Leis Schjelderup

Fra Aktuell Kunst 2/2009:

Leis Schjelderup - Et kunstnerliv med Paris som inspirasjon

Den unge bergensjenta Leis Schjelderup var bare 18 år gammel da hun i 1874 reiste til Paris. Hun skulle bli der i hele 12 år, og oppholdet kom til å legge grunnlaget for hele hennes virke som kunstner.

Leis hadde bakgrunn fra borgerskapet i Bergen. Familien var en del av et miljø som dyrket litteratur, kunst og musikk. Faren var en god sanger, og moren en flink pianist. Søskenflokken på fem hadde alle evner i kunstnerisk retning, og ble stimulert til å dyrke disse evnene av foreldrene. Søsknene gikk under tilnavnet "de fem genibørn" i Bergen, og mens Leis og broren Georg studerte maleri, tok søstrene Hanka og Margrethe musikkutdannelse. Broren Gerhard betegnes i dag som operakomponisten framfor noen i norsk musikkhistorie.

Før hun reiste til Paris fikk Leis tegneundervisning i Bergen. Hun fulgte undervisningen ved Bergens tekniske aftenskole, og var en tid elev av Anders Askevold, kanskje mest kjent for sine landskapsmalerier med kyr.

Til Paris
I 1874 reiste Leis til Paris. Søsknene fulgte etter noen år senere. Foreldrenes begeistring for fransk kunst og kultur hadde preget hjemmet, og faren var selv med til Paris og skaffet leilighet og hushjelp. Ved hans død kom det fram at nesten alle hans inntekter var gått med til å støtte barna økonomisk.

På denne tiden var det et mangfold av kunstnere i Paris, noe som bare skulle komme til å øke fram mot århundreskiftet. Blant disse var det mange kvinner. I tillegg til École des Beaux-Arts fantes en rekke private kunstakademier, og mange etablerte kunstnere tok imot både kvinnelige og mannlige elever. Leis Schjelderup valgte å oppsøke en av disse, og ble ved ankomsten til Paris elev av kunstneren Charles Chaplin. Hun var hans student i mer enn fire år, og Chaplin så henne som en av sine beste elever. I denne perioden malte Schjelderup flere folkelivsskildringer, såkalte genremalerier. Hun begynte også så smått å interessere seg for portrettmaleriet.

Mange av de kunststuderende i Paris slet med økonomiske problemer. Slik var det også for Leis. Hun søkte om flere stipender og legater, men fikk lite støtte. I 1877 skrev hennes far på vegne av datteren at "man har sagt hende, at hun nu maa leie sig eget Atelier for ved siden af sine Studier at fortsætte med selvstendige Kompositionsarbeider, et Arrangement som imidlertid navnlig under de nuværende forholde i Paris er forbundet med betydelige Udgifter."

I en av søknadene begrunnet hun behovet for stipend med sine store utgifter til modeller. Hun trengte øvelse i å male etter levende modell for etter hvert å kunne male større figurkomposisjoner. Året etter forklarte hun at dårlig økonomi hadde hindret henne i å sende inn arbeider til Salonen det året. Slik la økonomien hindringer i veien for henne.

I denne perioden var det ikke uvanlig at unge kunststudenter hadde en økonomisk støttespiller i ryggen. Leis Schjelderup hadde tilknytning til Baroniet Rosendal og til stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff Rosencrone. Han hadde sterk interesse for kunst og kultur, og støttet periodevis Schjelderup økonomisk. I tillegg var det et langvarig vennskap mellom Hoff Rosencrone og hele familien Schjelderup.

Ved Académie Julian
De to mest kjente akademiene som tilbød undervisning for kvinner på 1880-tallet var Académie Julian og Académie Colarossi. Académie Julian ble etablert i 1868, og hadde separate atelierer for kvinner og menn. Leis studerte der fra 1881 til 1882. Vi vet lite om hvordan hun hadde det denne vinteren, men enkelte uttalelser i brev eksisterer. I ett brev forteller hun at hun hadde deltatt på en concours, en konkurranse som ble avholdt hver måned mellom mennenes og kvinnenes atelierer. Leis' tegning av et hode var "det bedste av de Hoveder som var blevet descendu en bas for at vise", altså det beste av det som var tatt med i mennenes atelier til vurdering. Å få god omtale på slike interne konkurranser var oppmuntrende for studentene.

Portrettmaling var en viktig del av undervisningen. Studentene ble oppfordret til å bruke mye tid på å avbilde modellene nøyaktig, og fikk trening i å gjengi ansiktsuttrykk og gi en følelse av psykologisk dybde. Dette var egenskaper de senere fikk bruk for til portrettbestillinger. Bestillinger kunne hjelpe studentene i gang med en profesjonell karriere, og sikre dem en levevei.

Et fortrinn ved Académie Julian var at skolen tilbød aktmaling for kvinner. Det var forholdsvis nytt at kvinner fikk adgang til å male akt, og hjemme i Norge var det enda ingen steder som tilbød kvinnene dette. Å få trening ved å male akt satte også studentene i stand til å male figurmalerier.

Stilmessig ble elevene ved Académie Julian opplært i den akademiske tradisjon, noe som innebar vektlegging av korrekt tegning og riktige proporsjoner. Samtidig var elevene åpne for impulser fra kunstlivet ellers i Paris, og man kan ane en økende interesse for friluftsmaleriets lysere og friskere farger i mange av maleriene utover på 1880-tallet. Mange av elevene lot seg også blant annet inspirere av impresjonistene. Disse malte i en friere stil som var mer preget av naturobservasjon enn den akademiske tradisjonen. Leis prøvde seg på friere penselstrøk og friskere farger i noen arbeider fra denne perioden, men var ellers mer preget av den tradisjonelle, salongrealistiske tradisjonen.

Leis oppholdt seg bare en vinter ved Académie Julian. Kanskje mente hun etter dette at det var på tide å prøve seg mer som selvstendig kunstner. Vi vet lite om hva hun malte i de følgende månedene, men hun hentet inspirasjon fra sine besøk på Salonen. Ofte gikk hun tilbake flere dager på rad fordi hun syntes utstillingene var fantastiske. I 1882 besøkte hun dessuten en utstilling som viste kvinnelige kunstneres verker; Exposition des oeuvres des Artistes femmes. Slike "kvinneutstillinger" var forholdsvis nytt i Paris, og var en del av kampen for kvinners rettigheter og et nytt syn på den kvinnelige kunstneren. Kanskje var også Leis engasjert i disse spørsmålene.

Det var ikke enkelt å gjøre seg gjeldende som kunstner i Paris på denne tiden, noe som er lett å forstå med tanke på hvor mange kunstnere som var der. Leis drømte om å bli lagt merke til: "Hvor vidunderlig skulde det ikke kunde være om man kunde få et lidet marked her nede jeg tror det vilde få mig til at gjøre et stort fremskridt."

Vi vet ikke i dag hvor godt hun lyktes med å selge sine verk mens hun bodde i Paris, men noe stort marked oppnådde hun nok aldri.

Grieg - en romanse, eller den store kjærligheten?
Mot slutten av 1883 dukket navnet Edvard Grieg ofte opp i brevene til foreldrene. Det er en kjent historie i dag at Leis hadde et forhold til Grieg, og at han vurderte å forlate sin kone Nina til fordel for henne. Grieg ombestemte seg imidlertid på vei til Paris. Vi vet ikke hvilke følelser Leis hadde for Grieg, om det var en romanse eller om hun så på ham som sin store kjærlighet. I flere brev til Lofthus våren 1885 fortalte hun at hun ofte følte seg trist, og hun skildret følelsene sine gjennom ord som "Svaghed, Usselhed, Hjælpeløshed!" Før bruddet malte Leis et portrett av Grieg. Det sterke og visjonære blikket og den velkjente, ville hårfrisyren bidrar til å forsterke inntrykket av en kunstner som ikke følger samfunnets normer. Hendene hans er plassert i sentrum av maleriet; de er sentrale i hans arbeid som pianist og har her en karakteriserende funksjon. Maleriet var trolig ment for offentligheten. Hva som skjedde med det etter at det var ferdig, da den samme offentligheten kjente til forholdet mellom maleren og modellen, vites ikke. Det ble ikke utstilt så lenge Leis levde.

Portrettmaler, korrespondent og forfatter
I 1885 oppholdt Leis seg en periode hjemme i Bergen, der hun malte et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i datidens Bergen. Leis så selv på maleriet som et av sine hovedverk. Hun har konsentrert seg om å male Lofthus´ ansikt, og lar både bakgrunn og klær være forholdsvis diskret. Verket ble senere vist både på Høstutstillingen og på Verdensutstillingen i Paris. På sistnevnte utstilling fikk det en ærespris av juryen.

Det vokste fram et vennskap mellom Leis Schjelderup og redaktør Lofthus, og han prøvde å hjelpe henne økonomisk. Han overtalte henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjorde en periode. Etter trykkingen av hennes første beretning fra Paris fortalte Lofthus henne at hun var blitt lest og likt av mennesker han satte pris på, og han økte straks honoraret hennes.

I 1885 kom også Leis' bok Farveskitser ut i Bergen. Boken ble ifølge Lofthus lest med forståelse og sympati av Bergens romantikere, mens realistene ikke kunne fordøye den. Selv mente han at den var skrevet i en ærlig poetisk stemning, men at den her og der var ubehjelpelig i formen. Lofthus tolket også Farveskitser i retning av at det var Leis' egne personlige minner som kom til uttrykk, og at de hadde sammenheng med forholdet til Grieg.

Le og græd, velsign og forband, elsk og had, men send alle syge Drømme til Bloksbjerg, - vær med andre ord helt Dem selv, kjære Leis, og tull Dem ikke bort i romantiske Minder. Glem alt, hva der ikke fortjæner at huskes, og har deres Sjæl faaet et Streifskud, som paa en eller anden Maade haer givet dem deres vemodige Lifssyn (sic),- koketter ikke med Saaret. Tænk ikke paa det, men paa alt andet, saa gror det nok.

Til Danmark - og en siste tur til Paris
I 1886 forlot Leis Paris og flyttet til Danmark for godt. Det var ikke enkelt å leve som kunstner i København. Hun tjente til livets opphold ved å male portretter, og det dreide seg både om bestillinger og om portretter av venner og familie. Portrettene skaffet henne en kjærkommen inntekt, og var i senere år ofte av dansk aristokrati. Mens hun arbeidet med portrettene oppholdt hun seg gjerne noen uker hos familien som hadde bestilt det.

I 1908 fikk Schjelderup igjen anledning til å reise tilbake til Paris for en tid. Hun var lykkelig over å være i Paris igjen: "Dette vibrerende liv, der er i Paris, jeg forstår at Parisere nødig kan trives andre steder."

Hun tok opp vante sysler, besøkte gamle kunstnervenner, og bodde i nærheten av et maleratelier som tilbød modeller. Det dukket også opp et annet oppdrag for henne i Paris. En venn ba henne kopiere to tegninger fra Versailles for ham, noe som førte til at hun en periode leide et rom i nærheten av Versailles. "I det hele udvikler det mig at være i Paris en tid."

En livslang kunstnerkarriere.
Leis Schjelderup fikk studere i Paris i hele åtte år med økonomisk hjelp hjemmefra, og alle søsknene fikk den samme muligheten til å utvikle sine kunstneriske evner. Datidens kvinnelige kunststudenter i Paris var likevel ikke helt sidestilte med de mannlige. Selv om Leis studerte ved et akademi som både tilbød noen av datidens ypperste kunstnere som professorer, og lot kvinner male akt, var betingelsene dårligere for kvinner. Kursavgiften var dyrere for dem, og atelierene var ofte fullere enn mennenes. De mannlige studentene hadde dermed bedre forhold å arbeide under. I tillegg hadde samfunnet strenge normer for kvinner. Å kunne male litt var sidestilt med å kunne sy eller spille piano, og alle disse ferdighetene var en del av dannelsesidealet. Det var derimot ikke meningen at kvinnene skulle bli kunstnere. Mange brøt med disse idealene, og valgte som Leis å leve ugift for å kunne konsentrere seg om kunsten.

Til tross for en nesten 60 år lang karriere som kunstner endret Leis i liten grad malerstil. Hun begynte å interessere seg for lysere fargebruk ved begynnelsen av 1880-tallet, og viste noe interesse for impresjonistiske strøk i samme tiår. Etter dette holdt hun seg til en tradisjonell, salongrealistisk gjengivelse av motivene sine. Hun ønsket trolig å gjengi det hun så på en korrekt og gjenkjennelig måte, og valgte også tradisjonelle motiver. Hun var interessert i genremaleriet, men malte etter hvert flest portretter. Mange av portrettmaleriene er veldig gode. Hun har en nøyaktig og realistisk gjengivelse av modellene, og en sterk evne til å gjengi sinnsstemninger gjennom ansiktsuttrykk.

Hun var aktiv som utstiller hele sitt liv. I 1974 debuterte hun ved Bergen kunstforening, og publikum og presse i Bergen fulgte i årene etter utviklingen hennes med stor interesse. I 1878 deltok hun ved Verdensutstillingen i Paris, og i 1879 debuterte hun ved den årlige Salonen. Hun fortsatte å stille ut ved Salonen gjennom hele 1880-tallet. I løpet av årene i Paris deltok hun også på utstillinger i Danmark, Tyskland og England, og oppnådde både god avisomtale og premieringer ved utstillingene.

Schjelderup var en forholdsvis glemt kunstner i mange år etter sin død. Lenge ble hun utelatt fra kunsthistoriske oversiktsverk om perioden. Med den feministiske forskningen på kunsthistorien har hun og mange andre kvinnelige kunstnere fra samme periode blitt viet ny oppmerksomhet i senere tid. Flere av verkene hennes har igjen blitt utstilt, og maleriene hennes er også stadig å se på auksjoner.

En lengre utgave av denne artikkelen ble opprinnelig trykket i en utstillingskatalog i forbindelse med Baroniet Rosendals utstilling av Leis Schjelderups malerier sommeren 2004.

Tekst: Line Ruud Ørslien / Foto © Bergen Kunstmuseum.

Leis Schjelderup

Emner

Relaterte kunstverk

I Hate Art XV

I Hate Art XIV

I Hate Art XIII

I Hate Art XII

I Hate Art XI

I Hate Art X

I Hate Art IX

I Hate Art VIII

I Hate Art VII

I Hate Art VI

Madonna i grotten

Relaterte kunstverk