Jøran Flo
|
- Det føles nesten blasfemisk å være landskapsmaler. Du formidler kun en liten del av noe stort, mystisk og mektig. Man kan aldri gjenskape opplevelsen av å være i et landskap, men må trekke fra, legge til, forenkle, forvrenge og oppnå et tilnærmet uttrykk.
Jøran Flo står over sine to litografier Havblikk og Vårbrud, peker, tenker og forklarer. I de siste 7-8 årene har han jobbet mer og mer med landskapsmotiver.
- Laveringsteknikken på litosteinen er perfekt for å gjengi den massive steinstrukturen. Disse to bildene er bygget opp lag på lag for å få det fete preget. Dette er unikt for litografiteknikken, og kan minne om den lagvis oppbygningen i malerier. Havblikk og Vårbrud har 8 steiner bak seg med 8 ulike valører i blått, rødt, grønt og brunt. Fargene bygges opp med opake, dvs. delvis dekkende farger, over en mørk koloritt. I tillegg kommer en forsiktig tegning. Kontrastene blir rene og fine. Som fersk grafiker skyter man fra hofta. Etter hvert vet man hvor det bærer og hvilken stemning du oppnår. I Vårbrud startet jeg med å dekke de hvite snøflekkene med gummiarabic. Deretter spritlaverer jeg steinene for å få laveringseffekten. Spriten løser ikke opp gummien. Feltene er også fysisk blokkert for både farge og etsning.
Uoppnåelige rom
Havblikk er hentet fra en av Norges mest ugjestemilde områder; Statlandet nærmere bestemt Måløy. Stadlandet ligger noen kilometer til høyre i bildet og litt lenger ute finner man Selje kloster. Vårbrud er hentet fra Erdalen, en sidedal ved Oppstrynsvannet.
- Dette er det Gamle Norge; urlandskapet. Vikingene kan når som helst komme seilende. Bildet har en primitiv komposisjon med for- mellom- og bakgrunn. Fjellklossen er det billedhuggeren i meg som har satt inn. Det er sjelden havet ligger så stille som dette. Man står snarer i et interiør enn utendørs. Stillhet som senker seg inne i deg er unik.
Sommeren 2004 begynte Jøran og kona arbeidet med et nytt atelier på familiens gård i Oppstryn, ikke langt fra Geiranger. Jøran blir nesten blank i øynene når han snakker om stedet. Her tilbringer han rundt 6 måneder i året med lange økter og hard selvdisiplin.
- Stryn er en utømmelig kilde for kunst. Omgivelsene er spektakulære. Venner fra utlandet holder på å svime av. Det er flott i alpene, men de har aldri opplevd en høydeforskjell fra 40 m.o.h. til brearmer på 2000 meters høyde. Man får en slags Manhattanfølelse; himmelen blir en smal stripe mellom fjellene. Atmosfæren er fascinerende. Fra atelieret mitt kan man få blikkontakt med fem klimasoner. Vårbrud er en fjelltopp på 1500 m.o.h. som ligger på nordsiden av Jostedalsbreen og som jeg kan male fra tunet. I dette litografiet har toppen blitt en abstrakt form. Du kan føle et sug oppover. Jeg liker godt slike nesten-abstrakte bilder der et motiv plutselig skyter frem; en aha-opplevelse. Flo ser på det hvitkledde fjellet han har prøvd å bestige:
- Den mektige toppen er ikke tilgjengelig og befinner seg i et uoppnåelig rom. Bare se, men ikke røre. Den tanken fyller en med ærefrykt og gjør landskapet mektig og mystisk. Jeg tro mange mennesker har et sug etter å erobre. Jeg griper det utilgjengelige på min måte i bildene mine. Akkurat som menneskers anatomi sitter i hånden, har jeg også landskapsanatomien på netthinnen, og vet hvordan en struktur 1000 meter høyere opp skal gjengis.
Flo filosoferer videre rundt den tradisjonelle genren landskap med røtter i våre nasjonalromantikere fra midten av 1800-tallet. Han var stolt da han besøkte Dressden for noen uker siden og så professor Hans Gudes navn på akademiveggen. I motsetning til nasjonalmalerne som tok med norgeskissene tilbake til atelierene sine i Tyskland, sitter Flo midt oppe i motivet sitt.
- Landskapsbilder er en farlig genre. Det er så mange som mener noe om naturen, som vet hvordan det ser ut og opplever landskap som sitt. Jeg vil heller gripe en stemning og de nesten usynelige fargeklangene og unngå det rent deskriptive landskapet. En stemning kan ikke diskuteres.
Jakten på visuelle røtter
Jøran var vidunderbarnet som kom inn på Statens kunst- og håndverkskole som 17 åring og Statens Kunstakademi to år senere. Etter debuten i 1982 har det blitt over 60 separatutstillinger. - Jeg vokste opp i Stryn i Nordfjord og Nesodden i Oslo. Spranget i naturen var voldsom, noe det tok meg mange reiser i utlandet for å se dette. Jeg måtte også bli ordentlig voksen for å oppdage at det er mer enn hjerte/smerte, mellommenneskelige forhold og erotikk. Det tar tid før man ser skogen for bare mennesker.
Flo ler av seg selv.
- Huff, jeg høres ut som en romantiker. Du kan si jeg er på rømmen fra dårlige TV-kanaler og billeduttrykk som bombarderer oss. Jeg vil finne mine visuelle røtter. Når jeg står foran motiver som Havblikk og Vårbrud blir jeg slått i bakken av storheten. Som gammel mann kan jeg vandre i de samme landskapene. Slik handler mine landskap både om det monumentale og tidløse.