Hjemme hos oss handler alt om kunst

Forrige

Neste

Av Frøydis Benestad Hågvar / Foto av kunst fra kunstneren .

KUNST1-2012. Da mannen til Lena, som også er kunstner, bygget en grandios leireskulptur i andre etasje og gulvet truet med å gi etter, innså Lena at de måtte bygge et familieatelier i hagen.

Hjemme hos oss handler alt om kunst

DRAMMEN (KUNST): Vi har soverom i første etasje, og hver natt lå jeg og stirret i taket, livredd for at skulpturen der oppe skulle rase gjennom gulvet, ler Lena. Hun viser meg inn i selveste redningen, nemlig et lyst atelier bak hovedhuset i Drammen. På gulvet står skulpturer som mannen og datteren har laget, og på veggene henger Lenas fargerike bilder. De er preget av teknikkblanding og viser stor variasjon i uttrykk.

Du er født og oppvokst i en kunstnerfamilie i Latvia. Valgte de kunsten for deg? Faren min var billedhugger og moren min arkitekt. Selv var jeg opptatt av tegning fra ung alder, og allerede som 10-åring ble jeg sendt på kunstskole. Siden jeg ikke visste om stort annet, syntes jeg det var greit. Men det var først som 13-åring jeg bestemte meg for å bli kunstner. Jeg forstod at det måtte bli min vei, mye takket være foreldrene mine og en engasjert lærer på kunstskolen. Det var faktisk i barneårene jeg lærte det aller viktigste innen billedkunstfaget. Da jeg var 17 år, begynte jeg på Kunstakademiet, hvor jeg senere møtte mannen min. Hvordan endte du opp i Norge? Etter fullførte studier på Kunstakademiet flyttet vi til Armenia, som er både mannen min og faren min sitt hjemland. Der bodde og jobbet vi som kunstnere fram til 1988, da det forferdelige jordskjelvet la 80 % av byen vår i ruiner. Vi hadde utrolig flaks og overlevde så vidt. Huset vårt raste sammen, men veggene falt tilfeldigvis utover, i stedet for innover, så vi rakk å løpe ut. Barnehagen til døtrene våre var bare ruiner. Jeg husker fortsatt hvordan det var å ankomme barnehagen og se barna våre stå i live utenfor det knuste huset. Bare halvparten av barnehagebarna overlevde. Selv om barna bare var fire og fem år den gangen, har de fortsatt forferdelige minner fra den dagen. Etter den tragedien flyttet vi til Latvia, før vi i 1990 kom til Norge. Hvordan vil du beskrive det kunstneriske uttrykket ditt? Helt fra jeg studerte kunsthistorie på Akademiet, har jeg vært veldig opptatt av italiensk renessansekunst. Men siden vi ikke kunne reise utenfor grensene i sovjettiden, så vi verkene kun som dårlige gjengivelser i slitte bøker. Så da vi kom til Norg,e var en av våre første reiser til Firenze for å se originalmaleriene på museum. Jeg elsker både Botticelli og Michelangelo og har studert dem over lang tid. Renessansekunst er den eneste stilarten jeg aldri blir lei av. Nå følger jeg riktignok ikke stilen slavisk, men jeg henter ofte elementer derfra. Ellers fokuserer jeg på sterke farger og bevegelse. Jeg jobber nesten alltid med å vise begavelser i bildet.

Hun peker på et lite, fargerikt maleri bak meg og forteller at det forestiller en fotballspiller. Selv om hun ikke bryr seg det døyt om sporten, var det en konkret mulighet til å få male bevegelse. På motsatt vegg henger et større maleri av en gjeng skapere, og agendaen her var akkurat den samme.

Hvilke teknikker bruker du for å få fram disse uttrykkene? Veldig mange på en gang: grafikk, oljemaling, akvarell, akryl, fargestift og foto, ofte i ett og samme bilde. Jeg kan for eksempel blande etsning med tegning, eller håndkolorere, noe som betyr at jeg maler over litografier. Det viktigste for meg er å variere, bytte teknikker og prøve ut nye ting. Ellers blir jeg lei. Har du et politisk eller religiøst budskap i bildene dine? Overhodet ikke, jeg finnes ikke religiøs. Det jeg er opptatt av, er å vise hvordan mennesket er integrert i naturen, hvordan vi hører sammen som en enhet. Måten jeg gjør det på, er via bevegelser og sterke farger. Før var jeg veldig opptatt av detaljer, mens nå fokuserer jeg mer på flater. Det går forresten mye i dameansikter, ser du det? Jeg tror hovedmålet mitt må være å formidle stemninger. Inspirasjonen henter jeg fra alt i hverdagen, og når jeg reiser, har jeg alltid med malersaker og fotoapparat, slik at jeg kan samle materialer og male underveis. Men det hender jeg går flere måneder uten en eneste god idé. Så våkner jeg plutselig midt på natta og vet akkurat hva jeg skal gjøre. Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg? Når jeg jobber med kunst, veksler jeg mellom å jobbe inne i huset og her i atelieret. Inne blir det mest maling, mens grafikken må gjøres her i verkstedet hvor etsepressa står. Men jeg er også utdannet grafisk designer og har jobbet parallelt med det i alle år. Siden jeg ikke har andre fritidsaktiviteter, skapes kunsten også i fritiden. Så kreativitet innen design og billedkunst betegner jeg både som yrke og hobby. Noen mener at yrkene kolliderer, men jeg synes at yrkeserfaringene naturlig supplerer hverandre på alle måter. Kreative yrker har aldri vært enkle å leve av. Du er blitt omtalt som svært produktiv. Henger det sammen med kulturen og kunstnermiljøet du har vokst opp i? Nei, jeg tror bare alle er forskjellige. Det blir feil å si at vi fra Latvia, eller vi fra kunstnerfamilier, jobber hardere enn andre. Faren og mannen min jobber i et helt annet tempo enn meg. Men kanskje det henger sammen med min mangel på tålmodighet? Jeg vil se resultater av kunstverket raskt, og det kan være både en fordel og en ulempe. Gjør jeg ting for langsomt, blir jeg bare lei. Jeg tenker alltid på neste prosjekt mens jeg maler et bilde, og som regel misliker jeg det lenge før det er ferdig. Heldigvis klarer jeg å gjøre dem ferdig likevel, enten ved å male på flere bilder samtidig, eller ved å komme tilbake til dem senere. Siden det er spontane inntrykk og følelser som skal formidles, og dette er noe som er skiftende til enhver tid, er det viktig for meg å produsere mens følelsene er ferske. Er du opptatt av å oppnå et morderne uttrykk? Nei, jeg bryr meg overhodet ikke om hva som er moderne. Mens jeg maler, tenker jeg ikke på salg i det hele tatt, da hadde jeg ikke fått gjort noe som helst. Jeg maler alltid akkurat det jeg vil, og så plukker jeg ut de beste bildene etterpå, finner ut hvilke som egner seg til utstilling og salg. Det betyr at det er masse forarbeid og etterarbeid som ikke er synlig for publikum, at det er mange verk jeg aldri viser fram. De forblir bare som et ledd i en større prosess. Hvordan hadde livet ditt vært uten kunst? Jeg kan ikke leve uten kunst. Det er en umulig forestilling. Å male er både yrket, lidenskapen og hobbyen min, jeg har ingen andre interesser. Dette er alt jeg gjør, alt jeg prater om, døgnet rundt. Heldigvis har jeg en familie som forstår meg, og som har det på samme måten. Vi blir aldri lei av å prate om kunst. Selv om datteren vår har flyttet ut, er hun ofte innom for å høre våre meninger eller låne atelieret. Det spiller ingen rolle om jeg selger eller ikke, jeg kommer uansett aldri til å slutte å male. Hvis jeg ikke får malt på noen dager, blir jeg misfornøyd og urolig, da hoper ideene og følelsene seg opp inni meg. Det er bare å innse at å være kunstner er en altoppslukende livsstil.