Leiken Vik

Fra Aktuell Kunst 6/2009:

Leiken Vik - Blod, blekk og en koffert med kunst og atelier i en gammel teatersal

- Jeg er av den oppfatning at det er altfor mye snakk om penger og for lite diskusjon om livet, kunsten og havet!

- Jeg håper du ikke er allergisk mot katt? Moren er ikke så sosial, men dattera er skikkelig kosete. Leiken Vik står under skiltet Sagatun over døren til det som var den gamle losjen på Ranheim. Ute på tunet står mannens, Oddvar I.N. Daren, skulptur/fontene Vannmann, en blå mannsfigur perforert av bitte små hull hvor vannet dusjer ut. En annen versjon står i Silkeborg i Danmark. Sagatun ble bygget i 1913 og var Ranheims kulturelle sentrum i mange år. I 2005 ble stedet avertert til salgs for tredje gang. Leiken og mannen kom akkurat tilbake fra en reise til Egypt, og hadde sett så mange ruiner at de ikke ble forskrekket over stedets størrelse og begredelige tilstand. De ønsker nå å kunne bringe husets tradisjon med å være en lokal kulturinstitusjon videre.

- Da TV-en kom i 1957, stoppet dessverre det kollektive kulturløftet i huset opp. Frem til da gikk hele bygda sammen for å lage revyer i helgene; man malte kulisser, sydde kostymer, skrev tekster om natten og satte opp forestillinger. I.O.G.T.- losjen på Ranheim hadde et nært samarbeid med den lokale arbeiderbevegelsen. De fleste her i området jobbet på Ranheim papirfabrikk, og hele området var nokså rødt og kommunistisk. Det skal ikke stikkes under stol at mange ble ofre for alkoholen i dette miljøet. På lørdagen stod brennevinsselgere og andre fristere utenfor fabrikkporten når arbeiderne kom med lønningsposene sine. Derfor har dette huset spilt en svært viktig rolle i samfunnet, forteller Leiken mens hun viser oss inn i det enorme atelieret som hun deler med sin mann i den tidligere teatersalen. Nettopp her inne var det revyene underholdt og samlet en hel bygd. I dag er det et stort, kreativt verksted med mye energi og god atmosfære. På scenen står Leikens sønner sine instrumenter. En rufsete Trondheimsfjord sees ut av vinduene; det er høst, vått og vilt. På et bord ligger små, sort/hvite trykk med slagsølv og en Munch-lignende form med den berømte månen/månespeilingen i vannet, eller fallossymbolet som mange tolker det som.

- Over tid vil sølvet oksidere, og fargene vil forandre seg i bildet. Dette med styrte tilfeldigheter er noe jeg føler sterkt for. Jeg jobber også alltid med å se ting på avstand for så å gå nærmere og oppdage detaljene. Vil du ha kaffe? Jeg har laget litt suppe til etterpå!

Og vips forsvinner hun videre inn i det nesten 400 kvadratmeter store huset, og kommer tilbake med en presskanne og to kopper.

Uhyre lite er egentlig abstrakt
Leiken er først og fremst en billedkunstner, selv om hun har laget flere utsmykninger og er en primus motor og kunstnerisk konsulent for andre kunstprosjekter i Trondheim. Malerititler som Sound of silence, I dreamed I was flying og Hello darkness my old friend avslører et kunstner-sinn som er opptatt av det sanselige og udefinerbare. Mange av bildene til Leiken kan også se abstrakte ut, men hun understreker at dette abstrakte er virkeligheten. Hun viser til en utsmykning hun gjorde på Blussevold ungdomsskole som et eksempel, og tar frem en utklippsbok fra en av de mange kassene langs veggen.

- Motivene mine inneholder mange av de samme strukturene og variasjonene du finner i naturen, og har referanser til blant annet skydannelser og lys. Det er uhyre lite som egentlig er abstrakt. Det er viktig med visuell kunnskap om dette feltet. På Blussevold skole skulle jeg smykke ut en enorm betongvegg som fortsatte på den andre siden av ytterveggen og ut i friluft. Da jeg så rommet for første gang, la jeg merke til vannet som rant nedover betongen på utsiden. Ideen med striper av rennende maling kom umiddelbart. Dermed kan både utsiden og innsiden av denne veggen snakke sammen. Disse stripene var også visuelt vakre, kun 1-2 centimeter brede, men på avstandvibrerte de perfekt.

Det abstrakte er også uttrykket i Leikens kjente blekk-og blod-bilder. Det startet med at hun skylte en pensel i klart vann og så hvilke formasjoner som oppstod. Hun ble nærmest hypnotisert av uttrykket som oppstod. Her måtte det ligge en mulighet! Hun dyppet blekk i større og ulikt formete kar og fotograferte de ulike stadiene av oppløsningsprosessen. Men noe manglet; en kontrast og en annen væske. Det ble blod. Blod og blekk ble nå blandet i ulike vanntemperaturer og fotografert underveis i oppløsningen og blandingen. Blodet fikk hun av sin mor, den kjente forfatteren Bjørg Vik. Bildene ble faktisk et portrett. Senere hentet hun blod i kjøttdisken på butikken.

- Jeg ble invitert av mamma til å lage illustrasjoner til en bok som skulle gis ut på hennes 70-årsdag der Tove Nilsen valgte ut noveller. Da skjedde dette med akvarellfargen. Vi måtte finne en beholder som egnet seg, væskene oppfører seg ulikt i ulike former. Til slutt endte vi på vanlige akvarier. Lyssetting og reflekser var også et problem og tok lang tid å finne ut av. Blekk og blod er ladete væsker hver for seg, sammen får de en ekstra kraft. Historien er jo nettopp skrevet i blekk og blod, og begge er historiefortellere. Dessuten er fargene rødt og sort, og dette er jo sterke kontraster. Mange mener at det er nok i seg selv å bruke disse væskene, men jeg ønsker å få blod fra mennesker jeg har respekt for, som min mor, og gjøre disse bildene til en form for portretter. Men bildene står også sterkt visuelt alene, med de fotograferte billedstrukturene som oppstår, tiltrekkende og frastøtende. Bildene ble stilt ut i Porsgrunn Kunstforening i 2007og etter dette har jeg jobbet med å videreutvikle ideen. Jeg har innsett at dette prosjektet kommer til å kreve tid og fokus i lang tid fremover. Det er så mange muligheter som ligger i denne ideen, og det er disse jeg jobber med å gi form og retning nå.

- Blekk og blod er sterke væsker?

- Blod og blekk former nærmest historien. Det er fundamentale væsker som har vært med på å bygge opp vår sivilisasjon. Blod har blitt ofret på slagmarkene, og blekk har formidlet tanke og ånd, kunnskap, historien og bevisene, forteller Leiken foran de sterke formene der fotoet har blitt printet på aluminium.

Datter av forfatteren Bjørg Vik
Leiken er i dag en av de mest markante billedkunstnerne i Trondheim. Hun har stilt ut ved tunge steder som Trondheim Kunstmuseum, Galleri Ismene, Trondheim Kunstforening og ved Nordiska Akvarellmuseet i Sverige, og har utdannelse fra blant annet Kunstakademiet i Trondheim. Leiken ble født i 1961 i Porsgrunn av den kjente forfatteren og feministen Bjørg Vik.

- Med en forfattermamma og en arkitektpappa var det ofte kunstnere hjemme hos oss. Som barn opplevde jeg at disse menneskene hadde valgt å leve livene sine på en litt annen måte enn hva som var vanlig. Voksne som trodde på noe og hadde sine meninger. For meg er kjernen i det å være billedkunstner det å tro på noe, ikke være redd for det ubekvemme og ha rygg til å komme seg gjennom det. Det bør til enhver tid finnes kunstnere til å kommentere og dokumentere sin samtid, forteller Leiken, og vi spør hvordan det var å vokse opp med en så tydelig feminist som mor.

- Jeg ble oppdratt til å være tydelig, utvikle selvstendighet og ta egne valg, utdanning og greie meg selv. Men det var kanskje ikke plass til så mange skapende mennesker i en by som Porsgrunn fra samme familie. Hovedgrunnen til at jeg flyttet, var at jeg måtte ut for å utdanne meg. Det fantes ikke noe relevant tilbud i regionen.

Hun minnes sitt første møte med kunsten.
- Jeg husker mitt første møte med kunsten. Fetteren til faren min var maler. I voksen alder har jeg sett hvor fine ting han, Rolf Vik, virkelig laget. Men det var et vanskelig klima å overleve i som kunstner i Porsgrunn på 50-60-tallet. Han laget et portrett av meg da jeg var rundt ti år, og hans konsentrasjon i atelieret fasinerte meg. Jeg startet på et tegnekurs hos Kari Røhmen Langaas, i Brevik, og var definitivt den yngste. De andre var godt over 60 år, nærmere 100, sett med barns øyne, og det var en voksenpedagogikk sånn sett. Men jeg syntes det var okay å bli satt i slike situasjoner. Etter artium flyttet jeg til Oslo. Jeg trodde lenge det var keramikk jeg skulle jobbe med, men kom ikke inn på keramikklinjen på Statens Kunst- og håndverksskole, og begynte på male- og tegnekurs på Friundervisningen. Jeg syslet også rundt det å bli formingslærer og grafisk design. Jeg var også privatelev hos Olav Mosebekk i 1983, og jobbet som aktmodell. Jeg skulle gjerne byttet plass med mange av de studentene som tegnet meg. En og annen hadde tro på meg underveis, og det ga meg mot til å fortsette. Etter en reise i USA i 1980 var Leiken også kronisk blakk. Hun jobbet skift på transportavdelingen på Postterminalen i Oslo. Etter et halvt år i full stilling var hun lei, og hadde mer penger enn hun trengte, og reduserte det til kveldsjobbing. På dagtid danset hun på danseloftet og tegnet. Hun gikk rundt på Nasjonalgalleriet, utstillinger og forsøkte å komme videre på egen hånd. Hun skjønte hun måtte inn på en kunstskole for å utvikle seg, men hadde forhandlinger med seg selv om hun skulle satse på dans eller billedkunst. Konklusjonen var fornuftbasert; en danser har ikke mange år som yrkesaktiv, en billedkunstner kan holde på livet ut. Etter noen år med søknader og forskoler kom hun inn på det nyetablerte Nordiska Konstskolan i Finland i 1984.

- Vi var det første kullet, og pionerer. Det var et intenst studium med to ukers kurs med ulike gjestelærere. Jeg fortapte meg fort i billedkunsten og skjønte at her var det nok kompliserte utfordringer for et helt liv. I Finland traff hun indirekte sin fremtidige mann.

- Arve Hovig var en av de mange gjestelærerne i Finland. Han kom rett fra undervisningsjobb på Kunstakademiet i Trondheim og fortalte begeistret om miljøet og gruppen nye Alle Fem. En av kunstnerne som jeg likte i gruppen, var Oddvar I.N. Daren, som jeg skulle gifte meg med i 1997. Jeg ble sikker på at det var i Trondheim jeg skulle søke, og kom inn høsten 1985. Det var vekt på åpenhet mellom disiplinene, og man ble oppfordret til å jobbe og diskutere tverrfaglig. Akademiet var også tidlig ute med medietilbud. Trondheim var ikke så stort på denne tiden, så etablerte kunstnere og studentene minglet og dannet et miljø. En av lærerne, Miles McAlinden, sa blant annet at du må ikke tenke på at det er kunst du holder på med når du jobber, det bare ødelegger, etterpå skal du ta de avgjørelsene. Det siste året var også Oddvar gjestelærer her. Etter akademiet i 1989 begynte den andre virkeligheten. Ville jeg klare å arbeide med dette hver dag år etter år?

Etter akademitiden flyttet Leiken tilbake til Oslo der hun skaffet atelier og jobb som ekstravakt på et hybelhus for kvinnelige alkoholikere. Atelier om dagen, vakt om nettene. Hun debuterte blant annet med elektriske tegninger, utstillingen Hvitt kull, på UKS i 1990, og stilte ut ved Porsgrunn Kunstforening og International Europe Art Academy Biennale. I Oslo møtte hun igjen Oddvar, og i 1992 flyttet de sammen til Trondheim. Begge ble aktivt med i planleggingen og oppstarten av det som i dag er Lademoen Kunstnerverksted.

- Den gamle skolen ble gjort om til atelierer forbeholdt profesjonelle yrkesaktive billedkunstnere, men med felles verksteder tilgjengelige for relevante yrkesgrupper. Og det ble laget to gjesteatelierer. Sammen med to kolleger etablerte vi også galleri trans-art; et av Trondheims første kunstnerstyrte gallerier. Trans-art sitt manifest var at kunstnere her skulle fokusere på den kunstneriske ideen som kraft i samfunnet fremfor å skape kunst som vektlegger håndverk, teknikk eller salgsobjekt. Vi hadde høye ambisjoner og fikk støtte av kulturrådet under prosjektet Rom for kunst rundt årtusenskiftet. Alt dette var jo idealistiske prosjekter, og det var ingen profitt å hente. Jeg har søkt og fått mange stipend. Dette har gjort det økonomisk mulig å jobbe parallelt med egen kunst og kollektive idealistiske prosjekter. I mange år har jeg jobbet som konsulent for utsmykninger og andre kunstprosjekter parallelt med egne prosjekter. Jeg liker denne gode, kollektive energien og flyten som oppstår når man jobber sammen for å nå et felles mål. Som nettopp i dette rommet!

I forbindelse med utbyggingen av St. Olavs hospital laget ekteparet sammen utsmykningen til en undergang i Trondheim, der steiner stakk ut av taket og laget ringer; som meteoritter som trenger igjennom, eller som om verden er snudd opp ned og du ser ned i steiner i vann. At utsmykningen er i taket, gjør det vanskelig for tagging.

I august 1994 fødte Leiken sønnen August, og 32 kvadratmeter ble for lite for fire mennesker, da Oddvars datter, Embla, også bodde der i perioder. I 1996 kom også Askild til verden. I løpet av disse årene mistet Leiken sin far, og Oddvar begge foreldrene sine. I dag fremstår hele denne perioden som en tåkete, nesten lydløs tilstand, skriver hun i en katalog om sin egen kunst.

En kunstutstilling i en koffert
Mørket begynner å senke seg over Ranheim. Leikens sønner kommer innom, og Oddvar hilser også på oss. - Er du en forteller som din mor?

- Jeg forteller nok historien til materialene snarere enn en litterær fortelling. Prosjektet mitt Svevestøv fra 2001 er faktisk en fortelling, selv om det også kan virke abstrakt, og det fikk masse oppmerksomhet, både på utstillingen og i media. En klar, kald vinterdag i midtbyen i Trondheim la jeg ut fuktige ark med sjablonger på. Motivet var blant annet et bilde av en far og sønn i en tillitsfull gest mot hverandre. Etter seks timer tok jeg arkene med til atelieret. Da var de dekket av svevestøv. Jeg tok bort sjablongen og det hvite, beskyttede og rene stod igjen. Det ble en sterk politisk kommentar i debatten om svevestøv. Det er skrevet enorme dokumenter om forurensningen i midtbyen og om dårlig luftkvalitet uten særlig effekt. Men dette var et konkret bevis. Parallelt forteller jeg her en historie om at her lar vi våre barn vokse opp, triller med barnevogner, barn som har full tillit til oss voksne om at vi gjør det beste for dem.

- Du laget også en barnebok med din mor?

- Ja, jeg illustrerte teksten hun skrev, sammen med lillebror Jørgen. Jørgen bom basta er sekvenser fra hans barndom rundt 6-8 årsalderen. Han er lege nå. Den kom ut i 1986. Vent, så skal jeg se om jeg har den. Hun forsvinner bak scenen og kommer stolt tilbake med en koffert.

- Jeg fant i alle fall denne. Det var et mentalt prosjekt jeg måtte gjøre midt oppi alt byråkratiet og konsulentjobbingen, så jeg ikke mistet meg selv som kunstner. En ubyråkratisk, ukuratert utstilling som skal vises der det er folk. Dermed ble utstillingen Vekk i morgen skapt, der åtte billedkunstnere stilte ut i hver sin del av en gammel koffert. Men jeg er så dårlig til å måle riktig, så da alle kunstnerne skulle montere sine rom, måtte vi skjære av deler av kofferten. Den fungerer som et "oppsøkende teater". Når koffertlokket åpnes, får du ta del i en opplevelse som kan sammenlignes med da sjømenn kom hjem med gjenstander, bilder og beretninger fra den store verdenen. Kofferten blir et symbol på det å reise, men også møte det ukjente. Tanken er å presentere billedkunst i andre rom enn de tradisjonelle utstillingslokalene for kunsten. Kofferten eies av alle kunstnerne som står for åpningen og lukkingen av kofferten, og de som ser utstillingen vil garantert møte en av kunstnerne også. Den har til og med vært med oss på ferier og i Sverige på biltur. Når jeg tar frem den, er det alltid rom for en samtale.

Leiken reiser til Berlin om to dager der hun skal være i en måned. Kofferten skal ikke med, hun reiser kun med håndbagasje. Trondheim kommune har nemlig en leilighet man kan søke om.

- Jeg har faktisk ikke et konkret prosjekt. Jeg skal besøke museer og gallerier. Kunstnerutstyr får jeg kjøpt der nede. Jeg er et lett-inspirert menneske. Jeg håper jeg får samlet inntrykk og inspirasjon som gir næring til å tøye noen grenser i mitt eget kunstneriske arbeid. Kanskje modnes en plan i løpet av oppholdet? Du, jeg tenkte vi kunne ta noen bilder med pil og bue? Hvis det er for mange tanker i hodet, går jeg nemlig ut og skyter. Jeg treffer kanskje ikke blink, men jeg får et fokus. Det er en fin start på dagen.

Vi går ut i rufseværet, og Leiken har fult fokus, og får faktisk en blink. Hun forteller at det lønner seg å skyte seg inn. Før vi går inn igjen, stopper vi foran Guernica av Picasso som virker surrealistisk plassert her i en liten bygd i Trøndelag. Bakgrunnen for bildet sier igjen noe om Leikens engasjement.

- Colin Powel skulle erklære krig mot Irak i mars 2003. Dette skulle kunngjøres foran Picassos Guernica i FN-bygningen. Budskapet ble helt feil, da Guernica jo er ett av verdens viktigste antikrigsbilde malt av Picasso mot fascistenes grusomme terrorbombing av den spanske byen Guernica i 1937. Man valgte derfor å henge FN-flagget over Picassos bilde. Mange ble frustrerte og ulykkelige over denne handlingen. På galleriet, trans-art, åpnet vi derfor galleriet og inviterte profesjonelle billedkunstnere til å lage en kopi av Guernica. Man kan ikke dekke til ett Guernica uten at det kommer tusen nye. Vi utfordret kolleger world-wide via Internett om å lage sine versjoner. Vi holdt på i nesten tre uker og ble nærmest et sosialt møtepunkt hvor folk kom innom for å se hvordan det gikk, og komme med sine synspunkter. Da vi var ferdig, lurte vi på hva vi skulle gjøre med det, og lånte det til folkebiblioteket. Da de skulle bygge om, fikk jeg det tilbake. Nå har det blitt herdet her på veggen og skal doneres til Trondheim Kunstmuseum.

Vi blir bedt inn på potet- og jordskokksuppe og tar plass i det som var den gamle vaktmesterleiligheten og kontoret til losjemedlemmene med seremoniskapet i hjørnet. Nå er det et stort, åpent rom som huser en liten familie. Leiken henter inn litt kruspersille fra husveggen, og alle setter seg på de ulike stolene rundt langbordet. Vi blir vist bilder av huset, hvordan familien bodde en sommer i uthuset og laget all maten på en utegrill, og ler godt av fotoet av en sliten, møkkete vask og skap med teksten fra prospektet: Kjøkkenet kan trenge en oppgradering. Før vi setter kursen mot Trondheim sentrum, spør jeg Leiken hvor hun vil med kunsten sin. - Det har jeg ikke et klart bilde av, men det er avgjørende for meg å beholde intensiteten i eget arbeid, og da er jeg avhengig av å jobbe mangfoldig innenfor feltet. Etter hvert blir jeg mer og mer overbevist om bildets betydning og muligheter til å kommunisere på mange nivåer, i forskjellige sammenhenger. Det gjør det meningsfullt å jobbe, også utover fordypningen i atelieret. Jeg er ingen kunstner som kan jobbe isolert fra klokken 9 til 16 hver dag, dette er livet mitt/vårt. I jobben som kunstnerisk konsulent er det en teamsituasjon der et av målene er å gi de best mulige kår for kunsten og den utførende kunstner, og jeg føler meg privilegert som kan være med på å gi kolleger utfordringer i disse situasjonene. I beste fall kan et utsmykkingsoppdrag også virke positivt inn på et kunstnerskap. Jeg er en igangsetter av mange prosjekter, det ligger nok en rastløshet i bunnen. Kunst er faget mitt, som jeg jobber med og for. Man må jo være entusiast på vegne av eget fag! For meg er det viktig at det er profesjonalitet og faglighet i alt. Da har du kanskje også noe å formidle.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

Leiken Vik

Emner

Relaterte kunstverk

Riders on the Storm

Life On Mars

Let's put a new coat of paint on this lonesome old town

Hurt

Buffalo Soldier

Bohemian Rhapsody

Because the Night

Such a perfect day

I put a spell on you

In the beginning

U.T

Relaterte kunstverk