Er å utfordre og oppløse kategorienen
Er å utfordre og oppløse kategorienen
Den dominerende kunsten etter 1960-tallet, en kunst som gjerne omtales som samtidskunst eller postmoderne kunst, har vært preget av tøying og redefinering av begreper som skulptur, maleri og tegning. Mye av kunsten før 1960 var opptatt av å definere hva som er typisk for et medium, og å finne dets egenart, mens samtidskunsten gjerne har jobbet mot å utviske og nedtone disse definisjonene.
Ett eksempel på dette kan være happeningen som vokste frem i New York på slutten av 1950-tallet, og som av Allen Kaprow ble beskrevet som en forlengelse av maleriet. Kaprow var en av de ledende kunstnerne innen sjangeren, og også den som mer enn noen andre har definert dette begrepet i teksten «Assemblages Environments Happenings». Happenings var teatrale verk som var løst strukturerte og inkluderte alle de tilstedeværende, både kunstner og publikum. Kaprow oppfattet det som et maleri som hadde beveget seg utenfor sine bredder og hvor alt som fantes i virkeligheten, inkludert mennesker, kunne fungere som maling på et lerret i overført betydning. Kaprow var sterkt inspirert av Jakson Pollocks maleriske praksis og så happeningen som en kombinasjon av denne praksisen og Marcel Duchamps ready-made. Han så det altså som en form for tredimensjonalt maleri hvor mennesker var en del av bestanddelene. Ett av målene med happeningen var å viske ut grensene mellom kunsten og livet.
I en mer generell sjangerutvidelse kan den amerikanske kunstkritikeren Rosalind Krauss' essay «Sculpture in the Expanded Field» fra 1979 nevnes. Dette essayet tok ut•gangspunkt i nye former for skulptur som vokste frem fra og med slutten av 1960-tallet. Disse arbeidene som ble definert som skulptur var på mange måter ikke det man vanligvis ville forbinde med begrepet skulptur. Flere av disse skulpturene var forskyvninger i landskap eller arki•tektur og lot seg vanskelig definere som løsrevne verk. Mens den moderne skulpturen gjerne ble markert gjennom en base som separerte den fra omgivelsene og gjorde den til et verk uavhengig av omgivelsene, begynte den nye skulpturen å bevege seg inn i arkitekturen og i landskapet på en måte som gjorde det vanskelig å skille den ut, og vurdere den uavhengig av sin fysiske sammenheng.
Lyd og kransekake som tegning
I Norge har denne typen utvidelse og oppløsning av be•greper eller sjangre kommet inn i kunstinstitusjonen i den senere tiden og blitt synliggjort blant annet gjennom tegnebiennalen på Stenersen-museet og skulpturbiennalen på Vigelands-museet. Disse utstillingene har vært preget av arbeider som man vanligvis ikke ville ha kategorisert som tegning eller skulptur, som for eksempel lyd og videoarbeider.
For kunstner og kurator Kjetil Skøien som har vært initia•tivtager for tegnebiennalen var dette en bevisst kuratorisk strategi, og i utlysningsteksten til den første tegnebiennalen som ble vist på Galleri F15 i 2002 ble kunstnere som arbeidet med andre medier enn tegning oppfordret til å søke på utstillingen. Utstillingen viste blant annet et lydverk med to sett høyttalere hvor lyden av kulen fra et pistolskudd beveget seg fra det ene settet med høyttalere gjennom rommet til det andre. - Det var for meg en tegning, forteller Skøien, fordi det var den sorte kulens strek gjennom rommet. Et annet verk som ble vist på den første tegnebiennalen var et arbeid laget av Pierre Lionel Matte og besto av kransekakedeig som formet et muslimsk ornament dandert med norske flagg og plassert på gulvet. Skøien innser at det kan være vanskelig å akseptere denne typen verk som tegning; - Selvfølgelig er det mange som reagerer på det, er det tegning når det er et objekt på gulvet? For meg er det tegning fordi det er en form, det er en linje.
Ekstreme ytterpunkter
På årets tegnebiennale på Stenersen-museet viste Per Inge Bjørlo skulpturer og ole Jørgen Ness videoverker, men Skøien mener at ikke den samme utfordringen av tegnebegrepet er tilstede her;
- Per Inge Bjørlos arbeider er veldig tegning, han tar med de skulpturene fordi det er en del av hans installasjon, men hovedfokuset var veldig på tegning, det var jo tegnet med kull, og det er ikke noe utradisjonelt arbeid egentlig. Hans arbeider strekker ikke begrepet tegning. og ole Jørgen Ness hadde en video hvor det var lyn, det er en slags tegning på himmelen, den streken som kommer med lynet.
Han synes begge de to siste biennalene dreier seg mer om en klassisk definisjon av tegning enn den første;
- Den første oppløste veldig tegnebegrepet, men de to andre er ganske tradisjonelle i forhold til tegning. Til den første tegnebiennalen var det ganske ekstreme ytterpunkter, et lydarbeid og et objekt og så videre, alt var i periferien av tegning.
Men han synes ikke at lydarbeidet og kransekakeobjektet på gulvet hadde noe felles som gjorde at de definerte tegningen som sjanger.
- Det var mer at jeg prøvde å finne ekstreme ytter•punkter, forklarer han.
Ikke ekskluderende
Skøiens posisjon som styremedlem i Tegnerforbundet var noe av utgangspunktet for å få igang en tegnebiennale, men han poengterer at det kunne vært en hvilken som helst biennale;
- Det som er interessant er jo kunst, ikke om dette er tegning eller om det er installasjon, det er helt uinter•ressant hva ting er. Jeg kaller det en tegnebiennale, men jeg kunne like gjerne kalt det noe helt annet.
Han presiserer at det er en lignende praksis som gjelder på skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet;
- De siste to skulpturbiennalene har vært helt full•stendig åpne, nesten ingen som blir antatt er medlem av billedhuggerforeningen. Det er masse unge folk som ikke egentlig jobber med skulptur, men som jobber mer kon•septuelt med tredimensjonale ting. Skulpturbiennalen har egentlig åpnet opp dette begrepet veldig. Det er mange billedhuggere som er rasende fordi de ikke blir antatt og mener at det er helt latterlig at billedhugger•foreningen arrangerer en skulpturbiennale som ikke viser skulptur.
Selv deltok Skøien på årets skulpturbiennale med et video•verk av folk som blir slikket i ansiktet av hundene sine. Han mener at en slik type begrepsoppløsning som tillater at videokunst kan være skulptur er symptomatisk for vår tid og at det handler veldig mye om det moderne i forhold til det post-moderne. og han hevder at denne utviklingen er uunngåelig;
- Kunsten er jo blitt sånn, vi har jo ikke noe valg, begreps•oppløsningen har pågått i kunstlivet så lenge. Noe er selv•følgelig tegning, men det er masse arbeider som ikke kan defineres, da kaller de det bare andre teknikker. Men dette utelukker jo ikke at noen fremdeles tegner og at det biennalen ønsket han å oppløse det strengt sjangermessige; er hundre prosent tegning. Det er ikke enten eller. – Det handler vel om at jeg alltid har vært veldig irritert på Norge fordi vi kanskje er det eneste landet i Europa KRiTiKK AV iNSTiTUSjoNEN som har fagjuryer. På høstutstillingen og når man søker Vinterens Moderne 2007
Mens en tradisjonell definisjon av tegning ville ha inkludert papir og en hånd som holder en penn eller en blyant, er det nærmeste en definisjon av tegning Skøien kommer at det er linje og strek;
- Det handler veldig mye om linjen og streken. Maleri er jo mer flate, mens tegning oppfatter man mer som strek. og skulptur er tredimensjonalt på en måte. Den helt tradi•sjonelle opplevelsen av tegning er streken, en mengde streker som blir en helhet. Denne måten å definere tegningen på flytter begrepet fra å være et håndverksmessig fenomen og over til å bli mer konseptuelt. Begrepet blir abstrakt og kan på denne måten inkludere alt som kan ses som linjer og streker, men det legger også føringer på lesningen av kunstverket. For Skøien bærer denne begrepsoppløsningen også preg av å være kritikk av det som kan betegnes som et sjanger•hegemoni i den norske kunstinstitusjonen, og med tegne- Tradisjonell.
Fjorårets tegnebiennale var mer tradisjonell. Her Kristina Bræins verk fra biennalen. Hun gjør «tegning i et utvidet felt»til noe helt konkret. Samtidig utgjør teipens streker et sentralperspektivisk utformet bord. stipend var det sånn at man søkte til en jury som besto av folk som bare vurderte grafikk, eller bare tegning, eller bare maleri, eller bare tekstil. Før var det sånn at hvis man lagde en tegning med farge i og sendte den inn som tegning ble den overført til juryen for maleri.
En annen type tegning
For fremtiden ser Skøien for seg at tegnebiennalen kan inkludere tegning som blir laget av andre yrkesgrupper enn kunstnere; - Jeg har tenkt mye på at en tegnebiennale kanskje burde vise tegninger av folk som ikke definere seg som kunstnere, det er jo veldig mange som bruker tegning i yrket sitt som arkitekter, snekkere og entrepenører. Det hadde vært spennende å vise tegning ikke som kunst, men tegning i verden utenfor. Å lage en tegnebiennale med navn som ingen kjenner til og som er en annen type tegning.