Eli Hovdenak
|
- Det syntes jeg er morsomt, er setningen Eli Hovdenak gjentar mest, med trønderdialekt og et lurt smi, under vårt intervju. I morgen blir hun 50 år.
I Theresesgate i Oslo ligger byens eneste kvinnehus fra 1920-tallet for ugifte og økonomisk uavhengige kvinner. I den tidligere vaskekjelleren finner man Hovdenaks atelier og trykkeverksted. Fra en grønn "jålete" designsofa har hun utsikt til kattene og fuglene i bakgården. I vinduet står mannen i hennes liv, en tremann kjøpt på auksjon, sammen med en Mikke Mus figur fra brukthandleren oppe i gata og en pjuskete, mekanisk and som sønnen fant på et loppemarked. Rommet domineres av pressen. Den ble laget til Hovdenak i 1993 for 33 000 kroner, finansiert med et etableringsstipend. Eli er gravert inn på siden. Her trykker hun alle tresnittene sine.
- Det var svimlende da den kom. Jeg syntes den var svinedyr og tenkte at nå var dommen klar: Jeg måtte være grafiker i evig tid. Under hele akademitiden var jeg maler. Men jeg liker grafikken best, særlig tresnittet. Begrensningene i det er bra. Maleriets mange muligheter gir nesten for mange valg.
Fugler, fyrstikker og en usynlig mann
- Det lønner seg å slå i hjel tid på en kaffebar. For to år siden så jeg at masse skrot ble båret ut fra kvinnehuset, og tenkte at her var det et ledig lokale. Det var fuglekvitringen som ble avgjørende. Snart faller trostungene for tidlig ned fra reirene. Du aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å beskytte disse små krekene ved å slå bort katter med langkosten. I vinter var det også et uoppklart dobbeltmord her ute. Det lå to fuglelik med masse fjær rundt, men snøen var uten spor. Jeg ringte ornitologer på Blindern. Kunne en rotte ha kommet opp fra snøen? De mente det var en hauk. Du skulle hørt alle rottene her den første tiden forresten, de kikket opp av rørene, og jeg løp rundt som en hysterisk kvinne.
Eli løper med armene over hodet og spretter opp i vinduskarmen for å illustrere rottemøtene. Hun er ikke så mye i ro, men farter rundt i atelieret og finner frem årgangsskissebøkene som inneholder utgangspunktet for all grafikken hennes.
- Det starter alltid med en tegning som tresnittmotivet sjelden avviker fra. I denne boken fra våren 1993 hadde Ransve kommet med en uttalelse om at kvinner ikke hadde taktilt begjær og derfor ikke kan male! Den er kanskje feilsitert, men så teit sagt. Jeg hisset meg utrolig opp, og hele boka er fylt av erotiske bilder med Ransve som ape eller løve og et storvokst, litt truende kvinnelig kjønnsorgan. Dessverre er det slik for noen at kvinnen er objektet og mannen "Kunstneren".
Eli finner frem flere bøker med dyr, fyrstikker, fugler, underlige figurer og idéastronauter fra boken Bli lys. Jakten på det kreative menneske av Stig Hjerkinn Haug.
- Som ung var det madonnafigurer med triste øyne som dominerte. Men jeg orket ikke å holde på med så tunge bilder. Fyrstikkene blir et godt bilde på liv. Og fugler er ikke fugler. Ingen ser på Donald Duck som en and, men et menneske.
|
- Disse fuglene er også folk med personlighet. Han bakerst henger litt etter, men kanskje er det han som har det best? Det er en ensomhet i bildet, men likevel deler fuglekarakterene en felles opplevelse. Jeg syntes det er moro å studere rollene folk inntar i ulike grupper. For eksempel når det sitter to i en samtale og en tredje mann kommer inn. Eller når nummer fire som er svært dominerende dukker opp og alle blir stille. Hva mennesker gjør med hverandre og får frem i hverandre.
|
- Disse filmene er så søte, naive og klønete. Den usynlige mannen kunne slå ned folk uten å bli sett. Her trekker han en mann inn på scenen, eller frem i lyset. Grønn bølge var en skisse til et intervju av Pia Myrvold. En dame som begynte med nål og tråd og kom seg gjennom nåløyet. Jeg har aldri laget så mange prøvetrykk som her. Tanken var at bildet skulle være i sort/rødt som er mine favoritter, men jeg måtte ha mykere farger.
Fra skissebok til grafikk
Edvard Munch og Nikolay Astrup har hatt størst betydning for tresnittradisjonen i Norge med sine utskårne treformer satt sammen lik et puslespill, fremfor huljern på en treplate. Eli pusler sammen fugle- og fotformene til Fuglebrett på arbeidsbordet.
- Tresnittene mine er relativt enkle, og går gjennom pressen engang. Jeg tegner over formene fra skisseblokken på en treplate og skjærer rundt. Deretter valser jeg på fargen. På det verste kan jeg ha over ti valser med ulike farger i sving. Så legges arket over og alt sendes gjennom pressen. I prinsippet kan man trykke 200 bilder, men etter 50 kan treet bli slitt og kantene upresise.
- Hvem lager du bilder til?
- Det har jeg ikke tenkt på, men jeg er heldig som får respons fra folk som ser det jeg ser. Jeg husker en dame ringte og sa: "Jeg vil takke deg for at du lager disse bildene". Noen finner bildene mine barnslige, og mener det er et hierarki i kunsten der seriøse bilder er øverst og bilder med humor "mindreverdig". Jeg er uenig. Det eksisterer parallelle musikkstiler som jazz, country, elektronisk samtidsmusikk, og slik er det også innen billedkunst. Jeg syns det er begrensende å tenke at disse danner et hierarki ut fra hvor tilgjengelig musikken/ kunsten er, eller hvor få som forstår/kjøper/opplever den.
Inspirasjon fra misforståelser og likheter/ulikheter
- Jeg er streng på språket, og synes misforståelser er utrolig morsomt. Vi sitter inne i våre bobler, prater forbi hverandre og er ofte blinde for andre sammenhenger enn de vi ser fra vårt yrke og ståsted. Det som er normalt i et miljø er absurd i et annet. Måten folk ordlegger seg på blir ofte til bilder for meg. Ta for eksempel uttrykket Ta rev i seilene. Folk har glemt den opprinnelige meningen, og tror det betyr å sette fart, mens betydningen er å redusere seilene, og dermed senke farten! Man må bare bøye seg for utviklingen. Det gale blir ofte det riktige når mange nok benytter det.
Eli oppsummerer motivene sine med stikkordene: Kontakt/mangel på kontakt, likhet/ulikhet og forståelse/misforståelse.
- Det er morsomt når folk finner en partner som ligner seg selv. I bildet mitt Alt er bra ser du en marsboer og kanin hånd i hånd, to lykkelige ulike, selv om formen på kroppene deres er like med antenner og ører på hodet. Sånt syntes jeg er morsomt.
Tekst Mette Torstensen / Foto Therese Borge