Den nakne sannheten
Av Lillian Reif.
KUNST 6-2014: Mitt arbeid er helt og holdent selvbiografisk. Det handler om meg og mine omgivelser. Lucian Freud malte sine modeller slik han så dem; nakne, uten forskjønnende filter, men med et stort personlig engasjement.
Den nakne sannheten
Lucian Freud regnes som en av det tyvende århundrets største malere. Han er riktig nok like kjent for sine kvinnehistorier, festing, spillegalskap og sine kompromissløse meninger som han er for sin kunst. Freud har mange trofaste tilhengere og en mengde kritikere.
Den kjente kunstkritikeren Clement Greenberg, en av Freuds samtidige, mente at det ikke lenger var mulig for en seriøs kunstner å male portretter. Fotografiet kunne ta seg av det. Lucian Freud, derimot, brukte hele sin karriere på nettopp portretter. Han utvidet også selve sjangeren. For Freud var et portrett ikke bare en avbildning av et spesifikt menneske. Når han malte, ble alt portretter. Han klarte, ved intens observasjon, å fange det individuelle ved hvert enkelt menneske eller hvert enkelt objekt. Hvis han malte et egg eller en hest, ble det et portrett. Og hvis han malte et menneske, ble det helt spesielle ved modellen registrert, fra den lille vorten på haken til det dypeste emosjonelle særpreg i ansiktsuttrykket. Han hadde en utsøkt følsomhet for hvordan modellen påvirket ham og omgivelsene i atelieret. Dronning Elisabeth II, kriminelle, burelskdansere og overvektige performancekunstnere, hans elskerinner og barn, alle ble de portrettert av Lucian Freud. For ham var alle unike individer som han behandlet med den ytterste interesse og respekt.
Lucian Freud ble født i Berlin i 1922. Som barnebarn av den kjente psykoanalytikeren Sigmund Freud og sønn av jødiske Lucie og Ernst Freud vokste han opp i et komfortabelt middelklassehjem sammen med sine to brødre. Lucian var et tilbaketrukket barn som ofte foretrakk å være sammen med dyr fremfor andre jevnaldrende. Han hadde en stor forkjærlighet for hunder og hester, noe som preget hans billedvalg gjennom hele livet.
Da nazistene fikk truende stor makt i Tyskland, emigrerte Lucian sammen med sin jødiske familie til London. I 1938, da Lucian var seksten år gammel, ble en av tegningene hans valgt ut til å være med på en utstilling av barnetegninger i Guggenheim-Jeune Gallery i London. En skulptur av en trebent hest sikret ham en skoleplass på Central School of Arts and Craft i London. Der ble han i ett semester. Lucian har omtalt denne perioden som da livet mitt virkelig begynte; ikke på grunn av skolen, men av begeistring for det bohemske nabolaget Soho, hvor han tilbrakte så mye tid han kunne.
Han hadde flere halvhjertede forsøk på formell utdannelse, ved East Anglian School of Painting and Drawing in Suffolk (det spekuleres i om det var Lucian som ufrivillig tente på skolen med en sigarett), samt et år ved Goldsmith College. Han lærte seg imidlertid det meste på egen hånd, gjennom intense studier av sine modeller.
Lucian Freud ble værende i London. Byen var for ham det ultimate stedet å bo og arbeide. Han satte pris på det litt grå lyset, de bleke menneskene, og han likte maten. På sine eldre dager forlot han sjelden sitt slitte arbeiderklassenabolag og atelieret; først i Paddington, så i Holland Park. Det var i disse atelierene han gjennom hele sitt voksne liv skapte den magien vi kan se i bildene hans.
Det ble regnet som en stor begivenhet å få sitte modell for Freud. Han brukte helst sine venner, sin familie og bekjente han beundret som modeller. Skjønnhet var intet kriterium for å bli bedt om å sitte modell. Tvert om. Det han søkte, var et interessant utseende og en interessant personlighet. Og, ikke minst, en absolutt dedikasjon til oppgaven. Et bilde kunne ta opptil et år å ferdiggjøre. Freud malte sakte. Han forventet at modellene hans skulle posere minst fem–seks timer i strekk, flere ganger i uken, gjerne hver dag. Til gjengjeld ble de traktert med champagne og velsmakende retter som fasan og rapphøns. De som kjente ham, beskriver ham som en mann med en sterk seksuell utstråling og en nærmest elektrisk aura: Man følte seg alltid vel i hans selskap, og han ga deg sin fulle oppmerksomhet, forteller Louise Liddell, som var hans modell og rammemaker. Hans datter Bella Freud satt også modell for sin far: Det var som å bli oppmerksom på livet, på finest mulig måte.
Bohemtilværelsen holdt Lucian Freud fast ved hele sitt liv. Han kunne være ute hele natten og drikke og diskutere, flørte og slåss, ruinere seg på hestegambling, men likevel lot han aldri sitt utagerende privatliv gå ut over arbeidet. Selv om han hadde festet hele natten, forteller venner, stod han likevel beredt når første modell dukket opp klokken ni om morgenen. Han var fullstendig oppslukt av sitt arbeid og lot ingenting komme i veien; kjærlighet, vennskap, barn, fødsler, sykdom, død, alt kom i annen rekke. Ofte til stor fortvilelse for hans nærmeste.
Hans datter Esther Freud forteller i en dokumentar at hun skjønte tidlig at skulle hun komme godt overens med sin far, måtte det skje på hans premisser. Og hun bestemte seg for å godta disse premissene. Det har hun aldri angret på; å være sammen med ham var som å være i sentrum for noe helt fantastisk.
Freuds trofaste assistent Davis Dawson beskriver maleren som en krevende person, men som likevel alltid tok hensyn til andres følelser. Dawson, som også satt modell for Freud, beskriver ham som en eksepsjonell person; ekstremt dedikert, intelligent, generøs og veldig karismatisk. Dette var noe særlig kvinnene rundt ham merket. Freud fikk offisielt fjorten barn med seks forskjellige kvinner, men ryktene vil ha det til at han var far til så mange som førti barn. Hans mange unge elskerinner og livslange appetitt på gambling, vin og kontroverser formet hans rykte som en bohem. Han levde sitt liv slik han ville. Take it or leave it.
For Lucian Freud var maleriet alt. Han fikk sitt første kunstoppdrag i 1943; illustrasjoner til en diktsamling av Nicholas More. Flere av disse verkene var med i hans første separatutstilling, ved the Alex Reid & Lefevre Gallery i London i 1944. Samme år ble Lucian kjent med kunstneren Francis Bacon – starten på et livslangt vennskap med stor gjensidig kunstnerisk påvirkning.
Freud sluttet seg til en gruppe figurative kunstnere, kalt The School of London. Gruppen bestod av kunstnere som Ronald Kitaj, Frank Auerbach, Francis Bacon og Reginald Gray. De støttet og oppmuntret hverandre i perioder da den figurative kunsten ikke falt i smak hos kunsteliten.
Sommeren 1946 dro Freud til Paris, hvor han møtte og ble venn med Picasso. Han giftet seg med Kitty Epstein i 1948 og produserte sin første serie med portretter. De er alle av hans kone. I maleriet Girl With a White Dog (1951–1952) har kunstkritikere tolket Kittys melankolske blikk som et tegn på at forholdet var i ferd med å ta slutt. Til og med hunden, selve symbolet på trofasthet, virket fortapt.
At ekteskapet faktisk var i oppløsning, ble bekreftet da Freud i 1952 rømte med Lady Caroline Blackwood til Paris, hvor de giftet seg i 1953. Han mottok en ukentlig lønn fra London Gallery og stilte fast ut i deres lokaler.
Freuds tidlige arbeid beskrives som stilisert, flatt, avsondret, med en forvrengning av det naturlige. Men fra slutten av 1950-tallet begynte Freuds bilder å få en ny dybde og uttrykksfullhet. Modellene hans så nå virkelig ut som om de var laget av kjøtt og blod. Dette henger sammen med hans impasto-teknikk, hvor malingen er lagt i så tykke lag på lerretet at penselstrøkene tydelig kan sees, og malingen bokstavelig talt kommer ut av bildet.
I 1951 stilte Freud ut bildet Interior at Paddington ved Festival of Britain, og det var i denne perioden maleriene hans begynte å vinne større anerkjennelse. Han jobbet intenst med å utvikle sine egne teknikker, og han var med i en rekke utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Han representerte Storbritannia ved Veneziabiennalen, hadde sin første utstilling i Paris, var gjestelærer ved Kunstakademiet i Oslo (der han ga studentene i oppgave å male nakne selvportretter. Hans instruksjoner var følgende: Jeg vil at dere skal prøve å skape de mest avslørende, beskrivende og selvutleverende bildene dere er i stand til.), og han hadde flere utstillinger ved Marlborough Fine Art i London.
Han jobbet intenst i sin egen kompromissløse stil, og 1970-tallet innledet en periode hvor han kun malte nakne figurer. Han mål var å male as real as flesh itself. Freuds kunst forble, i lange perioder, umoderne. Både av estetiske grunner; han var ikke interessert i å avbilde skjønnhet, og fordi den post-moderne kunsten var det som gjaldt. Men ut over 1980- og 1990-tallet økte interessen for hans arbeider. Han ble nominert til Turnerprisen i 1989, hadde en stor utstilling på The Metropolitan Museum i New York i 1993–1994, og arbeidene hans begynte å nå høye salgssummer.
Gjennom tredve år hadde Lucian Freud sakte, men sikkert klart å bygge opp en kunstnerisk karriere ved å være det motsatte av opportunistisk. Han fulgte aldri andres velmenende råd om å male mer slik tidsånden forlangte, men var fullstendig kompromissløs i sitt forhold til egen kunst. Freud mente selv at kunsten hans handlet om håp, minner og seksuell intimitet, men ofte leser kritikerne en søken, usikkerhet og ensomhet i bildene hans; nakne modeller, blottet både sjelelig og fysisk, avbildet i nærmest burleske positurer med kropper som velter seg i hud og flesk. En slags emosjonell realisme.
Freud unngikk bevisst et flatterende lys. Han ville ha det nakne, kalde lyset. Og han malte sine selvportretter med samme nådeløse pensel. Foldene i ansiktet, den okerfargede paletten som ga ansiktet noe skitten-realistisk, det matte blikket. Freud selv poengterte at andre kunstnere ofte gir seg selv en grandeur i sine selvportretter, jeg sier ikke at de ikke innehar denne grandiositeten, men det som er sikkert, er at de ikke maler andre med den.
Det grandiose interesserte ikke Freud. Han ville male det nære, intime, seksuelle og interessante. Man kan forklare Freuds kunst med at han begynte sin kunstneriske reise i et Europa lagt i ruiner under annen verdenskrig. Han hadde sett den stygge baksiden av de grandiose og lidenskapelige drømmene til mange europeere. Enten de var fascister eller kommunister. Kunstneriske strømninger som surrealismen og avant garde-bevegelsen hadde allerede kollapset. I 1947 oppsummerte den ekspresjonistiske kunstneren Robert Motherwell det politiske klimaet i kjølvannet av kommunismen og fascismen: Politisk engasjement i vår tid betyr, logisk sett, ingen kunst, ingen litteratur.
Freud unngikk det politiske, han syntes det abstrakte var utdatert, og holdt fast ved det realistiske, det ekspresjonistiske, det eksplisitte. Alt hos ham var det motsatte av abstrakt og generelt. Han gikk så å si inn i sine modeller, fanget alt som var sært, unikt, rart, faktisk og lite flatterende.
Man kan tydelig se forvandlingen fra de stiliserte portrettene på 1970-tallet til maleriene han skapte av blant andre performancekunstneren Leigh Bowery (1992). Freud maktet å fremstille den skallede og overvektige Bowery på en subtil, men likevel ytterst realistisk måte, som ikke kunne sammenlignes med noe man hadde sett før. Maleriet hans av Sue Tilley er malt i 1995 og viser kanskje enda tydeligere denne stilen, som preger hans verk fra de siste tyve årene av hans karriere.
Nå fikk Freud bred anerkjennelse av kunstkritikerne. Tidsånden hadde tatt ham igjen. I 2002 hadde han en retrospektiv utstilling på Tate Britain med 160 malerier, og bildene hans begynte å selge for høye summer. I 2001 ble maleriet After Cézanne kjøpt av National Gallery of Australia for 7,4 millioner dollar. I 2008 ble maleriet Benefits Supervisor Sleeping solgt på auksjon for 33,6 millioner dollar, og med det satte bildet verdensrekord som dyreste bilde solgt av en dalevende kunstner. Men til tross for sin suksess forandret ikke Freud mye ved sin levestil. Han bodde i et arbeiderklassenabolag og brukte det aller meste av sin tid foran lerretet helt til han døde i 2011, 88 år gammel.
Lucian Freuds genuine interesse for mennesker var sterkt medvirkende til at hans intime portretter har gjort ham til en av Englands viktigste malere; her møter betrakteren den kalde, nakne sannheten. Det er ikke alle som orker å bli konfrontert med den, men de som gjør det, vil trolig oppleve en skjellsettende blottstillelse – kanskje også av seg selv. Det er en stor kunst å mestre det.