Kunsthåndverkets nye vår
Av Helena Brodtkorb.
Det har lidd under stemoderlig behandling i årevis, men nå har vinden snudd. Kunsthåndverk assosieres ikke lenger med 68-ere på overtid, men med innovasjon og nytenking.
Sosiale medier som bildedelingstjenestene Instagram og Pinterest har lenge bidratt til å løfte interessen for hverdagsestetikken, og skal man tolke signalene, er det lite som føles mer eksklusivt akkurat nå enn den beskjedne gleden av å holde rundt en unikt utformet keramikkbolle fra et lite verksted, fylt til randen med selvplukkede bær fra hagen. Blant hjemmebrygget øl, strikkeblogger og kortreist mat føyer kunsthåndverket seg inn i rekken av det nære, autentiske og miljøvennlige. Derfor er det ikke så rart at kunsthåndverket igjen har fått forhøyet status på kulturfeltet. Kunsthåndverk, nytt eller gammelt, fra alle verdensdeler, har blitt ettertraktet vare for den trendfølsomme.
Rent historisk kan vi trekke paralleller tilbake til Arts and Crafts-bevegelsens spede begynnelse. Kunstnerne og filosofene William Morris og John Ruskin formulerte en rekke idéer på slutten av 1800-tallet i England, som omfattet estetikk og produksjon i industriens tidsalder. De uttrykte en felles bekymring for hvordan man best skulle bevare håndverket og tradisjonene i det nye fabrikklandskapet som tok av i skremmende fart. Arts and Crafts-bevegelsen fremmet det humane, det ujevne og det menneskeskapte – i motsetning til det fremmedgjørende maskinelle og masseproduserte. Det er i grunnen mange av de samme mekanismene som ligger til grunn for dagens interesse for kunsthåndverk. Som en forfriskende motsats til vår nye digitale hverdag, der alt eksisterer i bilder og tegn, har den taktile erfaringen, det håndlagde og ujevne, igjen blitt noe man har begynt å lengte etter.
Nye talenter
Selv den frie kunsten, denne elitistiske institusjonen som alltid har vært så opptatt av å være løsrevet fra håndverket og anti-intellektuelle idéer om bruk og salg, har fattet interesse for kunsthåndverk. «På den internasjonale kunstscenen er det utbredt enighet om at ethvert kunstgalleri med respekt for seg selv har en keramiker i stallen», sier André Gali, grunnlegger og tidligere redaktør av magasinet KUNSTforum. I dag har han det redaksjonelle ansvaret for Norwegian Crafts Magazine, Norske Kunsthåndverkeres engelskspråklige nettmagasin. Han er dessuten initiativtager til bokserien Documents on Contemporary Crafts, og redaktør av boken Kampen med Materialet – Norske Kunsthåndverkere i 40 år, som kom ut i høst. Han ser den gryende interessen for kunsthåndverk som en reaksjon på de siste tiårenes konseptuelle kunst. «Fra kunstens perspektiv har man kanskje gått lei, og ønsket seg noe mer håndfast. Det ser man også i den autonome kunsten, at materialer forbundet med kunsthåndverk i større grad blir dratt inn.» Gali, som tidligere hadde ett bein i hver leir; kunst og kunsthåndverk, er for øyeblikket fullt opp engasjert med kunsthåndverket. Noe som i seg selv kan tolkes som nok et tegn på kunsthåndverkets nye aktualitet. «Det er mange ting som skjer parallelt som gjør at man snakker om en kunsthåndverkets renessanse», forklarer han. Man ser en del unge designere som vil jobbe mer «hands on», og som organiserer utstillinger sammen. Det kreative kollektivet Kneip og initiativet Klubben er eksempler på dette. Klubben ble startet av Victoria Günzler, Sara Wright Polmar og Sverre Uhnger, og har som formål å løfte nye talenter innen norsk møbel- og produktdesign gjennom utstillingsvirksomhet. Ting skjer. Den nye generasjonen kunsthåndverkere er utvilsomt driftige, og de har vind i ryggen. I 2014 byttet bachelorprogrammet på Kunsthøgskolen i Oslo navn fra det diffuse Kunstfag til nettopp Kunst og håndverk.
Tilbake til 1970-tallet
«Vi er blitt mer samfunnsbevisste. Vi har en turbulent tid sosialt sett, og som på 1960- og 70-tallet begynner man å stille spørsmål ved maktstrukturene som dominerer i verden», forklarer Gali. Han tilføyer at kunsthåndverket primært har vært drevet frem av kvinner. Opprettelsen av foreningen Norske Kunsthåndverkere var for eksempel nært knyttet til kvinnekamp for de involverte. Mot slutten av 1960-tallet så man altså en blomstring innen kunsthåndverket. Det var også da man først begynte å ta i bruk begrepet kunsthåndverk fremfor de andre ordene man hadde; husflid, folkeindustri, prydkunst, og kanskje det best kjente av dem alle, brukskunst.
Foreningen Norske Brukskunstnere skiftet navn til Norske Kunsthåndverkere i 1975, i forlengelsen av at norske brukskunstnere kom med i Kunstneraksjonen i 74. Vilkårene for brukskunstnere var svært dårlige den gang, og kampen om begrepet kunsthåndverk handlet om å skaffe seg høyere status, som igjen kokte ned til å skaffe midler. Man ønsket å nedtone «bruken» og fremheve det kunstneriske. En del av strategien var å vise kunsthåndverk i kunstgallerier, en metode som skulle vise seg å være effektiv. «Bruken» tegnet et skille mellom det som etter hvert ble Norske Kunsthåndverkere på den ene siden og Landsforbundet Norsk brukskunst på den annen, der det var snakk om en slags brukskunstens ideologi, at den skulle være funksjonell og vakker. Bruken var vesentlig, mens formen skulle forskjønne de mindre bemidledes hjem – det var et poeng at brukskunst skulle være billig. Mye kan tyde på at vi i dag opplever en ny respekt for nettopp brukskunsten i en slags forlengelse av miljøbevegelsen, da begrepet «bruk» igjen er blitt gjenstand for intellektuell debatt med positivt fortegn. Brukskunstneren Elisa Helland Hansen er eksempelvis en utøver som alltid har kalt seg selv brukskunstner, uavhengig av trender, og hvis kunstnerskap i dag har blitt gjenstand for økt interesse.
Grenseløse materialer
Ifølge André Gali har man absolutt sett mer grensesprengende kunsthåndverk i kjølvannet av kampen for denne kunstformen. Kunsthåndverk som eksperimenterer med selve konseptet kunsthåndverk, er i dag en godt etablert sjanger, riktignok ikke så utbredt i Norge som utenlands. På 1990-tallet inntraff imidlertid en konseptuell vending i norsk kunsthåndverk, med representanter som smykkedesignerne Lars Sture og Sigurd Bronger. Brongers diamantkjede der anhenget er en liten sprayflaske med diamantstøv på, er i og for seg ikke det minst brukervennlige, men utvilsomt konseptuelt. Rekken av grensesprengende objekter strekker seg lenger enn dette, til det punktet der man egentlig ikke lenger har noe skille mellom samtidskunst og kunsthåndverk i annet enn det institusjonelle som omfavner verkene. «I begynnelsen var det mer et ønske om en intellektuell tilnærming til kunsthåndverk på idéplanet som gjorde at kunsthåndverk ble vurdert annerledes enn brukskunst. Ikke primært den faktiske forskjellen på produktene. Man ønsket rett og slett en annen diskurs», forklarer Gali. Han opplever kunsthåndverket som fritt sammenlignet med billedkunsten som har etablert et ganske strengt makthierarki hvor for eksempel keramikk og tekstil lenge har vært nedvurdert som uinteressant på grunn av sitt materiale og ikke på grunn av uttrykk. «De beste og mest interessante kunsthåndverkerne bruker alle muligheter; materialitet, håndverk, konsept – de diskuterer med sin egen faghistorie samtidig som de også kan diskutere med billedkunsten.» Billedkunsten har inntil nylig hatt vansker med å inkludere kunsthåndverket som en legitim aktør i diskursen om samtidskunst, noe som for øvrig er i endring med kunstnere som Aurora Passero og Ann Cathrin November Høibo som trekker inn kunsthåndverket i billedkunsten. Disse er langt fra alene om dette, som best kan beskrives som en av de heteste trendene innenfor samtidskunsten akkurat nå. Så gjenstår det vel bare å se hvor veien for kunsthåndverket, kunstnerne og brukskunsten går videre. Det ser lovende ut for alle parter.
André Galis topp fem unge kunsthåndverkere:
- GünzlerPolmar (Sara Polmar & Victoria Günzler)
- Ingeborg Resell Elieson
- Kneip (Stian Korntvedt Ruud & Jørgen Platou Willumsen)
- Andrea Scholze
- Elin Hedberg
Relaterte kunstverk
