Gro Fraas
- Alle burde ha en boks med kobolt for regnværsdager! Blått er ikke blått for Gro Fraas, det finnes et ulikt språk i enhver farge. I noen farger finnes det til og med spor av død.
- Caput mortum heter denne røde. Vet du at den tidligere ble laget av bein fra hodeskaller? Jeg vet ikke om de gjør det lenger, men den gir en flott farge.
Lyset treffer fargepigmentene i boksene med blått og rødt pulver som nesten lyser av seg selv. Det er den første soldagen på lenge, de siste vinterukene har vært melkehvite og overskyet. Men Gro Fraas tenker ikke så mye på det. Om to dager skal hun til Frankrike for å møte våren der.
- Det er nesten så jeg ikke kan si det til folk vet du, at "nå drar jeg sydover" når det er så kaldt og guffent her hjemme. Men det er deilig når sola kommer slik som nå. Vet du, tjue minutter om dagen med sollys er det kroppen trenger for å produsere de viktige stoffene, det er ganske fantastisk? Men det får man jo bare ikke i Norge midt på vinteren.
Hun ser ut vinduet i atelieret i Frognerleiligheten i en bygård fra 1880-årene. Det er her hun bor når hun er i Norge. Rommet er ikke så stort, men det rommer likevel det viktigste: Staffeli, pigmenter, fargeblyanter og akvarellpapir. Fraas er født i Larvik, men flyttet til Oslo for å studere da hun var atten og har bodd her siden, så hovedstaden er byen hun føler er hennes. På Kunst- og Håndverksskolen begynte hun på malerlinja, men fikk etter hvert sansen for det grafiske.
- Kalligrafi og det abstrakte i skriftspråket begynte å interessere meg veldig, og jeg byttet raskt over til det vi kalte boklinja. Jeg lærte masse om å jobbe i sort/hvitt av tegnelæreren jeg hadde der, Mosebekk. Han var fantastisk på det området. I dag er det jo fargene og koloritten som er mye av utgangspunktet for det jeg lager, men kunnskapen om grafikk og sort/hvitt kom veldig godt med da jeg begynte å jobbe med trykk.
|
Etter en skade ble det å trykke på egenhånd en umulighet for Fraas, og malingen ble mer sentral.
- Jeg har alltid holdt på med mange ulike teknikker samtidig. Akvarell har jeg jobbet mye med hele tiden, og det er så absolutt mer enn bare en skissemetode. Jeg har laget mange større bilder i akvarell, det gjelder bare å velge riktig papirkvalitet.
Hun henter fram et bilde. Månen skinner stille over et nattlig landskap, hvor trærne kaster lange skygger i månelyset. Blåtonene går fra mørk, nesten svart ultramarin til intens klarblå kobolt.
- Papiret jeg jobber på må være ordentlig tykt, så det ikke bulker seg. Slik som dette. Det er stort, men på grunn av tykkelsen går det helt fint. Jeg vet forresten ikke hvor mange ganger jeg har begynt om igjen på dette motivet, jeg vet ikke helt om jeg vil klare å få det ordentlig til i det hele tatt. I dag har hun en assistent som hjelper henne med trykkingen. Å gjengi akvarellens uttrykk gjennom litografi er Gro Fraas blitt en av få som mestrer. Hun synes lito er et svært interessant håndverk.
- Jeg er veldig fascinert av materialet, selve litosteinen. Du vet, steinen som brukes er gammel havbunn, hvor du kan finne fossiler og slikt. Den skjæres ut i store blokker i områder i Sør-Europa som for millioner av år siden var havbunn, som Bayern for eksempel. Det er en fin, myk stein, et nydelig materiale å jobbe med, forteller hun engasjert.
Hun ler litt: - Litografi er i grunnen en tungvint måte å komme fram til et bilde på, og du må være svært opptatt av fargekomposisjon for å få det til. Den røde engen eller den grønne skogen oppstår sjelden gjennom kun én farge. Ofte bruker jeg opp til åtte stener med ulike farger for å trykke ett bilde. Jeg bruker mye primærfarger i samspill, som rødt under grønt for å få det grønne til å virke mørkere. Det gir mer liv og en annen tone enn om jeg bare skulle brukt svart.
På veggen henger to fotografier i svart/hvitt, motivet er en av Fraas` akvareller.
- Man jobber på en måte i sort/hvitt når man trykker, selv om det er en gulfarge som til slutt skal fram. Derfor tar jeg ofte sort/hvitt-bilder av akvarellen for å se hvordan de ulike fargene skal legges på og hvordan jeg må tenke for å få det trykket jeg ønsker.
Fraas lar hånden fare over bildet Reise, hvor fuglene venter på telefonledningen, klare for å fly mot sør. Hun smiler.
- Det er så man får lyst til å bli med på reisen selv.
Evighet og gjentagelse
Gro Fraas bruker landskap og naturen som motiver for sine bilder. Hun vil ikke gi bort alt til betrakteren med en gang, men heller plante noen ideer og se hva som kommer etter hvert.
- Et figurativt bilde består jo egentlig av mange ulike abstrakte elementer som til sammen gir mening når øyet tolker det. Elementene kan man oppdage etter hvert. Jeg er opptatt av evigheten i naturen, at ting gjentar seg, uten hensyn til tid og sted. Dyrene gjør det samme som de alltid har gjort, dag etter dag, år etter år. For meg gir denne gjentagelsen et større perspektiv på ting.
Motivene i bildene hennes bærer tydelig preg av beslutningen Fraas og ektemannen tok på slutten av 80-tallet, om å kjøpe et hus i den lille landsbyen Cordes nord for Toulouse.
- Vi visste ikke helt om det kom til å fungere, men vi valgte å prøve og det klaffet veldig fint. Huset ligger i en landsby i et lite vindistrikt med åkrer, eiketrær og masse dyr. Fra huset er det en nydelig utsikt over kulturlandskapet. Blant annet er kuene i bildet Under trærne hentet fra en flokk jeg ser fra vinduet mitt. Hver dag følger de etter skyggen fra trærne som flyttet seg med solen, for å få ly fra heten. Til slutt tusler de stien ned til fjøset. Dagen etter er det den samme runden om igjen. Å bo deler av året i utlandet har flere fordeler enn klima. En kunstnerinntekt holder til mer av det gode på den franske landsbygda enn i Oslo.
- Utgiftene med å reise tjener jeg raskt inn gjennom daglige innkjøp. Ting koster rett og slett ikke så mye. Dessuten har folk så god tid og de er så høflige. Frankrike er en helt annen kultur, samtidig som den ikke er så ulik. Men man må lære seg språket, understreker Fraas.
- Når jeg er i Tarn jobber jeg mest med nye ting, og noen ganger kan det være litt tungt å holde på, alene, uten å vite om noen vil kjøpe det du lager, innrømmer hun.
- Det er bare vennene mine der nede som vet hva jeg driver med, og det er egentlig ganske deilig. Jeg er der for å få ting gjort. Stiller ut gjør jeg i Norge. Man skulle kanskje ikke tro det ut ifra den lille oppmerksomheten billedkunsten får i pressen, men vi har et stort og svært interessert kunstpublikum her i landet. Det merker jeg godt på utstillingene mine. Jeg synes det er suverent å stille ut i Norge!
Tekst: Ingunn Liabø Fauske