opp et helt annet sted, og likevel finne sammenhenger. Konseptuelt er den boken viktig for hvordan jeg tenker på ordene i min kunst. Tekstmessig er den utrolig oppfinnsom, Joyce finner opp egne ord og gir dem mening. Og det er slik jeg liker å bruke tekst i arbeidene mine. Jeg vil finne en slags balanse av mening på grensen til babbel, og midt i dette skal det være et følelsesmessig tyngdepunkt.

Som musiker er du vant til å manipulere lytterens tid. Hvordan forholder du deg til tid i fremstillingen av de visuelle arbeidene dine?

Jeg har prøvd å formulere det slik: Musikk er et stykke tid, men det krever et rom for å oppleves. Stereobildet er jo det første virtuelle rommet som ble oppfunnet. Ved fase-forskyvelse lages et virtuelt rom: altså en virtual reality. Det var jo det store buzz-ordet på nittitallet, men stereo er en over hundre år gammel oppfinnelse.Han tenker seg om.

Man må inn i rommet for å oppleve musikken. Den tar av tiden din, men den gir deg også et tredimensjonalt rom. Og i den visuelle kunsten er det uansett slik at om du lager en slags skulptur i rommet eller henger et bilde på veggen, så er tid det du trenger for å kunne forholde deg til verket. Relatert, men invertert, med litt motsatt fortegn bare. Jeg tenker på det som en måte å hensette både meg og implisitt andre i en stemning. Når man skal formidle noe til andre i et musikkstudio, bruker man ofte billedspråk for å vise hva man er ute etter musikalsk. Man bruker ofte visuelle adjektiver, som «kaldere», «en mørkere klang», «åpnere landskap». Språket er det samme selv om uttrykket er forskjellig.

Den største komplimenten jeg får, er når noen sier at de savner utstillingen min i etterkant. At jeg har skapt et rom som har en energi og en atmosfære som har lagret seg i betrakteren.

Når du beskriver hvordan du har laget tresnittene, virker det som om du er veldig hands-on i arbeidsprosessene dine. Hvordan har det vært å gi fra seg kontrollen og overlate den fysiske manifesteringen av selve verket til veverne?

Det har vært spennende. Litt skremmende, men også fascinerende. Det som er spesielt med Dovecot, er at det er en ekstremt tradisjonsrik bedrift som har klart å gjøre tradisjonene relevante i dagens kunstlandskap. Av en eller annen grunn ender jeg ofte opp i situasjoner der jeg bruker tradisjonsrike materialer. Enten det er keramikk eller tresnitt, leire eller raderinger, så er det er ofte veldig gamle teknikker jeg får en slags forkjærlighet for. Jeg liker tydeligvis å skape noe innenfor rammer som har lange tradisjoner.

Har du prøvd å veve selv noen gang?

He-he, jeg har en vev som har fulgt meg siden fjerde klasse på barneskolen. Den ligger et aller annet sted på loftet ... men når jeg tenker meg om, så er det vel i grunnen ikke en vev engang, men et knytteteppe.

Så du kommer ikke til å skaffe deg en vevstol når du kommer hjem?

Nei! Til det har jeg altfor stor respekt for faget.

Magne får et vink fra koordinator Lizzie: Time to press on. Det står et tv-team og venter ved bassengkanten.

Magne Furuholmen forsvinner ut, og jeg tar en siste titt på Glass Onion. To vevere har arbeidet kontinuerlig med veven i flere måneder, og den skal skjæres ned omtrent samtidig som skottene skal til urnene og bestemme om de skal skjære over sine bånd til England. Jeg lurer på hvilken av hendelsene som er mest spennende for Dovecot Studios. Sånn egentlig.