Landskapsmotiver

Landskapsmotivet var frem til 1800-tallet et motiv langt nede på rangstigen i kunstens motivhierarki. Religiøse - og historiske bilder tronet pyramiden, tett fulgt av portretter, stilleben, folkeskildringer og tilslutt landskapsmaleriet. Med romantikken, og ikke minst nasjonalromantikken som gikk som en farsott over Europa på midten av 1800-tallet, vokste landskapsmotivet frem som en sterk kandidat i land som England, Tyskland og Norden. Landskapsmotivet ble en viktig del av den nasjonale følelsen, og romantikkens søken etter det opprinnelige og naturlige.

Naturligvis har man utallige eksempler på landskapsbilder før 1800-tallet. Men sjelden alene og oftest med figurstaffasje, som for eksempel bakgrunn i Renessansens portretter som det trolske landskapet på hver side av Leonardo da Vincis Mona Lisa. Barokken, rokokkoen og nyklassisismen brukte landskapet som en romantiske setninger for sine utallige dramatiske fortellinger. Men landskapet var ikke bra nok til å stå alene uten en mytologisk historie, allegorisk fortelling eller blodig slag.

Skal man gå tilbake til kunstens vugge Egypt, har man funnet et fåtall landskapsmalerier, og da svært stiliserte. Fra det antikke Hellas kjenner man også til enkelte rene landskapsskildringer med skjeve perspektiver og forenklinger. Da Pompeii ble begravd av vulkanen Vesuvs utbrudd i 79. e.kr., ble flere romerske landskapsmalerier tatt av asken. Arkeologer har klart å gjenskape romantiske naturidylliske utsikter på romernes stuevegger og soverom i dagens utgravde Pompeii. Men disse var laget mest i dekorsammenheng, som falske vinduer.

Middelalderens kunstnere hadde liten interesse for landskapsbilder. De eneste landskapene man syntes om var blomsterstrødde enger, Edens hage og himmelens paradis, og da gjerne flankerte av himmelens hærskarer, fromme helgener eller Jomfru Maria. Først på 1400-tallet oppstod Donauskolen med Albrecht Altdorfer som frontmann. Denne løse gruppen grafikere og malere skapte de første selvstendige landskapsmaleriene i kunsthistorien med utgangspunkt i det sengotiske formspråket. For samtiden var disse bildene en nyhet. Det skulle gå hundre år til ør en gruppe kunstnere i Roma utførte en type landskapsksildringer som har blitt kalt heroisk landskap. Utover 1600-tallet var Nederland utviklingslandet for landskapsmaleriet med marinemalerier, kystbilder og landskap som viste de ulike årstidene. Parallelt økte interessen for detaljerte topografiske skildringer fra land og strand.

Med romantikkens inntog på 1800-tallet ble landskap en stueren genre. Kunstnere pakket ned feltstaffeliene, alpeluene, malevesken og stavret seg rundt i ulendt terreng for å dokumenter moderlandets overveldende natur: Den lille mannen mot den sublime naturen, speidende mot dramatiske fosser, utilgjengelige fjell og dimensjonerte isbreer. Med naturalismen, realismen og det såkalte friluftsmaleriet hadde landskapet erobret de fleste lerretene til kunstnerne mot slutten av 1800-tallet. Man dannet kolonier i "opprinnelige" og uberørte samfunn og søkte den ekte naturen. Man skulle male på stedet, vinden skulle rive i duken og sjøsprøyten stå over malingen. Impresjonistene sverget fult og helt til landskapet og naturens lys og atmosfære. Takket være deres innsats vant landskapsmotivet stadig flere tilhengere. Med ekspresjonistene trengte ikke lenger landskapet på lerret å være tro til det virkelige landskapet: Himmelen kunne gjerne være rød, havet gult og treet blått - om det var dette kunstneren følte i møte med landskapet. Det var kunstneren oppfattelse av landskapet som var selve uttrykket, ikke hva øynene så. Dermed var det fritt frem for landskapets mange uttrykk i løpet av det 19. århundre: Abstraherte, stiliserte eller forenklete landskap, indre landskap, topografiske skildringer, romantiske landskap, landskapsstemninger, surrealistiske landskap, kubistiske landskap osv.