En samtale om tid og stein

Forrige

Neste

Av Thale Fastvold.

KUNST 1-2015: KUNST får innblikk i de kreative prosessene til en av Norges pionerer innen performancekunst.

Det er vinter og isende kaldt og gufsent i gatene. Sneen har ikke lagt seg ennå, men luften er fylt med bittesmå glitrende, frosne dråper som gir gatelyktene glorie, de ser bedugget ned på meg mens jeg skynder meg gjennom Grünerløkkas gater. Jeg har avtalt å møte performancekunstneren Kurt Johannessen på en indisk restaurant hvor jeg håper det er varmt og lunt. Endelig fremme slår en bølge av krydderdufter mot meg, og vi får et bord i et rolig hjørne ved vinduet.

Første gang jeg så en performance med Kurt Johannessen er flere år siden nå, men ikke langt unna rent geografisk, det var på UKS i Lakkegata. Elefanten, hvor han lå med en vifte av tynne tråder strukket ut fra munnen og festet til veggen, der de til sammen dannet et bilde av en elefant. Performancen var poetiskt, mystisk og minimalistisk, men med et visuelt uttrykk som ble sittende igjen som et klart og tydelig bilde på netthinnen. Med oppimot hundre bøker utgitt og en ekstensiv performancepraksis fra 80-tallet og frem til i dag, i tillegg til utstillinger og offentlige kunstprosjekter, sprer hans kunstneriske praksis seg utover flere tiår og i forskjellige retninger. Jeg spør ham hvor et prosjekt begynner, hvor kommer idéene fra?

- Jeg beveger meg i et undersøkende felt. Det ene følger det andre, jeg har for eksempel jobbet mye med fluer og frø i det siste, med små objekter, små gester, små hendelser. Jeg gjorde nylig en performance, Blu 12, hvor jeg hadde en stor visuell avslutning, men så ville jeg se hva som skjedde om jeg tok den bort og heller fortsatte å være i de små gestene gjennom hele performancen, og det ledet til Oransje. Jeg jobber nå frem mot en utstilling på Trafo som åpner i januar, der viser jeg Oransje, en installasjon og en bok. Boken som kommer ut da, heter SER - ER, og den springer ut av Oransje, samtidig som den er en slags konklusjon på mye av det jeg har arbeidet med de siste to årene. Den har en referanse til eldre bøker som ALL (2000) og EVERYTHING (2006).

- Det er store tema å gape over! Er du opptatt av selve temaene eller ordene, eller begge deler?

- Jo, jeg er opptatt av temaene, å gå inn i temaene og se hva som kommer ut av å være der. Det er som om de har vært i mitt arbeid lenge, men gjennom mine seks siste bøker og performanceforedrag har noe blitt tydeligere.

Ja, du holder det du kaller performanceforedrag, jeg var på et på Hovedøya i sommer og lurer på om det var et foredrag, eller var det egentlig en performance?

- De er begge deler, de er performancefordrag rett og slett, men jeg definerer dem som en del av min performancepraksis. Jeg har forskjellige tilnærminger til performance, noen kan være korte, 20-30 minutter, mens andre kan være en time lange, og noen varer 4–5 timer hvor jeg bare er i én posisjon, eller gjør én handling.

- Så du jobber med tiden på ulike måter?

- Ja, og performancene endrer seg sakte, i det siste har jeg henvendt meg mer direkte til publikum enn tidligere.

- Har du en intensjon eller en mening bak kunsten din?

- Jeg tenker mine tanker, og publikum tenker sine tanker. Jeg synes det er en grei arbeidsfordeling. Jeg ønsker at publikum skal få oppleve kunsten min på sin måte, og så opplever jeg den på min måte, publikum eier sine erfaringer, jeg eier mine. Vi opplever jo det samme, i den forstand at vi er i det samme rommet samtidig, men det vil likevel være forskjellig da vi alle bærer forskjellige historier med oss.

- For eksempel performancen Ete - hvor folk spiser bilder av dyr som du har tegnet, har den en politisk bakgrunn eller et budskap?

- Jeg prøver å lokke publikum til å utføre en liten poetisk handling og til å sette pris på det å utføre en slik handling. De måtte betale for tegningen, for så å spise den. Da vil de få kunsten inn i kroppen sin. Kunsten blir en opplevelse, en erfaring, ikke et verdipapir.

Så du tegnet dyr, og de spiste disse dyrene, men det var vegetarmat de spiste, ikke sant?

- Ja, det var en vegetar-tiger da den jo var tegnet. Veldig bra for vegetarianere.

Vi skal bestille, Kurt spør kelneren om å få det sterkeste de har og bestiller sin rett i tindaloostyrke (nummer syv på styrkeskalaen, det betyr ekstra, ekstra, ekstra sterk!). Kelneren spør ham et par ganger om han virkelig vil ha den så sterk, og han får skikkelig kred når han nikker og sier joda, han liker maten ordentlig sterk. Vi kommer tilbake til performancen Ete, og han forteller videre.

- Jeg ville at folk skulle få en annen opplevelse enn om de hadde kjøpt tegningen og hengt den på veggen. De fikk tegningene servert på kjeks med litt annet tilbehør som salat og fersk chili, som passet godt til tiger- og løvetegningene. Dill til haien.

Ja, det er nok en helt annen opplevelse å spise den! Når de spiser tegningen din, så er det en myk vei inn, men likevel, er det ikke noe invaderende ved det at kunsten går fysisk inn i kroppen til publikum?

- Ja, men de måtte ville gjøre det, og da de betalte for tegningen, så ble den jo deres, det var en helt frivillig opplevelse. De kunne også velge å kjøpe en bolle i boden ved siden av. Den smakte sikkert bedre sånn der og da, men som erfaring vil den opplevelsen menge seg med alle de andre bollespiseopplevelsene. Valgte en å heller spise en flodhest, vil nok det være en opplevelse og erfaring som vil eksistere i lang tid.

Trær og grener har vært med i en del av dine performancer, grener kommer ut fra buksebena dine, eller et tre vokser tilsynelatende opp fra magen din. Dette fikk meg til å tenke på Ovids Metamorfoser, og historien om Apollon og Daphne hvor Daphne forvandles til et tre. Er metamorfose, forvandling, et tema som har inspirert deg?

- Jeg har få slike referanser, jeg tenker visuelt, uten noe ønske om referanse til noe som helst. Naturen har alltid vært til stede i mye av min kunst, og naturvitenskap og forskning er også inspirerende. Jeg hørte om Heisenbergs usikkerhetsprinsipp - og bare det at noe innen vitenskapen heter det, at en forsker finner på å kalle noe for et usikkerhetsprinsipp, det synes jeg er vakkert og flott. Kunst og forskning er for meg måter å sanse og oppleve livet på, som kunstner har en litt mer frihet enn vitenskapen, men det betyr ikke at det en finner som kunstner har mindre relevans. Og begge har bruk for kreativitet. Jeg har skrevet en setning i boken EG ER som handler litt om dette, den går slik:

- Eg er fantasien som må til for å finna ut noko om det verkelege.

- Heisenberg skriver om å observere en partikkel for å finne ut av hvor den er og hvor den skal. Hvis du vet veldig mye om hvor den er, så vet du veldig lite om hvor den skal. Og hvis du vet veldig mye om hvor den skal, så vet du veldig lite om hvor den er. Dette har noe å gjøre med hvilke lysbølger en sender mot partikkelen når en observerer den.

Dette er spennende, kan det tolkes som at de som er til stede i nuet er veldig mye i nuet, mens de som lever mer i fremtiden er mindre til stede i nuet, tror du?

- Jo, kanskje det. Nuet er uansett det eneste vi har.

- Hvem er du i universet?

- Jeg er et lite frø som føler og tenker, jeg er i sentrum av min bevegelse, ubetydelig, men samtidig en liten del av alt. Det kommer an på hvilket perspektiv man har.

En annen ting jeg har lagt merke til med ditt kunstnerskap, er stein. Du er ganske opptatt av stein, ikke sant?

- Jeg kommer fra Dale, mellom Voss og Bergen, og der er det mye fjell og stein. Jeg har vokst opp med disse fjellene og steinene. Jeg er fortsatt mye ute i naturen og kjenner at det påvirker meg, og så tar jeg den med inn i prosjektene mine.

Maten kommer og Kurt spiser i vei, uten noen store tegn på at den er for hot, han pusser bare nesen én eneste gang. Kelneren kommer litt bekymret bort med en vannmugge og spør om vi likte maten, men blir beroliget når han ser at det tydeligvis går fint.

- Animisme, eller besjeling, er også et tema du er opptatt av?

- Besjeling - ja, det har jeg jobbet mye med. I tekstene mine snakker og tenker dyr, bamsemumser, bøker, tryllestaver, fjell og steiner … En annen setning jeg har tenkt en del på i det siste, er denne:

- Steinen hadde akkurat sleppt taket i handa hennar og late seg falla mot bakken.

- Jeg liker å vri ting litt, som her, steinen bestemmer handlingen.

- Tror du den kan det, da? Det kommer kanskje an på steinen?

- Kanskje. Alt som er i tiden, endrer seg. Noe endrer seg fort, mens andre ting endrer seg veldig langsomt.

Som du og steinen. Men når du forteller en historie til steinen, er du i en slags sjamanrolle da?

- Jeg ser ikke på meg selv som noen sjaman, for meg kjennes det naturlig å koble steiner, eventyr og troll. De hører jo sammen. Når jeg leser eventyr for steinen, så er det eventyr om troll, og steinen er kanskje rester av troll, så det er logisk å dele eventyret med steinen, når det handler om den. Det er en jobb noen må gjøre.

- Så du er i dialog med steinen?

- Ja.