Kuratorvelde
Av Helene Brodtkorb Illustrasjon Svein Reisang.
KUNST 2-2014: Er kuratorene blitt de nye kunstnerne? Med dagens eksperimentelle kunstutstillinger kan det virke som om kunstneren er redusert til en råvareleverandør for kuratorens mesterverk.
Den nye stjernen på kunsthimmelen.
På samme måte som kunstneren bruker penselstrøk til å lage sine bilder, bruker han andres kunstverk til å fremstille sitt eget verk. Men han er ikke kunstner. Han oppfører seg bare sånn. Slik lød den anerkjente kunstneren Daniel Burens kritikk av kuratoren for utstillingen When Attitudes Become Form. Året var 1969, og kuratoren Harald Szeemann hadde ifølge Buren laget en utstilling av en utstilling, snarere enn en utstilling av kunstverk.
I 2014 fremstår Burens harselering over kuratoren mer relevant enn noensinne. Kuratortypen, tidligere kjent som en nedstøvet museumsarbeider, har i løpet av de siste årene fått fornyet status som kreativt geni. Nettstedet US Weekly kåret kurator som et av de beste kreative yrkene i 2011, og flere har tatt til orde for at kuratoren nå må ses på som en kunstner – en som legger premissene for hva som diskuteres i kunstverdenen, som får oss til å se nye sammenhenger. Det har blitt så hipt å kuratere at virksomheten har spredt seg til alle mulige grener av populærkulturen, fra musikkfestivaler til magasiner og gastronomi. I dag kan man spise sushi kuratert av popstjerner! Og Harald Szeemann? Han studeres av elever på kuratorskoler over hele verden.
Den som peker på noe godt
Men kuratering er mer enn et hipt nyord for å velge. Kunstsosiolog Dag Solhjell er opptatt av å se på kuratoren fra et maktperspektiv. Han har undervist i kunstformidling og kuratorvirksomhet i en årrekke, og har selv kuratert over 150 kunstutstillinger. De aller fleste av dem før kuratorbegrepet ble tatt i bruk. Kuratorens makt ligger i hans rett til å ekskludere kunstnere, sier han. Kuratoren er en portvakt, og det er kanskje nettopp denne makten til å definere hva som gjelder, som virker så besnærende. Og samtidig så provoserende. Som kunstner kan man jobbe så hardt man bare vil, men det hjelper ikke hvis man aldri får mulighet til å stille ut sine arbeider. Enda verre er det om verket kommer i hendene på en kurator hvis intensjoner ikke er forenlige med kunstnerens egne. Det skjer hele tiden.
Solhjell har lite til overs for teorien om kuratoren som kunstner, og presiserer at det går et tydelig skille der. Han liker å minne om følgende edruelige fakta: Alle utstillinger er kuratert. Å være kurator handler om flere funksjonsformer. Man jobber med å skape en best mulig fysisk og intellektuell ramme rundt kunsten. Kuratoren må tenke publikum, mens en kunstner som tenker publikum, er død som kunstner, sier han.
Alt i alt koker kuratorvirksomhet ned til ett ord: Formidling. Kunsthistoriker Nora C. Nerdrum har organisert flere utstillinger, blant annet ved Nasjonalmuseet i Oslo. Hun sammenligner kuratorrollen med rollen til en redaktør. – Kuratoren bruker kreativitet, blant annet gjennom å lage et interessant konsept for utstillingen i sin helhet, men man kan bli skuffet dersom man tror at det utelukkende handler om å få utfolde sine egne kunstneriske ambisjoner, sier hun. Jobben som kurator innebærer ofte flere praktiske oppgaver, som organisering, frakt av kunstverk, forsikring og montering.
En meteor i utstillingsrommet
Det fins imidlertid et toppsjikt av kuratorer som ikke må stå igjen og feie gulvet etter at utstillingen er rigget ned. Vi har kanskje ikke så mange av dem i Norge enda, men tendensen er der. Sveitseren Hans Ulrich Obrist, også kjent som prototypen på selve stjernekuratoren, er kåret til verdens mest innflytelsesrike mann. Han er kjent for å jobbe tett med kunstnere, og for å ha startet trenden med å lage utstillinger på alternative visningssteder, sitt eget kjøkken blant annet.
Obrist har inspirert en generasjon frilanskuratorer som jobber for å sprenge grensene for hvordan en kunstutstilling kan være. I løpet av de siste tjue årene har de mange internasjonale biennalene og kunstmessene blomstret. Her har det åpnet seg en arena for den uavhengige kuratoren. Og det blir sett på som en stor begivenhet når kuratoren annonseres, som om det skulle være viktigere enn de enkelte kunstverkene. Og kanskje er det blitt nettopp det. Kuratoren for forrige dOCUMENTA skal eksempelvis ha jobbet for å inkludere en meteor i utstillingen, og på siste Veneziabiennale var det utstrakt bruk av ikke-kunst, som etnografiske objekter og brev, blant kunstverkene. Da kan man spørre seg hvem som egentlig er kunstner. Kuratorene har dessuten en tendens til å vanskeliggjøre kunsten med sin hang til avansert teori. Til den nyopprettede triennalen Bergen Assembly i 2013 presenterte kuratorene alle kunstverkene i dialog med en gammel science fiction-roman de færreste har hørt om. Slike kryptiske kuratoriske grep er slett ikke uvanlige. På arenaen for samtidskunst er det vel snarere blitt regelen enn unntaket. Samtidskunsten er tross alt ikke kjent for å holde avstand til det teoretiske og utilgjengelige.
Optimalt sett er kuratoren en formidler, så når bikker det over til å bli et estetisk overgrep fra kuratorens side? Nora C. Nerdrum mener at det å jobbe som kurator handler om balansen mellom å produsere mening og gi rom for mening. - Man skal være forsiktig med å plassere kunstverk i kategorier der de blir overkjørt, eller ikke kommer til sin rett, sier hun. Med kuratorens makt er det selvsagt en fare for at kunstneren lar seg overkjøre så lenge han får muligheten til å stille ut sitt arbeid. - En sterk kurator vil kunne overkjøre en sterk kunstner, men det kan også være omvendt, sier Dag Solhjell, som påpeker at kunstnere og kuratorer har det med å finne hverandre på samme nivå. Optimalt sett er det snakk om et fruktbart samarbeid mellom to aktører som utfyller hverandre.
Kuratorens usynlige hånd. Når man jobber med historisk kunst, er forholdet mellom kunstner og kurator naturligvis av en ganske annen karakter. Man forholder seg til en allerede eksisterende kunsthistorie. De fleste som besøker et kunstmuseum, tenker ikke kurator, de tenker enkeltverk. Men selv i hvitmalte utstillingsrom der abstrakte malerier henger med god avstand fra hverandre uten noen særlig bruk av forklarende tekst fra kuratorens side, er det alltid snakk om historiefortelling. Et ikonisk kunstverk vil eksempelvis ofte ha en vegg, eller et helt rom, for seg selv. På den måten gjenkjenner den besøkende verket som et mesterverk. Dette er kuratorens usynlige hånd. Kuratoren bestemmer ikke bare hva vi ser, men hvordan vi ser det.
Her i Norge har vi lenge vært konservative når det kommer til presentasjon av kunstverk, sier Nora C. Nerdrum. Forestillingen om det autonome verket har vært rådende i kunstverdenen helt fra midten av forrige århundre. Da fikk den såkalte hvite kuben, med hvitmalte vegger, jevnt overlys og lite eller ingen bruk av forklarende tekst, gjennomslag som optimalt visningsrom for kunst. Om ikke veggene i Nasjonalmuseet har vært hvite, har det vært bred konsensus om at kunstverkene skal presenteres i relativt nøytrale omgivelser, med sparsom bruk av tekst og utstillingsdesign. Men selv Nasjonalmuseet begynner å ta innover seg det faktum at kunstutstillinger inngår i en ny opplevelsesøkonomi. I dag stilles det krav til at utstillingene skal kommunisere med et bredt publikum. I de store museene i Vesten har det lenge vært snakk om et fenomen kalt blockbuster-utstillinger. Disse utstillingene er store, kommersielle produksjoner, med fokus på design og kommunikasjon. Og de genererer penger. Jubileumsutstillingen for Edvard Munch, Munch 150, er et godt eksempel på at vi beveger oss i lignende retning her hjemme. Rommene i Munch-utstillingen var malt i Munchs psykologiske fargepalett. Rød for begjær, grønn for sjalusi, blå for melankoli. Foran maleriet Inger på stranden (1889) kunne publikum sitte på runde puter lik steinene Inger sitter på i maleriet. Mon tro hva Daniel Buren hadde ment om denne utstillingen. En utstilling av en utstilling, eller en utstilling av kunstverk?
Er kuratoren en kunstner eller en kunstformidler? Det koker vel ned til spørsmålet om hvor kunstverket slutter og omgivelsene begynner. Et spørsmål som vanskelig har latt seg besvare etter 1917, da kunstneren Marcel Duchamp fikk idéen om å plassere et pissoar i utstillingsrommet og kalle det kunst. Etter dette har kunsten kunnet være nesten hva som helst. I så fall er det vel fritt frem for alle å være kunstnere, inkludert kuratoren.