Munch og et trekantdrama på Markusplassen

Forrige

Neste

 

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto Merete B. Toreg .

KUNST 4-2013: Den 55. biennalen i Venezia åpnet 1. juni. Det offisielle norske bidraget består av en serie sjeldent utstilte verker av Edvard Munch og en ny film av kunstneren Lene Berg. Det handler om frigjøring og overvåking.

VENEZIA (KUNST): Det bølger av folk, kunst og vann, og det sukkes nok flere steder enn på Sukkenes bro over både køer og vakre vistaer. En gutt tar bilder av den røde lekebilen sin mot en søyle på den taiwanske utstillingen med tittelen: Dette er ikke den taiwanske paviljongen. En annen gutt faller når han ivrig løper etter duene på Markusplassen. En japansk turistgruppe med munnbind strener mot det australske bidraget med lysstoffrør gjennom møbler og plastflasker. En mor bærer barnevognen over en av de mange broene og kikker bort på skulpturen til Marc Quinn av den gravide Alison Lapper som ble født uten armer og ben. Plutselig begynner det å regne. Folk løper som gale, og tusenvis av paraplyer gjør smugene trange. Duene flykter opp på de røde vinduskarmene.

- Venezia er en merkelig by. Forrige uke vasset vi i vann til knærne, og jeg ble nødt til å gå lange omveier for å komme meg hjem uten å måtte svømme. Byen er som en kulisse for turister, samtidig som det pågår et vanlig liv midt oppi det hele. En slags levende collage.

Vi har søkt ly på den ærverdige Caffè Florian på Markusplassen sammen med Lene Berg for å snakke om hennes nyeste film. Noen meter unna er utstillingen Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma. Kirkeklokkene slår to slag, og orkesteret har pause i sin 15 timer lange daglige konsert. For en time siden leverte jeg vesken min på utstillingen (så jeg ikke skulle risikere å ta med noen av Munchs verker i andre etasje) og hvilte såre føtter foran Lene Bergs 32 minutter lange film: Ung Løs Gris. En underlig opplevelse et steinkast fra Dogepalasset, venetiansk pompøst glass, gondoler, masker og t-skjorteboder. Men det er nettopp denne rammen og bakgrunnen for samtidskunsten som gjør biennalen i Venezia unik.

- – H.G. Wells sa en gang at det er to veier til å bli forfatter: Enten har en noe på hjertet som en brenner for å si, eller så interesserer en seg dypt for det å skrive og finner derfor noe å skrive om. Hos de fleste er det vel en blanding av disse to tingene. Jeg liker å lage film, jeg digger å være på et filmsett, bygge illusjoner, jobbe i team og med skuespillere. Jeg vokste så og si opp i klipperom og på filmsett og føler meg hjemme i dette apparatet, eller hva en skal kalle det.

Berg smiler litt over kelneren med uniformen på skeive. Blikket hennes registrerer intenst alt rundt oss. Hun klør seg på benet, ber meg smake på tiramisuen og fortsetter:

- Jeg interesserer meg for fortelling generelt og filmfortelling spesielt. Mainstream film og TV bygger på en dramaturgisk formel som er mer enn 150 år gammel og som egentlig ikke kan fange vår tids dilemmaer og konflikter. Det gjør at de historiene som fortelles, fungerer mer på gjenkjenning enn på direkte berøring. Arbeidet handler da mer om å få innholdet til å passe inn i formen enn omvendt. Et nylig eksempel er Kon-Tiki-filmen, der en måtte finne opp en bad-guy for å skape spenning.

- Så hvordan blir man den norske offentlige biennalekunstneren?

Berg nikker.

- Marta Kuzma og Pablo Lafuente (fra OCA, som er ansvarlige for utstillingen sammen med Angela Vettese fra Galleria di Piazza San Marco) spurte om jeg kunne tenke meg å presentere et nytt arbeid i denne sammenhengen. Filmen var egentlig planlagt ferdigstilt til høsten, og finansieringen var delvis på plass. OCA kunne gå inn med akkurat nok til at vi kunne dra i gang produksjonen, cirka en femtedel av budsjettet.

- Men hva er linken fra filmen din til Munchs bilder?

- Dette er kuratorenes grep og ikke noe jeg har forholdt meg direkte til. Det føltes litt odd, med Munch og meg, men derfor også spennende. Uansett har jeg hele veien fokusert på filmen, og jeg har hatt full frihet i arbeidet.

Filmen til Berg åpner med at en ung mann bæres ut fra et hotellrom. Igjen sitter en eldre mann og en ung kvinne. Så starter vi hele fortellingen forfra, og de tre involverte intervjues etter tur og forteller sin versjon mens de ulike scenene spilles og spoles. Tre avhør som spriker. Hva skjedde egentlig på hotellrommet? Langsomt klarer vi å sette sammen forløpet. Vinkelen er hele veien den samme: fra et overvåkingskamera i hjørnet på rommet. Det hele ender med at kvinnen slår den unge mannen i hodet med en bibel. Men hvem av de tre sympatiserer du med? Den eldre mannen som tar med seg det unge paret til hotellrommet sitt? Eller kvinnen som etter hvert blir overflødig? Eller den unge mannen? Hvem er overgriperen og hvem blir lurt? Har det egentlig skjedd noe alvorlig?

- Hvem du føler med avhenger av hvem du er og hvordan du tolker scenen. Pablo Lafuente skriver i guiden til utstillingen at dette er en film som består av 3+1 historier: de tre hovedpersonenes pluss betrakterens. Jeg er interessert i hvordan man leser bilder og i forholdet mellom lyd og bilde. Vi er for eksempel vant til at en voice-over gir oss tolkningen av det vi ser, men hva hvis den er misvisende eller flertydig? Hvordan forandrer tolkningen av en filmscene seg når en får ny informasjon? Ung Løs Gris handler også om bruken av video som bevis på skyld / uskyld, som innen overvåkning. Hva leser vi inn i en slik type film når noe skal oppklares?

- Men egentlig skjer det ikke noe alvorlig?

- Filmen handler bare tilsynelatende om hva som skjedde. I realiteten dreier den seg mer om å lese de involvertes oppførsel og intensjoner. Jeg syntes det var interessant å ta utgangspunkt i en hendelse som kan sies å være uviktig, som befinner seg mellom de viktige tingene i livet. I og med at de tre personene forhøres etter tur i scenen fra hotellrommet, får vi se samme scene tre ganger med ulike dialoger på lydsporet.

- Hvem stiller egentlig spørsmålene?

- Det finnes ikke en entydig forklaring på det i filmen. Er de folkets mening? Google? Politi-spioner?

- Er det en fiksjon eller en dokumentar?

- Ingen av delene, eller både og. Det gjelder de fleste av mine filmer. Jeg tror ikke på inndelingen i fiksjon og dokumentar. Dokumentar er også fiksjon, forskjellen handler mer om produksjonsmåte enn om innhold. Så snart en tar eller lager et bilde, er det ikke lenger det det forestiller, men nettopp et bilde, en fiksjon.

Berg har hatt et begivenhetsrikt år: Biennalekunstner, vinner av Royal Caribbean Arts Grant og til Lorck Schives kunstpris. I den forbindelse skal filmen vises på Trondheim Kunstmuseum i oktober. Fra høsten skal hun jobbe med et nytt prosjekt støttet av KORO. Det handler om overvåking av folk man mistenkte for å være kommunister under den kalde krigen.

- Jeg liker å gjøre undersøkelser. Uansett hva resultatet blir til slutt, samler jeg alltid inn et omfattende materiale på forhånd. Det finnes alltid noe jeg lurer på og som det ferdige prosjektet delvis er et svar på.

Det norske bidraget:

Det norske bidraget på Venezia-biennalen finner du på Galleria di Piazza San Marco i hjørnet av Markusplassen frem til 22. september. En av de tre kuratorene for utstillingen, Marta Kuzma som forteller følgende om linken mellom Lenes film og Munch:

- Det er ingen påtvungen forbindelse her. Jeg vil heller si at utstillingen knytter Munch-malerier fra en bestemt periode og den nylig bestilte filmen til Lene Berg sammen i et forsøk på å fortelle noe om hvordan enkeltpersoners væremåte blir formet, bestemt og bedømt av et gitt samfunn i en gitt tidsperiode, og hvordan den enkelte reagerer på disse forventningene med en motstand som kan ligne en frigjøringsprosess. Måten Lene Berg utforsker filmmediet på gjør henne til en av dagens mest interessante internasjonale filmkunstnere.

Lene Berg (f. 1965)

- Norsk kunstner som bor i Berlin og New York hvor hun arbeider med film, fotografi og tekst.

- Utdanning fra Dramatiska Institutet i Stockholm.

- Hun har gjort prosjekter som Stalin by Picasso or Portrait of Woman with Moustache som ble presentert i Oslo 2008, og Kopfkino vist på Henie Onstad Kunstsenter 2012.

- I Kopfkino møter vi åtte kvinner som forteller hverandre historier fra sitt arbeid med å iscenesette andres seksuelle fantasier. Filmen er nominert til Amandaprisen i kategorien dokumentar i år.

- I Bergen Kunsthall fikk hun i 2011 oppmerksomhet med prosjektet Norske produkter på utstillingen Details, der hun plasserte Vidkun Quisling og en brunost under samme osteklokke. - Bergs biennalebidrag, filmen Ung Løs Gris, er produsert av Studio Fjordholm og har mottatt støtte fra Norsk Filminstitutt, Fond for Lyd og Bilde, Norsk Kulturråd og OCA.

- Separatutstillinger på Cooper Union, New York (2008), Fotogalleriet, Oslo (2008), Whitechapel Gallery, London (2007), Henie Onstad Kunstsenter, Oslo (2012) og Konsthall C, Stockholm (2012).

- Tildelt årets Royal Caribean Art Grant