Spaning i kunstverdenen
Av Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan.
KUNST 5-2012: Kunsttyverier er big business. Målet er enten å kreve løsepenger eller å bruke kunsten som valuta i kriminell virksomhet. Kunstdetektiven Dick Ellis forteller til KUNST om sine viktigste saker. Han var også mannen som fant igjen Skrik.
LONDON (KUNST): De ser så yndige og veloppdragne ut, tenker jeg der jeg kaster et raskt blikk på de unge, kvinnelige studentene som har kommet sammen for å drikke ettermiddagste i den elegante restauranten The Wallace Collection i det sentrale London. Midt imot meg sitter den engelske kunstdetektiven Dick Ellis, og de personene han snakker om, er verken yndige eller veloppdragne. De gjennomførte i 2008 tyveriet av to Picasso-malerier; Tete de Cheval og Verre et Pichet, utlånt fra Sprengelmuseet i Hannover til en utstilling i Pffäffikon i Sveits. Dick Ellis fikk i oppdrag å finne igjen maleriene. I oktober 2011 fant han dem. I Beograd.
- Balkan er blitt et hot spot. Mye stjålet kunst dukker opp der. Det var serbere som utførte tyveriet. De planla det på Spacebar, en kafé utenfor Zürich og et tilholdssted for kriminelle serbere. Kort tid etterpå ble det plassert en bilbombe utenfor kafeen, og den ble stengt. Men serberne har funnet seg andre steder å møtes.
En levende legende
Dick Ellis har allerede blitt en legende. Han var den som dro i gang Scotland Yards kunst og antikvitetsenhet i 1989, og før det hadde han tilbrakt 20 år med å jakte på kunsttyver og forfalskere for politiet i Hampstead, rikmannsstrøket nord i London. Yard-enheten ble utrolig effektiv, og Ellis utredet en rekke berømte saker som fikk oppmerksomhet over hele verden. Han lyktes i å få Edvard Munchs Skrik tilbake til Nasjonalgalleriet i Oslo, satte en stopper for utsmugling av antikke gjenstander fra Egypt og flere forfalskningshistorier. I 1999 forlot Ellis Scotland Yard. Han opererer nå som privat kunstdetektiv. – Det er ikke bare samlere, gallerister, museer og forsikringsselskaper som benytter tjenestene mine. Jeg leder et selskap som heter Art Management, og vi har også teknisk analyse her i huset. Det hender ofte at politiet gir oss oppdrag, siden de selv ikke innehar den tekniske ekspertisen.
Det er et besynderlig persongalleri Ellis løfter frem i løpet av samtalen vår. Serbiske gangstere, korrumperte arkeologer, terrorister, våpenhandlere og gallerister, som under sin fine fasade forfalsker provenienser og kjøper og selger stjålet kunst.
- Man kan generelt dele stjålet kunst i to kategorier: Verk av mindre kjente kunstnere og mindre kjente gjenstander; de er forholdsvis lette å selge. De virkelige skattene av for eksempel Picasso og Vermeer stjeles av andre årsaker; for å kreve løsepenger. Eller de brukes som en slags valuta eller garantibrikker. Etter 9 / 11 er det blitt vanskeligere å overføre penger. Å flytte millioner av dollar, euro eller pund i kontanter over grensene er enormt risikabelt. Derimot er det enkelt å rulle sammen et maleri. Det kan siden brukes som valuta i handel med narkotika eller våpen. De to Picasso-maleriene jeg tilbakeførte i oktober, hadde vært brukt til å kjøpe narkotika fra Syd-Amerika.
Han stopper opp.
- Og der har politiet ikke tatt poenget, sier Ellis. –Tyveri av kunst har lav prioritet, i hvert fall her i landet. Enheten jeg ledet på Scotland Yard, er blitt trappet ned. Man har fokus på terrorisme, narkotikahandel og menneskesmugling. Det de ikke ser, er at stjålen kunst brukes til å finansiere kriminell virksomhet.
En av sakene Ellis jobbet med, var Edvard Munchs Skrik.
- Det ble stjålet fra museet i Oslo i februar 1994. Samme dag som OL åpnet på Lillehammer. Tyveriet var godt forberedt, og tyvene hadde besøkt museet flere ganger. Jeg visste instinktivt at intensjonen var å kreve løsepenger, siden maleriet var så kjent. Jeg visste også at den norske regjeringen i likhet med andre regjeringer ikke hadde til hensikt å betale løsepenger. Så tyvene ville altså etter negativt svar fra regjeringen måtte se seg om etter andre muligheter.
De hadde en plan B
- Den gikk ut på å skaffe en kriminell kontakt i London. De norske tyvene hadde truffet ham i et norsk fengsel da de satt inne for narkotikasmugling. Vi la en plan for å introdusere en under cover-detektiv i et scenario som skulle overbevise tyvene om at de skulle få sine løsepenger. Jeg hadde jobbet med Getty Museum tidligere og hadde bra kontakter der. Ideen var at Getty storsinnet skulle betale løsesummen og siden donere maleriet til den norske regjeringen i gjengjeld for senere å få Skrik på langtidsleie i sitt museum. Vi utpekte en detektiv til å jobbe som ansatt på Getty Museum. Og vi laget en falsk cv for ham og fikk det til å se ut som han hadde jobbet der i fem år. Så hvis anledningen dukket opp, var vi klare for å sette i gang.
Anledningen kom da den norske regjeringen sa nei til å betale løsepenger.
- Tyvene fikk sin londonkontakt til å kontakte det norske politiet. Han sa at han hadde informasjon som kunne hjelpe dem til å få maleriet tilbake, men at de måtte betale for informasjonen. Det norske politiet kontaktet oss. Sjefen kom over, og vi sa stol på oss. Vi arrangerte et møte på Park Lane Hotel, hvor han fikk treffe londonkontakten og hans advokat. Vi avlyttet suiten og satt i naborommet. Deretter skygget vi dem. De fikk 5000 pund i håndpenger, og det ble skrevet kontrakt om at mer penger skulle overleveres hvis maleriet ble tilbakeført. Da introduserte vi vår under cover-agent. Og så gikk alt veldig fort. Møtet mellom tyvene og vår under cover-agent skulle finne sted i Sverige, men møtestedet ble i siste liten endret til Norge, der tyvene ironisk nok hadde valgt et hotell hvor det pågikk en politikonferanse. Jeg dukket opp med en halv million pund i kontanter. Tyvene var fornøyde og ville gå videre, og da de dukket opp med maleriet, ble de arrestert. Og etterpå ble det rettssak.
Det hele viste også vanskelighetene med å tro på bevis som er fremkommet ved hjelp av under cover-operasjoner. Tyvene ble satt fri fordi under cover-agenten hadde kommet inn i Norge illegalt, på falskt pass. Men tyvene fikk ikke lang tid i frihet. En av dem døde av en overdose, en annen ble skutt og drept. Saken fikk enorm oppmerksomhet. Ellis er ellers ikke glad for dagspressens skriverier om kunsttyverier.
- Det henger sammen med at avisene skriver om verdien på kunsten, helst hausser man prisen opp så mye som mulig. Da vet tyvene hva de skal kreve i løsepenger. Når kunsten brukes som valuta i kriminelle saker, settes summen til mellom 3 og 10 % av den egentlige markedsverdien.
Jeg spør Ellis om hvordan han finner spor etter stjålne kunstverk?
- Jeg lytter til kontakter; i kunsthandelen, underverdenen og innen politiet. Hvis du tar for eksempel Picasso-maleriene, så ble jeg instruert av forsikringsselskapet. Samtalen med sveitsisk politi indikerte at det fantes en serbisk kobling. Jeg reiste til Serbia og begynte å snakke med folk. Jeg bygget opp tillit. Jeg arbeider ikke under cover. Jeg er kjent for det. Jeg forteller hvem jeg er og hva jeg har oppnådd. Min gjennomsiktighet er min eneste beskyttelse. Hvis jeg ikke holder det jeg lover, forsvinner kontaktene og dermed sporet. Gjennom samtaler lyktes jeg skritt for skritt å finne frem til maleriene.
Kunsttyverier finansierer terror
Det er mange stjålne kunstverk i Serbia for tiden.
- Det serbiske politiet ser mellom fingrene på stjålet kunst. Og mye annet. Det er faktisk slik at Serbia og Montenegro i mange år har holdt seg oppe økonomisk på kriminalitet. Det er faktisk en livsstil.
- Men det er galt å snakke om serbiske kunstligaer,
sier Ellis. - Tyvene er veldig transparente. De beveger seg over hele Europa og kobler seg sammen i løse forbindelser for å utføre et tyveri, for så raskt å spre seg igjen. Det er vanskelig for politiet, som ikke kan bevege seg fritt over grensene på grunn av alt byråkratiet, å holde rede på dem. Det negative for tyvene er at det er lett å få serberne til å gi informasjon om hverandre hvis de blir arrestert, og det er vanskelig for de andre å avdekke hvem som står bak lekkasjene.
Da var IRA betydelig hardere sammensveiset.
- De arbeidet i små, uavhengige celler som var umulige å infiltrere. Kunsttyverier utgjorde en betydelig del av IRAs virksomhet. Blant tyvene var Rose Dugdale. Hun var engelsk debutant, kom fra en meget rik familie og ble radikal på Universitetet i Oxford. Hun hadde en kjæreste i IRA. Sammen utførte de i 1974 ett av de største tyveriene i dette landet da de tok seg inn på Russborough House, bandt Sir Alfred Breit og hans kone, mishandlet dem og så forsvant med 19 malerier av mestere som Vermeer, Goya og Rubens.
Hensikten var politisk:
- Rose og kjæresten krevde at den britiske regjeringen skulle slippe fri et antall IRA-fanger. De ble i stedet arrestert, og maleriene ble ført tilbake. 12 år senere ble maleriene igjen stjålet, av Marin Cahaill, som ble kalt The General. Han var ikke politisk, bare en vanlig skurk. Han ville vise at han klarte det som IRA ikke klarte. Dette førte til at han ble drept av IRA. I 1990 gjennomførte IRA et tyveri av flere malerier fra Dunseighny Castle. Vi lyktes i å få de fleste maleriene tilbake ved å sette opp en felle. En IRA-mann begynte å forhandle med en våpenhandler som egentlig var en av våre detektiver.
IRA brukte en stor del av den stjålne kunsten til å kjøpe våpen.
- De smuglet kunsten ut via Belgia. Der var det få kontroller, og det var også enkelt å kjøpe våpen i Belgia. Ellers fikk de mye våpen gratis av Gadaffi.
Det er bare 15 % av all den stjålne kunsten som kommer tilbake til sine eiere. Spørsmålet er hvor mye stjålet kunst som fortsatt befinner seg under IRAs kontroll. Eller de betydelig mer militante fraksjonene, som The Real IRA?
- Ja, dette er ett av flere dilemmaer. IRA respekterer ordningen og våpenhvilen og vil ikke tilbake til det gamle. Men så fins de militante fraksjonene, og det er de som forhindrer at den stjålne kunsten leveres tilbake. Men jeg tror det vil skje. Dessverre ikke i den tilstand de var i.
Og så sier Ellis noe som får meg til å rette meg opp. Vermeermaleriet fra Isabelle Stewart Gardner-tyveriet er nylig blitt sett i Dublin. Tyveriet fra Isabelle Stewart Gardner Museum i Boston ble utført i 1990 og regnes for det største og mest risikable i moderne tid. Å oppspore disse bildene ses på som å finne The Holy Grail av så vel politi som privatkunstdetektiver. Tyvene var utkledde som politi. De lyktes på denne måten å overmanne sikkerhetsvaktene og stjal 13 mesterverk av blant annet Vermeer og Rembrandt.
- Det har lenge vært min mening at IRA faktisk ubevisst ble innlemmet i denne historien. At de stjålne maleriene liksom ble kastet i fanget på dem. De som stjal maleriene, var irske sympatisører, gangstere i The Boston Mob. De var dypt sentimentale når det gjaldt fedrelandet, og de samlet inn penger til IRA i USA. Jeg tror at IRA ikke bare har Vermeer-maleriet, men også resten av de stjålne maleriene i sin varetekt.
Illegale utgravninger i Egypt
En av de mer merkelige figurene Ellis satte en stopper for, var Jonathan Tokeley-Parry. Man regner med at han på 1990-tallet smuglet over 3000 antikke gjenstander ut av Egypt, som han siden solgte videre i London og New York.
- Tokeley-Parry var ingen vanlig smugler. Han studerte filosofi i Cambridge og bega seg deretter til London, hvor han startet en karriere som konservator for gjenstander fra antikken.
Han fikk raskt ord på seg for å være den beste konservatoren i London, men så reiste han til Egypt og begynte med smugling.
- Han ikke bare kjøpte av plyndrere. Han foretok også illegale utgravninger selv. Så ble han kjent med assisterende sjef for utgravningene ved Saqqara. Da tok smuglingen virkelig av. Eksport av antikke gjenstander er forbudt i Egypt, men Tokeley-Parry fant sin egen metode. Han omgjorde gjenstandene til suvenirer, ved å dekke dem med et lag smeltet plast, for deretter å male dem i grelle farger. Så da han ble stoppet i tollen med en skulptur av faraoen, tenkte tolleren turistjuks og mistenkte ikke at det fantes en ekte faraoskulptur inni.
Ellis begynte å høre rykter om Tokeley-Parry i 1994.
- Jeg innledet en stor etterforskning og gjennomførte deretter razziaer både i hjemmet hans og i atelieret. Der var det så mange gjenstander at han ikke hadde rukket å ta bort kamuflasjen på mer enn halvparten.
Men det handlet også om å sette en stopper for kilden, altså i Egypt.
- Den assisterende sjefen ved Saqqara var direkte underlagt Egypts profilerte sjefsarkeolog, dr. Zahi Hawass. Men da jeg reiste til Egypt, møtte jeg en vegg – av korrupsjon. Da reiste jeg hjem til London og fikk via ambassaden direkte tilgang til president Mubarak. Først da hendte det noe. Assistentsjefen ble arrestert og dømt til fengsel. Tokeley-Parry fikk seks års fengsel. Jeg informerte også FBI, noe som førte til at Fred Schultz, en av New Yorks ledende kunsthandlere, ble dømt til fengsel i 33 måneder.
Alle som har møtt Tokeley-Parry snakker om hans utrolige arroganse. Han var fra lavere middelklasse, men skapte seg et image av gammel, engelsk overklasse.
- Det merkelige er at han aldri selv innså at han hadde gjort noe galt. Slik han så det, reddet han alle de smuglede gjenstandene. En av gjenstandene han reddet var et fantastisk steinhode av faraoen Amenhotep III. Det var allerede solgt videre. Jeg lyktes i å oppspore det først etter at jeg hadde forlatt Scotland Yard, og i 2008 ble det gitt tilbake til Egypt.
Ellis har løst mange forfalskningssaker i løpet av sin karriere.
- På begynnelsen av 2000-tallet dukket det opp en bølge av forfalsket russisk kunst. Det var da prisene på russisk 1700- og 1800-talls kunst steg til himmels. Folk ville ha virkelig skatter, og tilbudet var begrenset. Dermed begynte forfalskninger å dukke opp, og i de flest tilfellene foregikk det ved at skurkene tok skandinaviske malerier, fjernet signaturer og detaljer, la så til nye, slik at maleriene ble russiske. Da det var som verst, oppdaget jeg at to tredjedeler av markedet var forfalsket.
Og så har vi det merkelige tilfellet med kunstneren som ikke fantes, Pietro Psaier.
- Ingen innen kunstverdenen hadde hørt om Pietro Psaier da de første verkene dukket opp på 1990-tallet. Han hadde, ble det sagt, vært venn av Andy Warhol og hadde til og med utført verk sammen med Warhol. Da det etter hvert begynte å stilles litt for mange spørsmål, ble det hevdet at han hadde dødd i tsunamien i 2004. Historien er full av hull. Maleriene er utført av en herre ved navn John Fairchild, som jeg først oppdaget i forbindelse med en forfalskningshistorie på slutten av 1980-tallet. Og som jeg så plasserte bak lås og slå. Nå er han som sagt i gang igjen, og jeg har fått oppdraget med å få ham arrestert, domfelt og avkrevd erstatning.