En underlig klode
Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Julia Skorupska / Foto av verkene fra kunstneren.
KUNST 4-2012: Jeg ser, jeg ser Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt skrev Sigbjørn Obstfelder i diktet Jeg Ser i 1893. Det var disse linjene som ramlet ned i hodet mitt da jeg entret Tor-Magnus Lundebys verden for første gang.
En underlig klode
PORSGRUNN (KUNST): - Dette var en invitert konkurranse, der jeg kom med et forslag,
forteller Tor-Magnus Lundeby, som har forlatt to barn, en nyfødt baby og sin finske kone i Råde, på ferie fra Helsingfors, for å fortelle om sin utsmykning - og for å fuge det siste på pleksiglass-stilkene på Tveten skole utenfor Porsgrunn før skolen åpner i august. Å lage kunst ute på en skole i norsk klima krever mer enn visuelle virkemidler og kreative ideer, det krever også en håndverker.
- En liten jente så på mens jeg monterte og lurte på hvorfor det ikke var blomster på alle stilkene. Jeg spurte om det gjorde noe, men hun sa det var fint ...
Tor-Magnus prater forsiktig i starten, ser sjelden på meg, men forklarer detaljert og pedagogisk med ord og små, knotende bevegelser med hendene. De mange stilkene i malt pleksiglass har et rigid system, et regelsett som kunstneren ofte lager seg i prosjektene sine. Tidligere har Mysen videregående skole blitt invadert av Lundebys små, skatende figurer i lakkert metall, mens Kvernhuset i Fredrikstad fikk et pikselert kart, der hver rute tilsvarte fem grader på verdenskartet, og landområdene som søkte selvstendighet var markert med rødt. Siden den gang har to av landene fått selvstyre.
- Jeg kunne malt her også, og maskert med tape, men den ru overflaten på veggen ville gjort at malingen fløt ut under tapen. Dessuten vil malingen falme med årene. I pleksiglasset får du derimot speilinger. Det måtte tåle norsk vær ... og skole. Elevene kan jo kanskje klatre på de loddrette stilkene med små knotter. Stilkene har syv ulike høyder og hver sin farge som spiller på de ulike kullene: hvert klassetrinn har sin farge. Høydene varierer med åtte centimeter, omtrent det et barn vokser i løpet av et år. Det er hvite knopper og blomster stilisert fra ekte blomster. Så har du disse CMYK-fargene som en slags krone under blomsten. Alt som lages med farge, som blader og aviser og husholdningsartikler, har disse fargekodene på seg, og for noen år siden begynte jeg å samle på disse kodene og gikk rundt med dem i lomma.
Han peker bort på den andre siden av skolegården; den eldste delen av skolen.
- Jeg satte også opp loddrette remser der borte og tok hensyn til et par ramper, men nå er de flyttet! Det er et typisk utsmykningsproblem. Skolen plasserer en hylle der, en benk der. Alle behov skal jo fylles, og det må man bare godta.
Vi finner et møterom i den nybygde skolen for å få litt klarhet i hva Lundebys verden egentlig handler om. For disse blomstene i skolegården har en femten år gammel forhistorie fra vesener fra ... ja ... en underlig klode med humor, musikk, kart, arkitektur, koder, dekor, farge og fantasi.
Et gjesteopphold på et atelier på øya Sveaborg utenfor Helsingfors var starten på et tolv år langt opphold i Finland for Lundeby.
- Jeg vokste opp i Råde og gikk tømrerlinje. Etter noen år som snekker kom jeg først inn på Kunstskolen i Rogaland, deretter gikk jeg på det som før het Vestlandets Kunstakademi i Bergen fra 1992 til 1996.
- Men disse figurene, når kom de?
- Jeg utviklet dem det siste året på Akademiet. Jeg var på leting etter et malerisk språk som ikke lignet noe annet, et språk som kunne brukes til alt. Slik blir figurene et, ja, språk. Først var det avtrykk med runde former og maskering med tape, men så gikk jeg over til å tegne dem på frihånd.
- En slags drodling?
- Ja, litt sånn. Du kan si de har noen elementer fra virkeligheten, med konturer av naturens former.
- De er både gjenkjennelige og ikke gjenkjennelige på samme tid; både vesener og abstrakt dekor?
Lundeby kikker på meg og nikker, uten å si noe mer. Jeg spør:
- Er det en lykkelig verden eller en utopisk verden?
- Nå må jeg tenke meg om ...
Det blir stille ganske lenge. Lundeby retter på de markante brillene, heller litt på den lange, hengslete kroppen. Knoter med hendene for å tegne noe på bordet - uten penn og papir.
Den er nok ikke lykkelig, ikke utopisk heller, men bare seg sjøl ... All kunst handler om å dekode og lese verket. Ulike kunstnere har ulike koder for å formidle. Enkle koder er for eksempel realistiske gjengivelser av samfunnet vårt, som video og foto av mennesker og situasjoner man kjenner seg igjen i. Et språk man kan forstå. Slike koder er viktige for publikum, så kan man avgjøre om man ønsker å forstå verket eller ikke. Men likevel må det være noe som fanger deg visuelt, mener jeg. Persepsjon og hvordan folk forstår verkene mine er viktig for meg. Jeg sier alltid at jeg lager kunst for min egen del. Hvis jeg liker det, så tror jeg andre liker det også.
Star Wars og Lego
Men la oss skru tiden litt tilbake. Til tegningen Monstropolis fra 1998, der egentlig alt startet. Den ble laget under oppholdet på PS1 i New York. Figurasjonen vokste frem fra organiske ruter, lik strukturen på et skinn, med veier mellom formene. Lundeby laget et bilde der 100 former viste 100 bydeler og fikk fasongen til et monster. Noen har kalt Lundebys figurverden en krysning av Lego og Star Wars. Andre linker den opp mot 1970-tallsdesign, tegneserier, dataspill, space invaders og aliens.
Men Lundebys verden, eller underlige klode, har bydd på så mange andre fasetter. I 1997 lå han tre timer oppunder et tak, kledd som en havfrue i en performance. Han har laget tannpastainstallasjoner som ble borte idet utstillingen stengte. Ikke minst er en av hans tre pilarer i kunstnerskapet, foruten kart og arkitektur, musikken. Han er nok den eneste norske billedkunstner med eget plateselskap. Den første utgivelsen var Bungalow Street 1-15: House Edition: Bung 088,1 på det tyske plateselskapet Bungalow Records. Utgivelsen var åtte monokrome malerier basert på plateselskapets logo. I 2002, på sin andre separatutstilling i Galleri Dobloug, inviterte han til konsert med The New Robots, en synth-gruppe der medlemmene var fire malerier: Triggy, The Model (hurdy-gurdy), Tee (syntetiser), Motoric (trommer) og DJ Aguar Loony – Lundebys alter ego. Alle var invitert med egen billett, der det stod klart at båndopptager og fotografering var forbudt. Gruppens sanger var tolv tegninger. Et par år senere lanserte Lundeby Radio Loony FM 108,1 Mz i en installasjon på Tramway i Glasgow og senere på Galleri Wang i Oslo, der hans underlige figurer prøvde å komme inn på vår frekvens.
Hans siste store prosjektet har sirklet rundt en visjon om hvordan fremtidens arkitektur vil bli. I 2010 viste Galleri Erik Steen Lundebys utstilling Drawn by numbers med en installasjon kalt Very Owntown der tårn, laget av runde hylstre, dannet en by, hus lik raketter klare for take off. På veggene hang malerier av de samme nummererte husene. En dyster utopi? Vi vender tilbake til Tveten skole og scenen i det upersonlige møterommet, så langt fra Lundebys fargerike verden man kan komme.
- Tårn var kanskje noe banalt, men det var en praktisk årsak til disse rørene ...
unnskylder han nesten. - Byen har et positivt aspekt. Den gir ikke opp, selv om ting raser sammen. Jeg vil også vise til hvordan dagens arkitektur er påvirket av samtiden, er svært uniform og avhengig av godkjenning. Man kan ikke bare bygge et hus. Og alle bygger det samme som naboen
.
- Og gjør som de andre ...
- Ja ...
Lundeby tvinner på ringen med bølger, piller av litt hud på fingeren. Eller fugemasse.
- Jeg laget også en serie, Bungalower, i pleksiglass som jeg stilte ut. På en utstilling kom en arkitektstudent henrykt bort og lurte på hvordan det var mulig å bygge slik og totalt ignorere fysiske lover. Jeg hadde en stund et ønske om å bli arkitekt, så det var en kompliment å få. Men det hadde kanskje ikke gått så bra å være arkitekt for meg. Nå kan jeg angripe det fra en annen vinkel.
- Er du opptatt av barns tegninger?
- Kanskje ikke så mye selve tegningen, men hva de er opptatt av. Jeg kan kjenne meg igjen i barns opphengthet i detaljer og småting.
Avslutter Lundeby, og vi kobler oss av outerspace eller innerspace, alt etter som.