Gunn Vottestad
|
Slike utbrudd er det ofte Gunn Vottestad møter når folk ser bildene hennes.
- Alle har vi et forhold til hus, og det er mange som maler hus. Jeg spør meg selv hvorfor folk liker akkurat mine hus så godt? De er så stygge. Kanskje er det nettopp det at de ikke er så flinkt gjort, men uperfekte og folkelige? De lever sitt eget liv. Noen hus er sinte, andre snille. De er sårbare, litt nervøse, romantiske og trassige; elskelige, tafatte og sterke. Husene er som de som har bodd i dem. Helt nye hus har for eksempel ikke sjel, den kommer med årene og menneskene som bor der.
Gunn Vottestad har det man kaller et nydelig vesen; et varmt, ujålete og sterkt menneske man bare har lyst til å bli venn med. Aktuell Kunst møter nordlandskunstneren med bostedsadresse Oslo på en kafé for å snakke om hennes populære hus og vibrerende farger, før hun skal reise til Tromsø. Kunstneren har allerede sagt i telefonen at hun ikke har så mye å si om bildene sine. For sikkerhets skyld har hun tatt med seg to tykke permer med utklipp fra utstillinger og utskrifter av fan-mail, der folk forteller om personlige møter med husene hennes. Mens vi blar forteller hun om hvordan husene vekker hjemlengsel hos nordlendinger som bor i eksil sørpå eller i utlandet.
- Mange har tatt med seg bildene mine til utlandet, og mange føler det er som å komme hjem når de kjøper et bilde. Noen hevder at det er deres eget barndomshjem jeg har malt. Jeg kunne heller ikke ha malt disse husene om jeg bodde nordpå. Det handler om en hjemlengsel og en lengsel etter oppveksten min. Husene er også røft malt. Det er den rå, barske nordnorske kulturen; det ene huset som vibrerer i vind og vær der temperaturen kan skifte opptil ti ganger i løpet av døgnet. Da er det vanskelig å kle seg når man skal ut, ler Vottestad før hun fortsetter.
- Det er slik jeg også er, og det nordnorske folket. Vi huker hodet ned og trosser og går mot vinden. Å, jeg husker to ganger jeg har opplevd skikkelig nordnorsk vær her i Oslo, knusktørr snø som bare føyker slik den kan gjøre i nord. Da lengtet jeg hjem.
Stygge etterkrigshus på sokkel med sjel
Vottestad har selv vokst opp i et slikt hus hun bruker i motivene sine, nærmere bestemt i Myre på Vesterålen. Husene var tegnet av Husbanken for å berge nordmenn uten bosted etter 2. verdenskrig.
- Min oppvekst og bakgrunn danner utgangspunktet for disse typiske kysthusene fra Nord-Norge. Det var en annen tid som på mange måter var enklere. Det var mindre overflod, men mer samhold. Det var færre trær, åpnere landskap og et yrende folkeliv i Nyksund før fiskeværet ble flyttet. Faren min var fisker, og vi nærmest vokste opp på kaia og klatret i fiskegjellene. Det var fattige kår, og moren min var den første kvinnen i bygda som tok seg jobb som lineeigner på brygge, til mange skjeve blikk fra medsøstrene. Etter hvert kom de andre kvinnene etter.
Etter et besøk i Lofoten i 2001 og et arbeidsopphold på Nordnorsk Kunstnersenter på Svolvær, begynte Vottestad å male husan mine. Som oftest fyller husene hele formatet. Enkelte ganger putter hun inn figurer som er på besøk, en bil eller havet som skimtes i horisonten. Det hele pakkes inn i det spesielle lyset i Nord-Norge: Dagslys uten sol i vinterens mørketid og midnattssol om sommeren.
- Jeg elsker å vandre rundt med fotoapparat blant de nordnorske etterkrigshusene på høy sokkel. Det er sjela i husene jeg vil gripe. Takene er håret eller hatten. Jeg legger ofte sølv eller gull i vinduene for å gjenspeile lyset, enten det er fra sol eller måne. Det spesielle lyset nordpå kan ende i veldig oransje bilder. Jeg har til og med sett at nordlyset kan være rosa. I vintermotivene mine blir det mye blått og grønt.
- Betyr fargene mye for deg?
- Fargene er veldig viktige, og jo mer intense de er og jo mer vibrerende, jo bedre. Fargene skaper lyset. Og fargene viser til min indre palett. Jeg ser ofte bilder med vakre farger, og forsøker å gjenskape disse, men ender alltid i mine toner. Når jeg skal begynne på et bilde blar jeg i fotoene mine og prøver å gjenskape en stemning. Likevel er bildene indre bilder og minner om de spartanske husene slik de så ut før de fikk nybygg og velstandsvorter. Jeg kan ikke bestemme meg for hvordan motivet skal bli, det kommer som en overraskelse, der jeg flyter og blir ledet gjennom skaperprosessen.
Kunstner sent i livet
- Jeg tegnet mye som jentunge. Som barn er vi jo alle små kunstnere. Med uoppdaget dysleksi var det også tegningen jeg likte best. På den tiden var det ikke så vanlig å bli kunstner der jeg kom fra. Som jente skulle du i hvert fall satse på andre ting. Så jeg la alt bort i tenårene. Da jeg kom til Tromsø på begynnelsen av 1970-tallet oppdaget jeg grafikken gjennom Galleri 71. Jeg kom inn i et kunstmiljø, og reiste rundt med en kunstmappe og solgte bilder for kunstnere. Det ble også en slags utdannelse i mitt indre. Etter hvert startet jeg plakatgalleriet Galleri Art Print i Frognerveien i Oslo, helt uten penger. Det var bare å selge for å kjøpe inn nytt. Jeg lærte meg også å ramme inn bilder, og så hvordan bildet begynte å leve på en annen måte når det fikk glass på seg.
Vottestad tar en slurk kaffe, før hun fortsetter å fortelle om hvordan veien ble til mens hun gikk, som hun selv beskriver det.
- Min mann fikk jobb i Tyskland i 1991, og vi adopterte et barn som var mye syk. Der borte begynte jeg å kjede meg. Å være hjemmeværende var en ny erfaring. Etter ett år startet jeg på malekurs i Stuttgart. Det var som å åpne et skrin jeg hadde lukket for nærmere 25 år siden. Jeg gikk inn i skrinet. Det funklet og funklet og jeg malte og malte.
Vottestad ser på meg med sterke, levende blå øyne og smiler.
- Da jeg kom tilbake til Oslo, trodde jeg ikke at jeg var flink nok til å komme inn på en kunstskole, så jeg startet på friundervisningens kunstdagskole. Jeg gikk gjennom hele prosessen; fra figurative bilder til mer og mer abstrahering før jeg fant mitt uttrykk, Derfra gikk jeg ett år på Oslo Tegne- og maleskole og hadde debututstilling i de tidligere kiosklokalene til tanten min på Myre. Siden har det gått slag i slag, og opplag og bilder ble solgt ut. For en måned siden ringte Molde kunstforening for å tilby meg utstillingsplass i februar. Da får jeg det siste poenget som gjør at jeg kan søke opptak hos Norske Bildende Grafikere, og flere dører åpnes kanskje i det norske kunstmarkedet. Jeg har vært så utrolig heldig. Jeg trodde aldri det skulle gå så bra. Veien blir til mens man går, men i ettertid ser jeg et mønster i alle tilfeldighetene som har ført meg hit jeg er i dag.
Gunn blir sittende og tenke et øyeblikk.
- Men tilfeldigheter er egentlig ikke tilfeldigheter.