Mytekunstnerne
Av Mette Dybwad Torstensen.
KUSNT 4-2013: Jeg må innrømme at jeg er en av dem som lenge har tenkt at Yoko Ono er kvinnen som ble berømt fordi hun var gift med John Lennon. Spør jeg deg om du vet hvem Yoko Ono er, vil du trolig nikke: Kvinnen som ble beskyldt for å splitte Beatles og enken etter Lennon. Men spør jeg deg hva hun har skapt av kunstverk, er du sannsynligvis en av mange som må ty til Google. Og likevel ikke få gode svar
For hva handler egentlig Onos kunst om? Etter å ha lest meg gjennom atskillige katalogtekster og flere artikler har jeg endret synet på denne lille kvinnen på 157 centimeter som har blitt et ikon, en myte, under sin hatt og mørke briller. Hennes kunst kan ikke defineres i én bestemt retning. Kunsten er like svevende som hennes svar da jeg spurte om hun husket sin første kunstopplevelse: Å puste. Onos verk er ofte basert på kun en såre ren og enkel idé, en like enkel rituell handling som å tenne en fyrstikk eller en instruksjon til betrakteren om å stirre på solen til den blir en firkant.
Et annet sted i dette magasinet forteller Morten Krogvold at han assosierer Kåre Tveters kunst med zen poetry og haikudikt. Dette passer også til Onos kunst. I dag er det kanskje vanskelig å forestille seg det utrolige kunststykket hun gjorde i sin performance i 1964 som har blitt stående som et av de viktigste performanceverkene i historien: Ono inviterte publikum, hovedsakelig menn, til å klippe en bit av klærne hennes til hun satt naken igjen. I dag skjer dette ukentlig på utdrikningslag på Karl Johan, men det var altså en ung, fattig, japansk kvinne fra en velstående familie i et mannsdominert kunstmiljø i New York som gjorde dette første gang. Jeg håper jeg i denne utgavens artikkel om Ono har klart å vise dere kunstneren bak myten. I vår eksklusive serie Mestermøte har vi også blitt med en annen myteomspunnet kunstner, Odd Nerdrum, til Eremitasjen i St. Petersburg.
Ellers har jeg en stor nyhet til dere: Vi fikk en mail fra Morten Krogvold som spurte om han kunne ha en fast spalte i magasinet der han vil portrettere bautaene i norsk kunst for oss; en samtale inspirert av Ansikt-til-ansikt-konseptet hans. Portrettene er senere tiltenkt en bok og en utstilling. Vi i redaksjonen jublet, og kan i denne utgaven presentere Krogvolds siste portrett av lysets maler, Kåre Tveter. En ekte levende dødsmaske, sa Tveter.
Til slutt vil jeg referere til Ingebrigt Steen Jensen innlegg i Aftenposten i mai, der han etter et besøk hos Vebjørn Sand i New York hvor han så Sands siste malerier fra andre verdenskrig, sendte en oppfordring til den norske kunstmakteliten om å kjøpe inn og stille ut Sands historiemalerier. I denne utgaven har vi intervjuet en av verdens største kunstsamlere, Raymond J. Learsy, som har fått øynene opp for nettopp Sand og kjøpt inn hans maleri fra Wannsee-konferansen i Berlin i 1942. Det måtte en jødisk amerikaner til for å gi Vebjørn Sand den anerkjennelsen han aldri har fått hjemme, skriver vår journalist i New York. Nyt høsten og la deg også berøre av en vakker historie fra et eldrehjem og av barnetegninger som ble til ekte skulpturer.