The Beat goes on

Av Tommy Olsson.

KUNST 2-2015: Politisk kunst før og etter katastrofen

Når vi sier «politisk kunst», høyt i et rom med mange mennesker, tenker de aller fleste tilbake til en tid av bokollektiv og silketrykkproduksjon. En på alle måter radikal tid, der nær sagt alt i et frem til da konformt samfunn blir ettertrykkelig og seriøst utfordret. Og de som ikke er gamle nok til å huske den tiden, gjesper og vrir seg ukomfortabelt i stolene. Fordi det å snakke om politisk kunst er og blir mindre sexy enn å snakke om KKK; Karriere, Konkurranse og Kapitalisme. Dessuten er det i den kollektive bevisstheten, det vil si et rom med mange mennesker, dønn umulig å lure seg unna konsensus: tanken om at alle billedkunstnere diskuterer politiske spørsmål fra et ofte udefinert ståsted til venstre for Rødt. Dels fordi det stadig blir bekreftet, men fremfor alt fordi en billedkunstner med et politisk ståsted til høyre for Rødt heller sjelden har noen interesse i å diskutere disse tingene i det hele tatt og heller griper fatt i realitetene; billedkunstnere har sjelden nok penger til å holde det gående med hodet over vannflaten. Men, det er som med alle andre sånne historier, en ekstremt forenklet versjon; vi vet godt at all kunst er politisk, og at den politikken aller helst befinner seg i opposisjon der den sklir avgårde gjennom 1900-tallet i en zig-zag-bevegelse fra venstre til høyre. Langt til venstre, og noen ganger så langt ut i høyremargen at den nesten helt detter av det politiske kartet. Futuristene i Moskva sto solid i revolusjonens tjeneste da bolsjevikene overtok makten. Futuristene i Milano sluttet opp om Mussolini. Den egentlige agendaen var jo den samme for begge, men vi er fortsatt innenfor dette spektret - selv om det godt skal la seg gjøre å finne en uttalt fascistisk samtidskunstner. Nei, Dan Park teller ikke - der finnes det grunn til å mistenke at den egentlige skyteskiven er konsensus per se. De som ikke har fulgt med i timen, pleier også å namedroppe Lars Vilks, men der er det i første rekke kunstoffentlighetens manglende evner og ryggrad som utfordres. Men, når alt dette er sagt; kunst er aldri bare politikk heller - på et punkt opphører kunsten og bikker over i propaganda. Ikke noe galt i det, men det er greit å holde definisjonene i orden her.

Fordi, tross alt; vi forstår fortsatt politikk etter en høyre-venstreskala, og de aller fleste billedkunstnere befinner seg som nevnt de facto til venstre for skillelinjen. Noen ganger finner du dem i demonstrasjonstog i solidaritet med utsatte grupper, og noen ganger kan det se ut til at Israel-Palestina-konflikten er redusert til noe på linje med en fotballkamp, drevet fremover på like deler indignasjon og moralsk overbevisning. En håndfull samtidskunstnere befinner seg ideologisk til høyre (noen vil til og med ta Israels parti i diskusjoner om nevnte konflikt), men så å si aldri til høyre for Høyre - en billedkunstner som stemmer Frp likner jo ikke så rent lite på en psykiater som lar en suicidal pasient med nervesammenbrudd passe på apoteket mens han går et ærend – og hvis det skjer, er vedkommende i så fall så langt ute at vi toucher borti den der gråsonen mellom ultraliberalisme og fullstendig anarki. Og da er vi jo på en måte tilbake på scratch igjen. Ikke ta noe for gitt når det gjelder billedkunstnere - ideologier er å anse som et materiale på linje med steingodsleire og akrylmaling; og det som blir sagt er aldri nødvendigvis noe som skal tas bokstavelig.

Når jeg skriver dette, er jeg nettopp blitt invitert til å sitte i et panel for å diskutere de noe spesielle omstendighetene rundt kunstformidlingen i Stavanger, der det som kjent har oppstått en form for lokal betennelse i etterkant av salget av Barbara Hepworths Figure of Landscape for å finansiere driften av kunsthallen. Det er den siste debattkvelden i en serie på tre under tittelen Stavanger is the new Detroit. La oss pirke litt i dette et øyeblikk. Stavanger er selvsagt ikke Detroit. Detroit har potensial. Jeg vil heller si det neppe finnes to byer som ligger lenger fra hverandre for øyeblikket. Detroit er, kan vi lett forestille oss, en modell for hvordan fremtiden vil se ut for større deler av vestverden, og det fremste eksemplet på hvordan en storby fungerer under genuint postkapitalistiske omstendigheter. Stavanger har en lang vei å gå før et slikt sammenbrudd en gang kan tenkes. Stavanger står heller fast i en allerede forlengst utdatert ultrakapitalisme som har gått i fullstendig overdrive, og ligger sånn sett flere tiår etter Detroit. Spør en samtidskunstner som vet hva denne jobben faktisk går ut på, hvor det er mest interessant å befinne seg akkurat nå; Stavanger eller Detroit? Der en evolusjonær u-sving har ført til et konsumpsjonssamfunn som er blitt så dekadent at byen må selge sin offentlige kunst for småpenger, siden ingen bryr seg om den - eller der fremtiden allerede har skjedd og kontinuerlig blir redefinert i et pågående Nå? Nettopp. Jeg tenkte også det. Helt uavhengig av det faktum at jeg ville valgt Detroit under nesten hvilke omstendigheter som helst, muligens med unntak av en zombie-invasjon.

Spør du meg, er revolusjonen en naturlig del av evolusjonen - det hører man jo på rimet - og like naturlig synker den inn i historien som et passert stadium, gitt nok tid. Den aktivistiske kunsten fra Vietnamkrigens dager, sammen med den oppgraderte forståelsen for en uttalt politisk kunst i 1990-tallets andre halvdel og en stadig skarpere samtidskritikk i senere tid, henger ikke bare kronologisk sammen i en serie av årsak og virkning, men er å regne som en permanent tilstand. Samme med den katastrofe jeg nevner i overskriften (og som sikkert noen begynner lure på hva egentlig er). Kunsten trenger ikke å gå i aktivistisk modus for å understreke sin politikk - selv om den noen ganger også gjør det. Politikken, på den andre siden, ville ærlig talt ikke vært mye å feste seg ved uten de kunstneriske strategier den tar i bruk; ikonifiseringen av partiledere, hysteriet som bygger seg opp under stortingsvalget, narrativet som utvikles i samarbeid med media (skandaler, skilsmisser, etc). Fra mitt enkle ståsted som formidler av samtidskunst som kritiker, skribent, kurator og billedkunster, er valgresultatet bestandig en døv historie uansett, fordi jeg har til gode å se en kulturminister i min livstid som har den minste anelse om hva den samtidige, eller for den saks skyld (det begynner tross alt å bli sent): den historiske, billedkunsten egentlig har som agenda, eller hvordan billedkunstnere født etter 1857 tenker og arbeider. Ikke minst hva prisen for en slik aktivitet faktisk er på et personlig plan. Skal det spille noen rolle? Nei, livet er kort og vi har en jobb å gjøre - i en tid når ideologier legger seg ned for å dø som de fiksjoner de bestandig var, er det ikke så mye å holde fast ved med mindre man blir religiøs. Og akkurat det ser ærlig talt ut til å være en dårlig idé her og nå.