Eva Laila Hilsen
|
Sopp i porselen, sjakkbrikker i papir, etikett til en akevittflaske og hus. Mange hus. Eva Laila Hilsen lager hus som ikke er som andre hus. De er mer som folk flest.
Fagernes ligger badet i fin vårsol en dag i april. På stasjonen for Valdresekspressen står kunstneren Eva Laila Hilsen og tar varmt i mot, med den karakteristiske hårklypa i det grå håret med to striper, og et hjertelig smil. Hilsen flyttet tilbake til hjembygda i 2000, etter nesten tjue år på Hedmarken. Det har hun ikke angret på, selv om hun var mer enn skeptisk da hun tok avgjørelsen om å overta barndomshjemmet i Valdres.
- Min mor døde i februar 2000 og plutselig måtte jeg ta et standpunkt til om jeg ville flytte opp hit. Jeg brukte et halvt år på å bestemme meg. Da hadde jeg hatt en utstilling i Fagernes kunstforening en gang før og ikke solgt ett eneste bilde, så jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Men det har gått så fint og jeg har blitt så godt mottatt, smiler Eva Laila Hilsen og tar oss med inn i barndomshjemmet der de to kattene Idun og Balder står for en varm velkomst.
- Jeg har alltid likt katter, selvstendigheten deres. Du kan aldri helt vite hva en katt finner på, den går sine egne veier.
Opptatt av håndverk
Finstua har blitt gjort om til atelier, et stort og lyst rom med både trykkpresse og sofa. Og masse bøker. Ved siden av peisen i hjørnet er det innfelt et glassmaleri i et vell av farger som sender et varmt lys over malerier under arbeid. Hit flyttet Eva Laila da hun var ti.
- Jeg kommer fra en god håndverksfamilie. Faren min drev eget blikkenslagerverksted og mor sydde klær. Hun startet egen kjolebutikk da vi ungene var ferdig på skolen, men før det var hun min egen sydame. Jeg laget klær til papirdokker som hun så laget til meg, det var litt av en luksus, forteller Eva Laila Hilsen og smiler.
- Faren og broren min hjalp meg med å sveise og lage skulpturer for meg. Jeg var så heldig å ha noen rundt meg som kunne hjelpe meg med å sette ideene mine ut i livet. Å jobbe med håndverkere som virkelig kan sitt fag har jeg alltid likt. Jeg tror det er bra som kunstner å ha en praktisk tilnærmingsmåte til det å skape. Jeg har alltid vært opptatt av å jobbe i ulike materialer, for å se hvor det vil ta meg videre og hva som vil komme ut av det.
Tresnitt og dyptrykk trykker hun selv, mens hun trykker litografiene i Paris eller på Torød. På Torød har hun sammen med Jørund Sørensen også trykket bilder hvor hun kombinerer tresnitt og lito, en teknikk og en noe uvanlig kombinasjon som gir et spennende liv til trykkene. Eva Laila Hilsen er ikke bare opptatt av sitt eget hus. Hus er noe som har gått igjen i bildene hennes gjennom mange år og perioder.
- Husene har siden 1991 gått igjen i arbeidene mine. Jeg ser dem som en metafor på oss mennesker og uttrykker gjennom dem noe om ulike faser og situasjoner man går gjennom i livet. Noen ganger står man sammen, andre ganger er man sårbar og alene.
Om husene går igjen vil det på ingen måte si at Hilsen avgrenser seg til ett uttrykk og et medium. Husene er utført i forskjellige grafiske teknikker, i små og store skulpturer i glass og metall, i maleri i eggtempera og nå senest maleri i akryl. De siste hun har laget er tegninger i pastell, tusj og blyant, inspirert av et to måneder langt opphold i Paris ved Cité International des Arts. Hit kommer nærmere 300 kunstnere fra hele verden og leier seg inn i gjesteatelierer for lengre eller kortere perioder av gangen. Omgitt av billedkunstnere, musikere og forfattere fra alle verdenshjørner laget Eva Laila både malerier og tegninger.
|
- Gjesteatelieret har en helt fantastisk utsikt over Seinen, med fire store vinduer og masse lys. Om kvelden passerer det båter med turister på elva. Kjente bygninger og strøk blir belyst av lyset fra båtene. Dette lyset laget et nydelig fargespill på atelierveggene som jeg har benyttet i de nye maleriene mine, som dette.
Hilsen viser fram et av maleriene hvor to husrekker står. - Jeg håper å få til en utstilling der til neste år, det hadde vært flott.
- Ellers besøkte jeg svært mange flotte utstillinger i museer og gallerier. Noe av kunsten jeg så inspirerte meg til de nye hustegningene; flatene til Piet Mondrian, stramheten til Genevieve Asse og blåfargen til Yves Klein. Jeg prøver å få med meg så mye jeg kan av utstillinger. Foruten at kunsten er interessant er det dessuten masse inspirasjon å hente til montering av utstillinger som jeg kan prøve ut i galleriet.
Galleri Hilsen er Eva Laila Hilsens eget galleri. Det ligger i underetasjen på huset, ble åpnet i 2003 og er utstyrt med en blå inngangsdør. Den er alle velkommen til å banke på, og Eva Laila tar imot når hun er hjemme. Hun var ikke sikker på hvordan galleridriften ville gå da hun startet opp, men ville heller investere pengene etter et rekkehussalg i det enn å ha penger i banken.
- Jeg hadde en sikkerhetsventil i at hvis det ikke gikk kunne jeg raskt leie det ut som en leilighet, men det har gått kjempefint. Jeg stiller bare ut mine egne bilder, noe annet har jeg ikke tid til. Da måtte jeg blitt gallerist på heltid, men det er ikke det jeg vil. Jeg får faktisk mange hyggelige søknader fra andre kunstnerkollegaer om å stille ut, men jeg må si nei.
Hilsen liker best å jobbe fram utstillinger med en helhetlig tanke, en rød tråd. I januar 2000 sto utstillingen Direktiv ferdig. Da var husene lagt bort for en stund til fordel for paprika, mais og sopp.
- Da jeg jobbet som farge- og grafikklærer ved Kunstskolen i Ålesund brukte vi ofte stillebenet som modell. I 1996 hadde jeg et opphold på Cité i Paris hvor jeg satte meg godt inn i stillebenets historikk gjennom litteratur og besøk i Louvre. Mens jeg var der ble jeg samtidig oppmerksom på alle skriveriene om EU-direktiver og genmanipulert mat. Etter hvert ble jeg så interessert at det ble mitt eget prosjekt, forteller Eva Laila, og byr på en nydelig salat.
Fargeeksplosjon
Resultatet av direktivinteressen ble en stor utstilling i Kunstbanken på Hamar, utstilling i Tegneforbundet i Oslo og i Nord-Trøndelag fylkesgalleri.
- Med utstillingen ville jeg sette fokus på at vi ikke må være likegyldige til hva maten vi spiser inneholder og hvordan den er produsert. Hvor skal grensene gå? Jeg har alltid vært opptatt av naturen, maten vi spiser og hva vi kaster fra oss. Akkurat nå er jeg faktisk litt sur på meg selv fordi jeg har slikt tjukt, hvitt, bleket dopapir. Det går jo rett ut i naturen!, sukker hun engasjert.
Til Direktiv samarbeidet Eva Laila Hilsen med musikerne Bjørn Sverre Kristensen og Kristin Asbjørnsen som laget musikk, inspirert av mais, til en stor installasjon med mais som tema. Sylvia Plath leste dikt til en soppinstallasjon. Hun har også samarbeidet med andre kjente kunstnere som forfatter og dramatiker Jon Fosse om prosjektene Blå og Eit rom – Eit hus, og musiker og komponist Karl Seglem som laget en CD til Blå. Dikt, musikk eller en tekst er ofte en åpning til å skape et bilde for Eva Laila.
|
Da flyttingen til Fagernes ble aktuell, påvirket det også bildene hennes.
- Det var så rart, men akkurat da skjedde det noe. Fra å lage bilder som var ganske dempet i fargene og litt dystre, til utstillingen Silentium i Galleri Norske Grafikere, begynte jeg å lage bilder som var fulle av farger, de sprakte!, smiler hun og viser fram bildene som for tiden er utstilt i Galleri Hilsen. Blått og oransje går igjen.
8. september er det 150-års jubileum for Fagernes, og tid for ny utstilling i galleriet. Da har Eva Laila tenkt å se bakover.
- Det var min kusine som satte meg på tanken. Jeg har tenkt å ta for meg det jeg har gjort de siste 20 årene og lage en retrospektiv utstilling med mange arbeider som de ikke har sett her oppe før. Jeg har lyst til å prøve å få fram utviklingen min, hvordan jeg har endret meg, forklarer hun, men legger fort til at hun ikke har tenkt å ta noen kunstpause, heller tvert om.
- Jeg jobber mye og liker å jobbe, og her i huset har jeg ingen andre rundt meg så jeg har tid nok. Datteren min, svigersønnen og barnebarna på Lista, samt min bror i Spania er alle viktige for meg, men ettersom kunsten er en livsstil tar den det meste av min tid.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske