Sverre Malling

Forrige

Neste

Av Anders Dunker .

Atelieret til Sverre Malling er et lite og nokså oversiktlig rektangel. Et staffeli, en serie mer eller mindre ferdige tegninger, hengt opp på gallerivis langs den ene veggen og noen flere stående på gulvet. Ellers tas mye av plassen opp av stabler med bøker og plater. På den andre veggen, ved siden av et litt shabby utstoppet rådyrhode, peker han ut merkene etter det store bildet som han jobbet på gjennom en hel høst. Tegningen av folkevognbussen flyttet grenser for ham, forteller Malling.

- Jeg ønsket å virkelig være ærgjerrig på mediets vegne. Jeg hadde aldri laget noe så stort før og med et sånt format, nesten to og en halv ganger to meter. Det hang på veggen gjennom hele prosessen, så ble det mye kryping langs gulvet og strekking mot toppen der det var vanskelig å holde oversikten. Etter å ha fullført et så intrikat bilde i et så stort format, har jeg sterkere tro på mine egne evner som tegner og på hva som i det hele tatt er mulig å oppnå innen tegning.

Bildet ble stilt ut på kunstnerdrevede Galleri Rekord i Oslo på senhøsten - og solgt til en samler. Malling har opplevd viktige innkjøp av blant annet Nasjonalmuseet, Norsk Hydro og Drammen Kunstmuseum, til tross for at han ennå ikke har hatt sin første separatutstilling. Debututstillingen i Oslo er en ren tegneutstilling og åpner i februar på galleri Haaken. Han er en av de som er så heldige å ha solgt det meste av produksjonen underveis i prosessen mot der han er i dag på vei mot første separatutstilling. Han er fornøyd med situasjonen:

- Egentlig er jeg litt takknemmelig for at jeg har ventet så lenge med å eksponere meg for fullt, selv om jeg jo har stilt ut på noen kollektivutstillinger underveis. Sett utenfra stiller jeg med blanke ark, og slipper å stå til ansvar for eldre bilder. Dermed har jeg ikke et publikum som krever gjenkjennelighet overfor gamle ufullendte prosjekter.

Før han avsluttet utdannelsen med fire år på kunstakademiet, gikk Malling like lenge på kunst-og håndverksskolen. Og selv om han heller ikke vil forbindes med den gamle kunst og håndverksfilosofien, er det håndverksmessige noe som dukker opp som et refreng når han snakker om sitt eget arbeid. Denne samvittigheten i forhold til det avrundede og helhetlige arbeidet, inntil det helt perfeksjonistiske, er også avgjørende for den effekten og utstrålingen bildene hans har. Så hvordan tilegnet han seg det tegnemessige?

- Vel, du lærer egentlig ikke sånt noe sted nå, tror jeg. Mitt uttrykk er et resultat av en ganske personlig søken. Jeg har aldri hatt noen læremester eller professorer i bakgrunnen som har korrigert meg. Med en "korrekt" tegneundervisning ville jeg kanskje gitt slipp på de små, rare særegenhetene som er det som gjør formspråket mitt interessant. Som nittenåring på Kunst- og Håndverksskolen tegnet jeg aktstudier og lagde litografier i kjelleren. Jeg innledet en novisetid hvor jeg prøvde å kun konsentrere meg om formale og tekniske problemstillinger. Jeg var langt utenfor enhver trend og samtidsimpuls, og var opptatt av folk som Erik Werenskjold, Halvdan Egedius og Rolf Lunde. Blant bøkene stablet langs veggen ligger Brueghel, Böcklin, Friedrich, Doré, Goya og Dürer Men de ligger blandet sammen med bøker om hippie-tiden, om film, musikk, om trær og planter. Merkelige og pirrende titler: "Cabinet of Natural Curiosities", "Alchemy and Mysticism", "Cult and Occult", "Lords of Chaos". For ikke å glemme platene: Black Sabbath og Burzum, samt mer obskure saker som Sleep, Earth og Sunn. I arbeidet på atelieret er alt like viktig, og når man ser nøyere etter kan også det meste spores i bildene på veggen.

- Først på akademiet ble det interessant for meg å møte andre impulser i arbeidet. Jeg forsøkte å avskrive det gamle polariseringsbildet mellom håndverk og modernitet. Det ble spennende å trekke inn mine egne interessefelt i håndverkstradisjonen jeg stod i. Det føltes mer naturlig å spille opp mot populærkulturen, med referanser fra musikk, film og tegneserier - egentlig alt det jeg vokste opp med, men som jeg ikke hadde sett som forenlig med min egen strenge håndverksdisiplin. Miljøet rundt akademiet var også mer spenstig og inkluderende. Elevene var jevnaldrende og hadde mer de samme referanserammene. På akademiet fikk jeg mer interesse for samtidskunst, og kom på sporet av kunstnere som Kaye Donachie, Andrew Guenther, Till Gerhard og Daniel Richter. NEo-pSyKEDEliA

Vi kommer inn på populærkultur versus klassisk tradisjon, et emne som faller naturlig med de åpenbare referansene til hippietid, heavy metal, psykedelia, gothic og lignende i bildene hans. Referanser som like fullt behandles med et formspråk som leder tankene mot klassisk illustrasjonskunst så vel som romantisk malerkunst. Han be-toner at selv om mange ser omgangen med populærkulturen som typisk postmoderne, som en ironisk lek uforpliktende og eklektisk er hans omgang også ektefølt. Dette like mye som håndverket for ham selv er et bærende element, slik at det er tenkt å fungere som noe mer enn konseptuelle poenger.

- Jeg ser ikke på mitt virke som en nihilistisk lek med referanser, men heller som et oppriktig ønske om å innovere en egen billedsfære, et mytisk univers om du vil. Egentlig er det riktigere å si at prosjektet mitt er psykedelisk, rett og slett. Eller rettere sagt en mørk neo-psykedelia, en kontemporær form for psykedelia med gotiske undertoner, symboler fra rockemytologien, groteske eventyr og kunsthistorien.

Malling er særlig fascinert av den sene delen av hippiebevegelsen, hvor ganske mørke ting kommer opp av det som begynte som noe uforpliktende og frigjørende. Noen av tegningene tar for seg konkrete historiske begivenheter.

- Som Altamontfestivalen i 1969, som var tenkt som en slags vestkystversjon av Woodstock. Den har blitt stående som et symbolsk nådestøt for idealismen i ungdomsopprøret. Arrangørene hyret inn Hells Angels som vakter fordi de ble ansett som likesinnede, eller i det minste en annen gruppe som kjørte sitt eget løp i utkanten av det etablerte samfunnet. De endte opp med å gå mer eller mindre amok, og drepte og skadet flere blant publikum.

En liten Hells Angels pøbel kan gjenfinnes plassert på et av bladene i serien med planter som Malling jobber med. Han er løst modellert over et lekende barn i et Brueghel-maleri. Uten at vi noensinne har mistenkt ham for det, understreker Malling at han aldri "tegner av", men betoner at Brueghel jo er en mester i å forenkle menneskefigurer og gjøre dem levende. Hvordan han er enestående i sin forståelse av volumer, og gir sine skikkelser lubne, avrundede former. Hells Angelspøbelen banker løs på en uskyldig bylt av en hippie som ligger foran ham. På et annet planteblad kan man finne en lettere androgyn Mick Jagger som leser i en liten bok og det er ikke bibelen, men snarere svarteboken til satanistprofeten Aleister Crowley. Andre steder klatrer mer uskyldige blomsterbarn nakne omkring, men det hele har definitivt noe lumskt over seg. Også plantene. Ikke bare fordi den ene ikke kan være noe annet enn en opiumsvalmue, men det er noe med formene, er det ikke? Planter er ikke nødvendigvis godmodige skapninger for vinduskarmen og naturen er ikke nødvendigvis noen idyll. Det gjelder menneskenaturen også. I en annen serie på tre bilder ser vi ulike rekvisitter og elementer fra en hippieleir ligge strødd over bakken. Flasker, sigarettpakker, en sprøyte, noen kassetter, piller, halsen av en gitar. Det hele har en viss karakter av skogsstilleben, blandet med en viss snap-shot-look. Likevel er bildene sentrert omkring dyr som befinner seg midt i skrotet

- Jeg opplever selv at bildene mine handler om forfall, aspirasjoner som går til grunne og forvitrer, tilblivelse og forsvinning. En bevegelse eller reise fra lys til mørke, fra synlig til usynlig, fra levende til død. Også som et uttrykk for at selv det vakreste, det mest utopiske og idealiserte har en mørk resonans på bunnen. Mallings bilder balanserer mellom lekenhet og alvor, og tankegangen hans mellom det reflekterte og det fascinerte.

RENESSANSE FoR TEGNiNGEN

Virkelig stemning i et bilde kan kanskje sies å bestå av ulike fascinasjonsobjekter satt sammen på den rette måten. Gjennom den samme fascinasjonen følger viljen til å gjengi og forme samvittighetsfullt. Bildene til Malling har en utstråling som skriver seg fra denne doble bindingen til motivet og håndverket. Alle objekter er skulpturert, avrundet, ingen gråskygger henger i luften, ingen nyanser er der uten å være del av noe håndfast. Likevel er bildene manet frem av imaginasjonen mer enn de er tegnet av fra observasjon. Om han ikke ville skrive under på Odillon Redons påstand om at naturalistene er hermende aper, har han i det minste denne evnen og viljen til å mane frem en mulig og drømmeaktig virkelighet, som symbolistene i sin tid satte høyest. Han be-toner at enten han jobber ut fra foto eller forbilder, fra observasjon eller fantasi, vokser bildet fram gradvis og med en god porsjon uforutsigbarhet.

- Jeg jobber sjelden ut fra særlig detaljerte skisser. Som regel tegner jeg rett ned på papiret og helheten vokser frem stykke for stykke. Plantene får blader som bøyer seg og stilker som krummer den ene eller andre veien. Et tre får en skramme i barken. For meg er det alt det som skjer underveis som gir personlig utbytte, det oppstår et intimt, et sanselig forhold til det jeg tegner. Man kan se det i den sprukne lakken Triptychon.

Etter endel eksperimentering kom Sverre Malling fram til at med trekull på Johannot-papir kunne det meste gjøres. Ved siden av kullet bruker han knettgummi og pensel. "Tribe". Kull på papir. 76 x 57 cm i hvert ark. 2007. Samvittighetsfullt formet.

Tegningen av den lett androgyne Mick Jagger er ikke større enn en tommel, men alle formene er samvittighetsfullt utformet og avrundet. "Many a blossom shall its leaves unfold". Kull på papir. 76 x 57 cm. 2006. på folkevognbussen, med alle de mikroskopiske sprekkene og laget bak dette med knudrete rust, der det som kunne vært

- Vel, jeg prøvde en stund å gjøre ting med kullstøv og fikk til noen ting, men jeg har egentlig lagt det bort. Etter å ha prøvd ut ulike typer kull og papir har jeg endt opp med trekull på Johannot-papir. Det tar til seg kullet helt fullkomment og med en pensel og knettgummi ved siden av kan man få til det meste. Ellers er det jo ikke umulig at jeg tar opp maleriet igjen på et tidspunkt, men nå er det tegningen som er det viktige.

Uten at det viktige er å plassere arbeidene hans, faller det naturlig å trekke inn den nye oppblomstringen av tegning innen samtidskunsten som skjer om dagen, her hjemme med egen tegnebiennale og internasjonalt med stadig flere kunstnere som velger tegningen som medium og med toneangivende publikasjoner som "Vitamin D", skrevet av Tate Modern-kurator Emma Dexton. Malling har ingenting imot det om han skulle sees som del av en trend. Snarere ser han det som en kjærkommen renessanse for hans eget medium.

- Det er flere ting her. Tegning er et fleksibelt uttrykksmiddel med høy tilgjengelighet og lave produksjonskostnader. Dessuten har tegning en opplagt forbindelse med den underground kulturen som for eksempel tegneserie og plakatdesign representerer. Det hierarkiske skillet mellom høy- og lavkultur viskes vekk. Det blir en friere måte å uttrykke seg på enn ved maleriet med de litt tyngende assosiasjonene til kunsthistorien det kan gi. Sånn sett kommer kanskje publikum nærmere innpå kunsten også.

Det er fortsatt mange timer med tegning som står igjen frem til utstillingen, og nye motiver er i emning. Langs dørkarmen er det skrevet inn en liste med stikkord, en liste med motividéer som liksom henger til modning. "Døde dyr kadavre", "Jakthytte", "Holbeins hodeskalle", "Stor elg collage". Det er noe med bildene til Malling som gir appetitt på å se mer og flere, og motivseriene hans fungerer slik at hvert enkelt bilde kommuniserer med de andre. Det kan virke som tegneren selv har noe av den samme appetitten, at han er ute etter å se hva mer han kan få til. Sverre Malling tegner i lange økter og er bare glad for å ha atelieret alene, selv om han innrømmer at det virket ensomt i starten. Ingen avbrytelser eller lange kaffepauser. Men høy musikk. Det hjelper på produksjonen.

Anders Dunker (f. 1975) er utdannet litteraturviter fra Universitetet i oslo, og underviser i estetikk samme sted.