LEDER: Foto - vår tids kjappe kunstform?

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUSNT3-2012: Kåre Kivijärvi (1938-1991) var den første fotografen som ble antatt på Høstutstillingen, i 1971. Han banet dermed veien for at foto som kunstart ble akseptert her i landet, lenge etter at fotoet hadde fått status som kunst på resten av kontinentet.

LEDER: Foto - vår tids kjappe kunstform?

I dag er som regel flere fotokunstverker representert på Høstutstillingen enn for eksempel malerier. Foto har kommet for å bli som et verktøy og uttrykk for kunstnere. På den ene siden har man det analoge fotoet og den kunsten og ekspertisen mørkeromsarbeidet representerer, der kunsten er langreist, og langreist kunst står jo som oftest for kvalitet for mange. Det digitale har likevel overtatt for det analoge fotografiet for de fleste. I dag har alle et kamera eller en mobil å fotografere med. Før var fotografiapparatet forbeholdt de få. Dermed kommer argumentet fra mange kritikere til samtidskunsten: Kan dette være kunst? Er ikke dette noe jeg også kan knipse? Er det ikke for lettvint å bruke et digitalt kamera, photoshoppe litt og printe ut kunsten? Er det digitale, hastige kameraet typisk for vår rastløse tid?

Dette var tanker jeg også hadde før jeg startet arbeidet med dette magasinet. Det skulle vise seg å være skivebom. Etter å ha intervjuet flere fotokunstnere slo det meg: De jobber jo kanskje saktere enn noen andre, som forskere i ulike konsepter: Hedvig Anker har i ti år fotografert detaljer fra en håndfull interiører for å skape et nesten abstrakt rom til refleksjon, mens Christian Houge har jobbet i årevis med sine prosjekter av sub-kulturfenomenet Harajuku i Japan, natur og teknologi i Barentsburg, Angkor i Kambodsja og nå ulver i England, Norge og Sverige. Fotografen Morten Haug setter ut et hjemmebygd pinholekamera i hagen med en eksponeringstid på 17 dager og forsker frem nye teknikker.

I fotografiets premisser ligger det jo at noen har vært på et sted og fanget inn en tid fra en valgt vinkel eller gir oss et utvalgt utsnitt av virkeligheten. De har registrert virkeligheten i en gitt periode. Det er en sannhet. Deretter starter løgnen, fortolkningen og hvilke versjoner av virkeligheten fotografene vil gi oss. Og her kommer kanskje forskjellen mellom kunstfoto og dokumentarfoto inn. Der dokumentar- og pressefotografene gir oss et bilde så nært opp til virkeligheten som mulig, bruker kunstfotografen fotografiet til å manipulere og gi oss sitt bilde av verden; enten det er en dørkarm som tangerer til det abstrakte som hos Hedvig Anker eller en ulv for å vise til menneskelige natur som hos Christian Houge. Dette skal du få lese om i denne utgaven!

Det er også spennende å tenke på at da fotoet kom, mistet kunsten sin oppgave med å representere virkeligheten. Fotografiet gjorde jo dette bedre. Fotoet revolusjonerte egentlig kunsten på 1800-tallet og frigjorde den. Géricaults Medusas flåte fra 1818 er et bilde av en samtidig historisk hendelse som skildrer de overlevende fra vraket av en fransk fregatt, et skipsforlis som ble en skandale i Frankrike. I dag ville en VG-fotograf fanget motivet for oss gjennom linsen sin. Med utbredelsen av fotografiet kunne maleriet i enda større grad løsrive seg fra kravet om sannhet.

Vi i KUNST håper vi hjelper dere til å se denne tolkningen og forstå de mange konseptene kunstnere forsker i. Til syvende og sist er det mennesket det dreier seg om, eller som Javier Barrios sier i intervjuet om sine installasjoner med referanser til dommedag og Maya-kalenderen: Hvem vi er og hvor kommer vi fra? Og hvor er vi på vei?