Jon Bøe Paulsen

Jon Bøe Paulsen- Dømt til å være kunstner

Realistiske menneskefigurer, kontraster mellom lys og skygge. Både i komposisjon og fargebruk minner Jon Bøe Paulsens bilder om barokkens mesterverker, og kunstneren regnes som en av Norges fremste nyrealister.

Men til tross for sin bakgrunn fra Statens kunstakademi og School of Museum of Fine Arts i Boston, USA, har Paulsen liten tro på kunstutdanning.
- Man kan ikke lære å bli kunstner. Enten er man et talent, eller så er man ikke det.

Selv lærte han ingenting på skolen bortsett fra i USA, der han lærte en del om litografi. - Fra 1980 til 1990 sto jeg stort sett alene på et loft og malte, og lærte meg det meste selv, forklarer han.

Lys og skygge
Vi befinner oss i kunstnerens atelier på Grorud, der vi fotograferer, prater og ser på bilder. Betrakter man maleriet Genesis - en stor akt som han malte for noen år siden - er det vanskelig å forestille seg at han ikke har hatt noen læremester. Her behandles barokkens clairobscur-teknikk med kyndig hånd. Paulsen hevder at all billedkunst er en og samme ting, nemlig forskjeller mellom lys og skygge.
- Den romvirkning og tredimensjonalitet som skapes gjennom lys og skygge gjelder både figurativ og abstrakt kunst, i både maleri og grafikk, forklarer han.

I oljemaleriet brukes umbra-brunt lerret, og lyset males inn i bildet. I litografien må lyset behandles annerledes.
- Det hvite papiret (bunnen) brukes som lyskilde, i motsetning til i oppbyggingen av det barokke maleri. Har man først drept lyset ved å trykke for mørkt i sentrale lyspartier; så får man det aldri tilbake. Derfor øver jeg med akvarellmaling, der lyset må håndteres på samme måten som i lito. Jeg gjør alltid skissene til litografiene mine i akvarell, ikke i olje.

Romeo og Julie
Vår kunstner er belest og kunnskapsrik. Vi drar til en kafé ved Alexander Kiellands plass og snakker om Shakespeare, hatet blant mennesker, det meningsløse ved krigen i Irak og katten Kaisa. Kaisa er blind, og Paulsen har hatt henne i 20 år. Hun har vært en vesentlig del av tilværelsen hans, og han gruer seg fælt til at hun skal dø. I motsetning til Romeo og Julie vil Kaisa trolig dø av alderdom.

Paulsen forteller om det ganske spesielle funnet arkeologene gjorde utenfor Verona, Italia, for ikke så lenge siden. Her har to skjeletter holdt rundt hverandre i 5000 år, i den samme byen som Shakespeare la handlingen til Romeo og Julie.

- Vil du vite hva Romeo og Julie egentlig handler om? Du tror kanskje det er kjærlighet, men i virkeligheten er det et stykke om hat. Shakespeare satt nok og lurte på hvordan han på en mest mulig virkningsfull måte kunne formidle hvor ødeleggende hatet er når det ikke stoppes i tide. Han endte med å bruke det vakreste og skjøreste menneskene har, nemlig et ungt par som elsker hverandre. Effekten blir stor når til og med de går under for hatet rundt seg.

Dømt til å bli kunstner
For Paulsen er kunstnerskapet et kall, noe han ikke slipper unna. - Man bestemmer seg ikke for å bli kunstner, konstaterer han og siterer Goethe: - Gud har i sinne dømt meg til å bli skuespiller. Nei, man forsøker heller å slippe unna. Ikke sjelden har jeg misunt de med ni-til-fire-jobb, innrømmer han.

Likevel er det tydelig at Paulsen elsker sitt fag. De siste årene har han imidlertid syslet med en annen kunstgren: Han går svanger med en thriller, Havana kjenner ingen tårer, og håper at han snart får noen til å gi den ut. Han drev research blant annet ved å reise Karibien rundt, og brukte flere år på å skrive den. Romeo og Julie er derfor hans første litografi på seks år. Paulsen beskriver en billedkunstners verden i forhold til forfatterens, og priser seg lykkelig. - Forfatterskapets tragedie er at verkene risikerer å bli borte. Mens et maleri, det har du for bestandig, filosoferer kunstneren.

Vår kunstner har tro på å gjøre ting ordentlig, på gamle-måten. For eksempel er det mange som bruker overføringsduk når de lager litografier, for å slippe å tegne motivet inn speilvendt. Paulsen er skeptisk.
- Tar du snarveien via duk mister du noe. Med lito er det alltid noe som går tapt i prosessen, derfor er det nødvendig å ligge litt foran. Man trenger speilvendingen for å se feilene. Det blir en slags sikkerhetsventil. Jeg bruker til og med speil når jeg maler, for å få øye på endringer jeg må gjøre.

Fordi menneskene kan tenke
Motivkretsen preges av nærstudier der kontraster mellom gyllent lys og mørke skygger skaper naturalistiske menneskefigurer. Intime møter mellom modellene og betrakteren oppstår. Hvorfor maler han bare mennesker? Svaret kommer kontant. - Fordi mennesker kan tenke. Han tenker litt selv, før han fortsetter. - Det er noe med all den godheten og ondskapen som mennesket besitter. Den er konstant og uforanderlig. Til tross for maskene vi bærer med oss, er vi like uforandret. Det blir som en stein som har ligget i vann i 100 år, den er fortsatt like tørr inni. Paulsen blir ivrig. - Som Oscar Wilde sier det: Det er når maskene er på at du kan se hvem de egentlig er, siterer han. – Og hør på denne: De som sier at de ikke er opptatt av utseendet er bare ekstremt overflatiske personer.
Jon Bøe Paulsen er glad i digresjoner, så det går med noen minutter på å reflektere omkring Oscar Wilde og hvor hyppig han er sitert.

Sitater og analogier sitter løst, og Paulsen bruker dem til å formidle sitt forhold til kunsten, livet og samfunnet. Samtidig går han rett på sak, og er en mann med klare, til dels kontroversielle meninger. Ikke bare har han liten tro på kunstutdanningen, han er også skeptisk til kunstnernes stipendordning slik den fungerer i dag. - Stipendene bør i så fall gis til de sterke, de med merittliste, de som har vist at de kan og vil. Slik kan de få et støt, et ekstra løft så de kan komme seg ut i verden og bli virkelig store. Det er de som fortjener det, og det er de som vil etterlate seg noe. Men det er noe med den norske måten å prioritere på. Hvorfor har det ikke kommet noen store kulturpersonligheter ut av Fremskrittspartiet? Det tror jeg ville ha vakt oppsikt, avslutter Paulsen.

Tekst: Signy Norendal