Kunstens rolle som mote-muse




















Av Frøydis Benestad Hågvar.
KUNST 5-2012: Klesdesignere har alltid hentet inspirasjon fra kunstverdenen. Av og til er samarbeidet faktisk så tett at det er vanskelig å skille de to fagområdene.
Mote beveger seg på den smale eggen mellom forbruk og kunst. Mange klesdesignere samarbeider med kunstnere eller betrakter seg selv som kunstnere. Dette er særlig gjeldene innen haute couture, den høye skredderkunsten, som oppstod på 1800-tallet. Der vises teatralske, og til tider ubrukelige, kunst-klesverk frem via spektakulære show og kreative motefotografier. I tillegg til at haute couture lar seg inspirere av kunst, ser den ut til å ha blitt en kunstform i seg selv. En kunstform som ikke lenger handler om bruksmote, men heller om å skape nye oppfatninger av menneskekroppen via klær.
Louis Vuitton
Vi begynner med å ta et langt steg tilbake til 1854-året da Louis Vuitton, et av verdens mest innflytelsesrike motehus, ble grunnlagt. Det Paris-baserte merket skilte seg raskt ut i mengden. Ikke bare på grunn av klærne, men like mye på grunn av arbeidsmetodene. Helt fra starten av arbeidet de nemlig tett med kunstverdenen, ved å hente inspirasjon fra dekoratører, malere og fotografer. Vuitton var motehuset som alltid var på utkikk etter nye former å uttrykke seg på, som alltid så mot kunstverdenen for å komme videre. Og nå, 160 år senere, når de stadig nye høyder. Da Marc Jacobs ble Vuittons sjefsdesigner i 1997, ble linken til kunst sterkere enn noen gang. Jacobs elsker moderne kunst og har invitert flere av verdens mest renommerte kunstnere til samarbeid. I 2001 skapte han blant annet en graffiti-kolleksjon med kunstneren Stephen Sprouse (1953-2004). Den var svært populær og ble kopiert av klesdesignere verden over. I 2003 innledet Jacobs et samarbeid med den japanske kunstneren Takashi Murakami (1963). Hennes barnlige og fargesprakende monogram-lek ble så populær at samarbeidet fortsatt pågår. Akkurat nå, sommeren 2012, jobber Vuitton intenst med den japanske avantgarde-kunstneren og maleren Yayoi Kusama (1929). Hennes forkjærlighet for psykedeliske farger og prikker setter et klart preg på motehusets kommende kolleksjon.
Vuittons kunstneriske image omfavner imidlertid mer enn bare kles- og produktdesign. Det har utviklet seg til å bli et helhetlig konsept: Butikkenes utstillinger, utsmykninger og installasjoner er alle skapt av store kunstnere. Selv Vuittons butikk-interiør er designet av etterspurte arkitekter, og reklamebildene tas kun av kunstneriske fotografer, som for eksempel Annie Leibovitz.
Lydfilm og mote
Da lydfilmen kom i 1929, begynte man å utvikle egne filmkostymer som en del av filmens fortellerkunst. Dette var en revolusjonerende utvikling. Kostymene gjorde skuespillerne til en tydelig del av et samlet interiør-, kles- og kroppsspråkbilde, der elementene var perfekt tilpasset hverandre. Klærne fremhevet karakteren og ble en viktig del av tolkningsbildet. Filmen viste imidlertid ikke bare moten, men skapte den også. Elsa Schiaparelli (1890-1973) var en av de første klesdesignerne som brukte filmen til å vise moter for de store massene. Dagens filmkostymer er morgendagens mote, fastslo hun. For Schiaparelli var mote udiskutabelt kunst og nært knyttet til særlig maleriets utvikling. Hun var særlig opptatt av surrealismen og samarbeidet tett med maleren Salvodor Dalí (1904–1989). Han tegnet både moteillustrasjonene og stoffene hennes, samt hjalp henne å omsette sine egne kunstverk til stoffer og garn. Schiaparellis kreasjoner var svært unike og nyskapende. Mest kjent er hun for den Dalí-inspirerte skuffekjolen, samt hatten som ser ut som en opp-ned-pumps. Hennes hovedmål som designer var først og fremst overraskelseseffekten, noe som var et gjennomgående mål for datidens avantgarde-kunstnere.
Det var imidlertid flere moteskapere som kastet seg på filmtrenden. Gilbert Adrian (1903-1959) og Travis Banton (1894-1958) spesialiserte seg på å lage kostymer til berømte Hollywoodfilmer, og Adrians kreasjoner ble senere omarbeidet til vanlige bruksklær. Filmens virkning på markedet ble med andre ord utnyttet til fulle. Også skuespillerne selv ble talerør for moten. Katherine Hepburn hadde mye av æren for at androgyn mote ble populær. Også formspråket innen interiør- og bildesign gikk hånd i hånd med klesmotens silhuetter.
Jackson Pollock
Rett etter andre verdenskrig, på 1950-tallet, slo Jackson Pollock (1912-1956) igjennom for alvor. Pollock var en amerikansk maler og en sentral figur innen abstrakt ekspresjonisme. Han dryppet maling på store, liggende lerreter, såkalt action-painting, noe som var banebrytende på denne tiden. Første gang han påvirket moteindustrien helt konkret, var da maleriene hans ble brukt som bakgrunn i en moteserie i Vogue i 1951. Senere har hans kjente dryppeteknikk blitt reprodusert på tekstiler og klær, blant annet hos klesdesignerne Ann Demeulenmeester, Dries van Noten, Dolce & Gabbana og Dior Homme.
Pop art, Op art og futurisme
På 1950- og 1960-tallet blomstret kunstbevegelsene Pop art og Op art. Det enestående verkets aura måtte vike plassen for en ny oppfatning av både kunsten og kunstnerens oppgave i industrisamfunnet. Dette gjaldt også teknikker og tematisk innhold. Andy Warhol (1928-1987) var en av mange Pop art-kunstnere som ville oppheve skillet mellom høy- og lavkultur ved å føre den opphøyde kunsten nærmere hverdagslivet. Kjedebutikkene kastet seg straks ut i denne trenden. Serieproduksjonen økte, og de etterlignet Op artens dramatiske, optiske linjeeffekter på klærne sine. Yves Saint Laurent sydde klær inspirert av Warhols og Lichtensteins bilder, noe som skapte stor oppsikt. I en berømt kolleksjon fra 1965 presenterte han rette jerseykjoler, hvor stoffene var satt slik sammen at de lignet Mondrians bilder. Ifølge Laurent tilpasset disse strenge geometriske formene seg kvinnekroppen på en perfekt måte. Dette ga folk en ny forståelse av hva modernitet egentlig var, og at den var viktigere enn skjønnhet i tradisjonell forstand. Laurent har gjennom årene produsert flere andre kjoler direkte inspirert av de store kunstnernes malerier.
Også filmen og litteraturens nye tema, science fiction, inspirerte mange moteskapere. De begynte å hente elementer fra verdensrommet og fra den teknifiserte verden. Den spanske designeren Paco Rabanne (1934) var en av disse, og han lagde kjoler av plast og metall. Kjolene slo aldri helt igjennom på 1960-tallet. Nå er de imidlertid opphøyet til utstilte museumsgjenstander.
Lever haute couture ennå?
På grunn av finanskrise og kjedebutikkenes kopier av designklær stupte etterspørselen av haute couture sine dyre, håndsydde plagg på 1980-tallet. Parallelt mistet den mye av sin innflytelse på ready-to-wear-industrien. Men selv om markedet ble dårligere, lever håndverket videre. Og den lar seg fortsatt inspirere av kunst. Senest i 2010 lagde Galliano en kolleksjon basert på kunstnere som Picasso, Renoir, Michelangelo, Rembrandt, Monet, Boldini, Sargent, Gainsborough, Goya og Velasquez.
Haute couture har imidlertid en litt annen funksjon enn tidligere. Fra å selges på et rikt marked fungerer den nå mest som reklame for de store motehusene. Men den fungerer også som en inspirasjon for klesdesignere verden over. Den svenske klesdesigneren Sandra Backlund (1975) er av dem som tviholder på den gamle skredderkunsten. Hun strikker arkitektoniske, voluminøse antrekk for hånd, skulpturerer frem former som både fremhever og omformer kvinnekroppen. Hvert plagg tar opptil 400 timer å ferdigstille, og hun har allerede jobbet for Louis Vuitton. Stilmessig minner antrekkene hennes om kostymer man kan finne i science fiction-filmer, på operascenen, eller altså på haute couture-show. Backlunds talent er lovprist fra oven. Selveste Christian Lacroix sier at han aldri har sett maken til et så unikt og fantasifullt formspråk innen klesdesign. Men hvis du spør Backlund selv om designen hennes, svarer hun følgende: - Jeg skaper ikke klær, jeg skaper kunst.
Relaterte kunstverk

Avreise

Etterpå

Flyktning

Fra Hedda

GucciMane

ARNOLD. Capitello Edition

ARNOLD. Collector's Edition

Fjellgeit

Loving in extraordinary times

Colum, in grey

Colum, in pink

Vase 2

No longer fear the darkness (gold)

Time is a storm in wich we are lost

I hold your faith, hold mine

I hold your faith, hold mine

Victory over ignorance

Mot byen

Oppstandelsen (mørk)

Isola
![Jerry Hall, Vogue Magazine, USSR, [II], 1975 av Norman Parkinson](/i/list/1034001-0.jpg)
Jerry Hall, Vogue Magazine, USSR, [II], 1975
![Jerry Hall, Vogue Magazine, USSR, [I], 1975 av Norman Parkinson](/i/list/1034000-0.jpg)
Jerry Hall, Vogue Magazine, USSR, [I], 1975

Kate Moss playing Trivial Pursuit, Nepal, 1993

Christy Turlington in New Orleans, British Vogue, USA, 1990

Kate Moss at Café Lipp, Vogue Italia, Paris, 1993

Kate Moss at Café Lipp, Vogue Italia, Paris, 1993

Kate Moss on Elephant, British Vogue, Nepal, 1993

Kate Moss and Elephant, British Vogue, Nepal, 1993

Bok: Mia Gjerdrum Helgesen

Ullponcho fra Røros Tweed (Nanna og Frigg)

Utgave 4 2019

Utgave 3 2019

Andy Warhol. Seven Illustrated Books 1952–1959

Peter Lindbergh, Shadows on the wall

Annie Leibovitz (Collector's Edition)

Stripper

City Bowler

Rotter/Oliven

Absolut Viskum III

Kjærlighet fra Gud IV

Kjærlighet fra Gud III

Kjærlighet fra Gud II

Kjærlighet fra Gud I

Speilbilde

Mord med spade

Mordet på Andreas som bader

Car crash

Frogner kirkegård

Utgave 1 2016
