Akvarellens mester

Forrige

Neste

 

Av Tekst Åse Enerstvedt Foto Lars Lerin.

Dette er beretningen om møtet med et verk av den svenske kunstneren Lars Lerin, noe som førte til ønsket om å bli bedre kjent både med kunstneren og hans øvrige arbeid.

Akvarellens mester

Museet for Lars Lerins kunst ligger i den tidligere danserestauranten Sandgrund i Karlstad, bygget i 1960 og tegnet av den kjente arkitekten Uno Asplund som også er ansvarlig for Stadsbiblioteket i Stockholm. Karlstad er en vakker by som ligger ved Klaraälven, og Sandgrunds lave, hvite bygning er omgitt av en stor park der trærne speiler seg i vannet. Utstillingen er en reise i skjønnhet. Særlig er det de store akvarellene som skaper forundring og appellerer til publikum. Motivene er hentet fra hele verden og fra alle mulige emner. Dyr og mennesker, dagligdagse gjenstander, boligblokker eller gamle gårdshus, vinterlandskap på Nordkalotten og travle torg eller ørkenlandskap andre steder i verden. Noen bilder er holdt i få og mørke farger, andre i gnistrende, livlige toner.

En vakker soldag i mai sitter jeg overfor Lars Lerin i kafeen i museet. Alle ytterveggene er av glass, og ved kafébordet er det godt utsyn til den vakre parken. Vender en på hodet, har en også oversikt over utstillingssalen der skillevegger av forskjellige størrelser og plasseringen av dem sørger for at en også over kaffekoppen kan nyte Lerins kunst.

Jeg trodde det skulle bli vanskelig å få møte kunstneren. Jeg fikk for meg at han hadde bygget en mur mellom seg og publikum. Men hans egne bøker og museets nettside ledet meg på villspor. Han ville gjerne møte meg, for han har et spesielt forhold til Norge etter å ha bodd 12 år i Lofoten, et sted som har etterlatt mange spor i hans kunst. Han har mange venner i Norge. Det var en glad og vennlig person med et åpent smil som mottok meg i museet.

Som innledning viste jeg ham bildet i boken Det Tysta Köket og fortalte ham hvordan dette bildet har gjort inntrykk på meg. Det forestiller en gammel mann som skyver en spark på vei ut fra vintermørke skygger i et øde snølandskap på vei mot glitrende solskinn og lyse bygninger i det fjerne. Lars Lerin studerte bildet og sa stille:

- Hur kan det här göra så djupt inntryck? Det er min gamle granne på väg til bussen.

- Vet du ikke hvor sterke bildene dine er?

Han ser på meg og smiler.

- Jag målar varje dag. Vad som helst kan vara utgångspunkt för en målning. Egentligen är det ljuset som är mitt motiv, men det är naturligtvis hela mitt liv och mina upplevelser och erfarenheter som där kommer till uttryck. Även om jag inte är medveten om det. Man kommer inte undan sig själv.

Lars Lerins liv har vært langt fra lett. Som homoseksuell har han møtt mange vanskeligheter og sier selv at han alltid har vært på leting etter kjærlighet. Et mangeårig forhold tok slutt og påvirket sterkt hans liv i årene etter. Men han har aldri gitt opp den kunstneriske virksomheten, noe som kanskje har bidratt til å gi ham styrke til å fortsette. I dag er hans liv forandret. Han har siden 2009 vært gift med brasilianske Manoel som administrerer museet og er en behagelig og dyktig kontakt mellom administrasjon og publikum.

Manoel, som også kalles Junior, er fotograf og åpner en utstilling i Stadsbiblioteket i Stockholm i november. Det er rimelig at deres felles interesse for kunsten er en viktig del av deres forståelse for hverandre og for deres kjærlighet.

Jeg har vært så oppslukt av akvarellene og bøkene at jeg er litt beskjemmet da jeg spør ham om han også arbeider med andre metoder og materialer enn akvarell.

- Jo, jag jobbar med grafik också, tresnitt o koppargrafik, men mestadels är det akvarell. Det är ett medium som passar mig, har jag kommit underfund med genom åren. Vatten, pigment. Jag är ju ute efter dagens ljus, altså – jag vill gärna förmedla känslan av närvaro, av temperatur, landskapets atmosfär, årstid – och då är akvarellen för mig det som jag trivs bäst med, som både håller med mig o gör motstånd.

Jeg har merket meg at bildene henger på en helt spesiell, personlig måte. Jeg kaster et blikk ut over salen, og spør:

Mitt spørsmål om hvem som har ansvaret for utstillingsdesign, er også besvart ved Lerins fortelling om en utstilling i Stockholm. To kuratorer hadde gjort så godt de kunne, og siden de ifølge Dag Solhjell er kunstverdenens mektigste personer for tiden, har de nok ikke tvilt på sin egen fortreffelighet inntil kunstneren selv dukket opp. Jeg forsøker å forestille meg hvordan det milde, poetiske ansiktet og den lange, slanke skikkelsen plutselig ble forvandlet til en rasende tiger!

- Två nitiske typer hade gått med tumstock och stelopererat hela den största salen, som en enda lång transportstrecka. Samma format, samma avstånd. Bedrøvligt såg det ut, bilderna hade dött … För att få ena kortväggens mörka historia att stämma, lät jag en liten gul kant reta dysterheten genom överlappning. Detta såg tjafsigt ut, tyckte den sure. Dessutom borde alla bilder ha varit glasade och ramade. Då exploderade jag: Hur fan skulde det se ut om du fått råda, skrek jag, då hade hela jävla utställningen blivit tjafs!

Utstillingen i Sandgrund er i hvert fall ingen «tjafs». Her er alt bestemt ut fra kunstnerens egne idéer om hva bildene skal uttrykke. Store bilder henger alene og dominerende på hver sin vegg, andre vegger er dekket av små, små bilder som lokkerer betrakteren til å bli stående og glemme seg helt bort. Og når du beveger deg bort fra en vegg, står du plutselig overfor vinduet som rekker fra gulv til tak og trekker parken utenfor inn i utstillingssalen. Like vakker vinter som sommer.

Det er bare én konklusjon etter besøket på Sandgrund i Karlstad: Museet er absolutt verd et besøk, og kunstneren og hans verk er en helhet som sammen trekker betrakteren til seg. I hvert fall denne betrakteren.

Lars Lerin (f. 1954)

Regnes som Nordens største akvarellmaler.

Utdannet ved Gerlesborgskolan 1974-1975 og Valands konsthögskola i Göteborg 1980-1984.

Utstillinger i Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Færøyene, Island, Norge, Tyskland, USA. Representert i museer i Sverige og Norge.

Æresdoktor ved Karlstad universitet, en tittel han fikk for sin innsats både som forfatter og billedkunstner.